14. Nasjonal symbolmakt i Norge: oppsummering og konklusjonar
Omfattande folkeleg bruk av offisielle nasjonale symbol
Dei offisielle nasjonalstatlege symbola (flagg, nasjonaldagsfeiring, nasjonalsang, nasjonaldrakt) har stor utbreiing og blir mykje brukt i Norge. Dette kan dokumenterast både ved å sjå på dei faktiske tala for bruk og ved å samanlikne med bruken av tilsvarande symbol i Sverige og Danmark. Om vi ser på dei nasjonale symbola (og rituala) som eit språk, tyder dokumentasjonen på at vi har å gjere med eit språk som er kjent og i bruk av dei fleste nordmenn. I den norske befolkninga finst dei nødvendige rekvisitaer (flagg) kunnskapar (t.d. traderte forestillingar om kvifor vi feirar nasjonaldag) organisatoriske rammer (for eksempel nasjonaldag som offisiell fridag) som er nødvendig for at dette tegnsystemet skal fungere. Det tyder på at det her ligg føre eit språk som kan brukast til å kommunisere bodskap som kan bli oppfatta av store deler av den norske befolkninga. Dette gjer dei nasjonale symbola interessante i eit maktperspektiv. I forhold til spørsmålet om makt i Norge blir det interessant å drøfte kva type bodskap og meining desse symbola kommuniserer og korleis dei blir oppfatta og brukt.
Ei viktig side ved dei nasjonale symbola er deira evne til å kommunisere emosjonelle bodskap (jamfør definisjonen av nøkkelsymbol). Resultata våre tyder på at offisielle norske nasjonale symbol kan aktivere kjensledimensjonen. Dei er derfor særleg interessante for å forstå det emosjonelle grunnlaget for makt.
Det nasjonale symbolspråket formidlar ei meining som er farga av den historiske konteksten. For å få fram det særeigne ved den norske nasjonalstatlege symboltradisjonen har vi samanlikna den med den svenske og danske. Vi konkluderer med at det er trekk ved norsk historie som gjer dei offisielle norske nasjonale symbola meir egna til å uttrykkje nasjonal identitet enn tilsvarande symbol i Sverige og Danmark.
Nasjonalstaten som ramme for eit demokratisk avgjerdsle-system, - og ramme for kollektiv identitet
Nasjonalstaten er både blitt oppfatta som ei ramme for eit demokratisk avgjerdsle-system, og som ei ramme for kollektiv identitet. Mellom desse to funksjonane kan det ligge spenningar og konfliktar.
Demokratiet bygger på forestillinga om det rasjonelle individet som gjennom val delegerer makt til utvalde personar og at desse personane skal vere utskiftbare når fleirtalet av veljarane ønskjer det. Kollektiv identitet blir ofte knytt til forestillinga om at det finst noko som er meir varig og meir absolutt, som ikkje alltid kan rasjonelt grunngjevast og som ikkje er gjenstand for forhandling og utskifting. Slike forestillingar om nasjonen, som kan vere vanskelege å formulere verbalt i eit rasjonelt argumenterande språk, kan meir effektivt uttrykkjast og kommuniserast gjennom nasjonale symbol og ritual.
Det er ei utbreidd forestilling at demokratiet ikkje berre føreset det rasjonelt argumenterande og uavhengige individet, men også ein kollektiv identitet, ei vi-kjensle som bind samfunnsmedlemmene saman. Dersom det er slik at kollektiv identitet ofte blir skapt gjennom symbol og ritual som er heva over demokratiet sin individualistiske rasjonalitet, skaper dette eit politisk dilemma. For å fungere og henge saman blir eit demokratisk samfunn avhengig av forestillingar og praksisar som er utanfor eller heva over demokratiet sin rasjonalitet. Debatten om monarkiet sin posisjon i det moderne Norge illustrerer dette dilemmaet. Monarkiet der makt bygger på arv og ikkje er gjenstand for kontroll gjennom val, blir ein anakronisme i eit moderne demokratisk samfunn. Samstundes kan ein argumentere pragmatisk med at ordninga fungerer bra i praksis og at monarkiet legg grunnlag for ei vi-kjensle og ein kollektiv identitet som også eit demokratisk system er avhengig av.
Nasjonal symbolmakt i Norge er prega av eit historisk samanfall mellom nasjonsbygging og demokratisering
Bruken av, og meiningsinnhaldet i, dei nasjonalstatlege symbola blir prega av den historiske konteksten dei blei skapt innanfor. Det får også konsekvensar for korleis det dilemmaet vi formulerte i det førre punktet (mellom kollektiv identitet og individualistisk demokratisk rasjonalitet) blir søkt løyst i moderne samfunn. I Norge er det blitt hevda at det finst ein særeigen syntese mellom nasjonal identitet og demokratisk rasjonalitet som er basert på eit historisk samanfall mellom utviklinga av massedemokratiet og framveksten av ein moderne norsk nasjonal identitet. Dette fargar bruken og forståinga av dei nasjonale symbola. Bruken av flagget og nasjonaldagen er knytt til Grunnlova og 1814. Dei blir ikkje berre eller primært symbol for eit etnisk eller kulturelt fellesskap, men for sjølvstyre og demokrati. Forestillinga om ein norsk nasjon og ein norsk folkevilje kviler på forestillinga om den frie norske bonden (som ikkje primært er eit etnisk symbol), som også blir sentral som grunnlag for ideen om det norske demokratiet. I forlenginga av desse forestillingane kan vi også tolke den sterke posisjonen som Stortinget (samanlikna med parlamenta i dei andre skandinaviske landa) har som nasjonalt symbol. Angell hevdar at denne historiske konteksten fører til at dei nasjonalstatlege symbola i Norge er betre egne til å uttrykkje nasjonal identitet i Norge enn i Sverige og i Danmark og at dette forklarer den høgare oppslutninga om desse symbola i Norge. I ein maktanalytisk samanheng er det grunn til å rekne med at den norske syntesen av forestillingar kring demokrati og nasjonal identitet blir viktig for å forstå korleis det nasjonale symbolspråket fungerer i forhold til politiske spørsmål som EU og innvandringspolitikk.
Norske nasjonale mytar og symbolrom
Den sentrale myten om Norge (system av forestillingar om det nasjonale fellesskapet sin eigenart, fortid og framtid) kan kallast den ”17. mai-norske myten”. Denne kan tolkast som ein norsk variant av ein vanleg form for nasjonale mytar: regenerasjonsmytar. Den 17. mai-norske myten tolkar nyare norsk historie som ei utvikling der nasjonen finn seg sjølv og vinn tilbake eigenart og fridom. Denne myten er i Norge særleg knytt til eit nasjonalt symbolrom: Karl-Johan-aksen som også kan kallast den ”17. mai norske arenaen”. Utviklinga og bruken av offisielle nasjonalstatlege symbol har vore knytt til denne arenaen, - og denne arenaen har vore scena for viktige nasjonale symbolhandlingar i den nye norske nasjonen si historie. Slik sett er kontrollen over denne arenaen ein viktig del av nasjonal symbolmakt i Norge.
Postkolonial identitet og norsk ”allergi” mot ”union” og ”makt”
Ein konsekvens av den norske varianten av regenerasjonsmyten er også det vi kan kalle ein post-kolonial identitet. Norsk nasjonal identitet blir definert i opposisjon til tidlegare kolonial status under andre stormakter. Dette fører til ein allergi mot ”unions-fenomenet” og ”unions-ordet” som truleg har fått konsekvensar for norsk forhold til EU. Ein nasjonal identitet som ikkje er knytt til stormaktsforestillingar og krigserobring, men til ideen om å vere liten, men fri, får også konsekvensar for kva plass makt har i det nasjonale sjølvbilete. Hylland-Eriksen har i ei samanlikning av Norge og Irland hevda at nasjonal identitet utvikla under slike vilkår gjerne skaper ”nasjonalhelter som er underdogs og en forestilling om at det er moralsk bedre å være avmektig og liten enn å være mektig og stor” (Eriksen 2002:64). Dersom vi tolkar nasjonale symbol og riter som ein presentasjon av vårt nasjonale sjølvbilete, er det fleire trekk ved den norske bruken av nasjonale symbol som kan tolkast som ”allergireaksjonar”. Den norske sjølvpresentasjonen på 17. mai med barna i barnetoget kan tolkast som bruk av eit anti-makt symbol for å presentere nasjonen. Det antimilitære preget og barna sin sentrale posisjon er også vanlege poeng å trekke fram når nasjonaldagen sitt særpreg skal forklarast for andre, slik det heiter i ein typisk 17. mai ”reklame” : ”Norges nasjonaldag handler ikke om tanks og soldater, men om barn, vårkåt skoleungdom, lysegrønne bjørketrær og tusener små flagg, i rødt hvitt og blått” (Boye 1974).
Ein konsekvens av ”maktallergien” og ”umilitære” nasjonale ritual, kan vere tilsløring av det faktum at også Norge har eit militærapparat og er ein integrert del av eit internasjonalt militærsamarbeid. ”Maktallergien” kan også brukast til å tolke den norske profileringa av kongesymbolet. I sin tale under Slottsmiddagen legg kongen vekt på å framstille seg som mest mogeleg alminneleg. Antropologen Nina Witoszek har uttalt om Norge at: ”Selv Kongen er så beskjeden som mulig” (Aftenposten 15.5 1998). At den moderne monarken framstår som ein person med minst mogeleg makt, gjer han i Norge til ein meir høgverdig moralsk person og til eit eigna symbol på korleis vi ønskjer å sjå oss sjølve. Det kan også vere freistande å sjå utviklinga av det norske fredsdiplomatiet inn i ein slik samanheng. Når ein ikkje kan knytte sitt sjølvbilete til militær styrke og makt, kvifor ikkje heller spesialisere seg på fridom og fred?
Norge rundt syndromet: Nasjonal identitet og stadsidentitet
Nasjonale identitet er berre ein av mange former for kollektiv identitet som er med og bestemmer eit individ sitt sjølvbilete. Andre former for kollektiv identitet kan være stadsidentitet (geografisk forankra identitet), klasseidentitet, religiøs identitet. Dersom vi ser på bruken av nasjonale symbol og ritual som ei kommunisering av nasjonal identitet, blir det interessant å drøfte korleis bruken av nasjonale symbol blir påverka av forholdet mellom nasjonal identitet og andre former for kollektiv identitet.
Ideen om nasjonalstaten er basert på oppleving av felles tilhørigheit hjå dei som er innanfor staten sitt territorium. Dette er m.a. ein føresetnad for gjennomføring av politiske tiltak utan omfattande bruk av tvangsmakt, og ein føresetnad for solidariske løysningar innanfor territoriet. Innanfor nasjonalstaten sitt territorium er det mange samfunnsmessige prosessar som skaper motsetningar og kommunikasjonsbarrierar og som skaper grunnlag for alternative geografiske identifikasjonar med lokalsamfunnet, regionen, periferien mot sentrum osv. Nasjonale symbol kan sjåast på som instrument for å bygge fellesskap på tvers av geografisk fråstand. Fleire trekk ved bruken av nasjonale symbol og ritual i Norge kan tolkast i denne retninga, eller det vi kan kalle eit ”Norge-rundt-syndrom”.
Eit av dei handlar om 17. mai-arenaen. Vi har tidlegare omtalt Karl Johan-aksen som den sentrale symbolarenaen for den nye norske nasjonen. Denne arenaen kan oppfattast som eit slags sentrum for den norske nasjonaldagsfeiringa. Dette kjem mellom anna til uttrykk i fjernsynet si dekning av dagen der eit fast utgangspunkt er Karl Johan og Slottet. Men det er ei mistyding å oppfatte dette som eit uttrykk for eit sentralisert og sentrumsdominert nasjonalt ritual. Små stader og periferien står like mykje i sentrum for feiringa. Det kjem til uttrykk ved at oppslutninga om feiringa er minst like stor i periferien som i sentrum, - og ideologiske ved at den lokale 17. mai-feiringa blir tillagt minst like stor nasjonal symbolverdi. Eit lite barnetog og eit forblåst skolekorps er ”like norske” som den massive paraden på Karl-Johan. Det avspeglar seg også i fjernsynet si 17. mai-sending som er eit Norge-rundt prosjekt med to nye lokale feiringar kvart år (Blehr 2000:85). Den norske nasjonaldagsfeiringa er eit ritual som dyrkar både det nasjonale og lokale, - og der det lokale på mange måtar framstår som eit symbol på det nasjonale. 17. mai ein dag for tilbakevending til og revitalisering av lokale fellesskap og lokale arenaer. På bygdene blir ofte skolekrinsen den lokale rammen, og der lokale skolar er blitt nedlagde ser ein ofte at 17. mai –feiringa likevel tek utgangspunkt i den gamle skolekrinsen. Slik sett blir 17. mai ei feiring som held vedlike og dyrkar forestillinga om eit lokalt fellesskap.
Eit anna døme på korleis norsk nasjonal identitet og symbolbruk bind saman sentrum og periferi, og by og land, er bunadssymbolet. Det kan verke forvirrande at lokale folkedrakter samstundes kan bli omtalt som nasjonaldrakt, men dette er ein del av ”den norske konstruksjonen”. At du ber ein bunad fortel at du har røter og tilknyting til ein stad i Norge. Det er ikkje tilfeldig at denne staden som regel er ein dal eller ei bygd og ikkje ein by eller tettstad. Bunaden som lokalt symbol ser ut til å gå godt saman med bunaden som nasjonalt symbol. Dei ulike bunadene si rurale lokale forankring er nettopp med og gjer dei nasjonale, - det ville vere feil å lansere ei norsk nasjonaldrakt fordi vi alt har mange.
Noko av bakgrunnen for den norske koplinga av by og land, sentrum og periferi, - i bruken av nasjonale symbol, må ein truleg søke i nasjonsbyggingsprosessen på slutten av 1800-talet. Dei norske nasjonale symbola og rituala er ofte "oppfinningar" av ein sentrums-elite (t.d. 17. mai), men dei hentar gjerne sitt råmateriale frå periferien (t.d. bunad) og får ofte farge og preg frå det rurale.
Andre døme på ”Norge-rundt-syndromet” i bruken av nasjonale symbol er kongefamilien sine reiser Norge rundt som kan sjåast som ei symbolsk stadfesting av dei mange små stader sin tilhørigheit til nasjonen. Fakkelstafetten før Olympiaden på Lillehammer kan også tolkast som eit tiltak som skal innlemme bygd og by i eit nasjonalt ritual (Klausen 1995).
I eit maktperspektiv kan ein truleg hevde at nasjonal identitet og bruken av nasjonale symbol i Norge er med og gjev bygda og periferien ei symbolmakt som er langt større enn det folketal og bidrag til brutto nasjonalprodukt skulle tilseie. Denne symbolmakta er eit av dei tolkingsperspektiva ein bør ha med seg når ein skal forstå norsk distriktspolitikk og Europa-politikk.
Nasjonale symbol og klasse
Den sterkaste utfordringa mot forestillinga om eit overgripande nasjonalt fellesskap i Noreg i det 20. hundreåret har vore klassekonfliktar og arbeidarrørsla sin ideologi om det klassedelte samfunn der forestillinga om eit nasjonalt fellesskap var kritisert som borgarleg ideologi. Dette førte også til ein kritikk av nasjonale symbol og ritual som nasjonaldagen og monarkiet og kamp for alternative symbol og ritual (1. mai osv.) (Bjørgen og Hovland 2001). Fram mot andre verdskrigen endra arbeidarrørsla syn og praksis i forhold til dei offisielle nasjonale symbola og rituala og krigserfaringane la grunnlag for ei breiare oppslutning.
Når arbeidarrørsla utvikla seg til eit sosialdemokratisk statsbærande parti var dei nasjonale symbola og rituala etterkvart gjort til eit verktøy i det samfunnsbyggande arbeidet. 17. mai og 1. mai vart ikkje lenger definert som alternative ”nasjonaldagar”, og ein ”umoderne” og ”udemokratisk institusjon” som monarkiet vart legitimert gjennom ideologien om ”folkemonarkiet”. Den moderne monarken skal styrke samhaldet i samfunnet ved å vere eit symbol for fellesskapet som sameinar det opphøgde med det folkelege. Slik sett blir det mogeleg å fortolke monarkiet som ei symbolisering av sosialdemokratiet sine likskapsideal. Konfliktar i forhold til ideal om ei demokratisk samfunnsordning blir prøvd løyst ved at monarken ikkje lenger skal ha reell politisk makt.
Sosialdemokratiet si haldningsendring i forhold til monarkiet kan også tolkast som eit uttrykk for den sosialdemokratiske staten sitt behov for høgtidsskapande og samanbindande symbol og seremoniar (Grimstad 2001). Slik sett går det inn i eit større mønster der sosialdemokratiet allierer seg med monolittiske institusjonar som monarkiet og statskyrkja gjennom ideologien om folkemonarkiet og folkekyrkja.
Religiøs symbolmakt og nasjonal symbolmakt
Det viktigaste symbolsystemet for å tolke og ritualisere tilværet har tradisjonelt vore religionen. Det kan derfor vere relevant å sjå på forholdet mellom dei offisielle nasjonale symbola og rituala og religiøse symbolsystem som pregar samfunnet. Her kan vi identifisere ulike tendensar:
- Dei offisielle norske nasjonale symbola får si meining og form i ein historisk periode prega av modernisering og demokratisering. Dette pregar mellom anna den norske nasjonaldagstradisjonen som i hovudsak er eit sekulært ritual utan tydelege religiøse element. Dette tyder at nasjonaldagen kan feirast utan omfattande bruk av religiøs symbolikk, noko som igjen fører til at ulike religiøse grupperingar kan slutte seg til ritualet (som igjen truleg er noko av bakgrunnen for at innvandrarar er så positive til dette ritualet).
- Samstundes inneheld den norske konstitusjonen tradisjonelle institusjonar som står i konflikt med ”moderniteten” (statskyrkja og monarkiet). Mellom desse institusjonane og deira symbolsystem kan ein finne mange kontaktpunkt. Ikkje minst har dette kome til uttryk dei siste åra ved at overgangsritual i monarkiet og kongehuset har fått ei sterk kyrkjeleg markering der det skjer ei religiøs fortolking av monarkiet og nasjonen. Tilsvarande vil slike riter truleg bidra til å å framheve den nasjonale symboldimensjonen i kyrkja og kristendomen.
- Folkekyrkja og folkemonarkiet kan begge oppfattast som kollektive representasjonar for den norske nasjonen. Frå eit maktpolitisk perspektiv opnar dette for ein mogeleg konkurranse eller konflikt mellom to alternative symbolsystem, men i nyare norsk historie er det truleg meir sakssvarande å snakke om ei gjensidig støtte/avhengighet. Begge desse institusjonane er i dag under debatt og mogeleg avvikling. Når det gjeld statskyrkja har ein særleg framheva problema knytt til framveksten av eit meir etnisk og religiøst samansett Norge. Den fleirkulturelle utfordringa er truleg mindre problematisk i forhold til monarkiet og dette kan bety at monarkiet (med ei eventuell oppløysing av statskyrkja) får ein relativt sterkare posisjon enn i dag som symbol på ”det nye Norge”. Samstundes er det viktig å presisere at Den norske kyrkja sin posisjon som nasjonalt symbol ikkje nødvendigvis er knytt til sjølve statskyrkjeordninga, men at også ei folkekyrkje med oppslutning frå majoriteten av befolkninga kan få ein liknande funksjon. Det er også mogeleg at utviklinga mot eit meir fleirkulturelt og fleirreligiøst Norge, kan føre til ein ”svarreaksjon” der kristendomen og folkekyrkja for mange blir viktigare som kulturelle markørar av det norske (ei slik utvikling meiner mange har skjedd i Danmark). Dette vil i så fall kunne bety ei ”resakralisering” av norske nasjonale symbol og riter som står i ei viss motsetning til den meir sekulære 1814-tradisjonen desse sprang ut av.
Nasjonale ritual som mediabegivenheter
Bruken av nasjonale symbol i moderne samfunn er ofte nær knytt til det mediaforskarar omtalar som mediabegivenheter. Nasjonale symbol kan knytast til mediabegivenheter ved at sjølve hendinga er ein offisiell nasjonal seremoni (slik som monarkiet sine seremoniar og overgangsriter), eller ved at bruk av nasjonale symbol blir ein viktig del av feiringa og feiringa sitt språk. Eksempel på det siste er internasjonale idrettsarrangement som Olympiske Leikar eller VM/EM i fotball.
Nasjonale symbol, spesielt dei visuelle, er eigna for fjernsynet og er blitt eit internasjonalt teiknsystem som kommuniserer på tvers av landegrenser. Samstundes er slike mediabegivenheter godt egna til å skape og forsterke nasjonal vi-kjensle gjennom intense opplevingar av eigen ”stamme” sin kamp mot andre. Det kan verke paradoksalt at internasjonalisering og ein stadig meir globalisert mediakultur, samstundes ser ut til å revitalisere bruk av ”gamaldagse” nasjonale symbol som flagg og nasjonalsang og reaktivisere kjenslemessige bindingar til nasjonalstaten. Slik sett kan det tenkjast at mediabegivenheter kan påverke politiske avgjerdsleprosessar ved at bestemte former for nasjonal identitet blir aktivert og styrka. På denne bakgrunnen har det blitt spekulert i om den nasjonale bølgja etter Lillehammer 1994 påverka utfallet av EU-avstemninga seinare på året og om kronprinsbryllaupet august 2001 fikk konsekvensar for monarkiet si vidare framtid i Norge. Slike direkte samanhengar er vanskeleg å etterprøve. Eventuelle samanhengar i forhold til det politiske feltet vil truleg ofte vere av meir indirekte og underliggjande karakter. Dayan og Katz skisserer nokre mogelege konsekvensar av ”mediabegivenheter”, men understrekar at dette er konsekvensar som det i liten grad er forska på, og at dei derfor bør oppfattast som arbeidshypoteser (Dayan og Katz 1996:189). Her ligg det mange interessante problemstillingar for framtidig forsking om forholdet mellom nasjonal symbolbruk og makt i Norge.
Mette-Marit og Ari Behn som ”tankeinstrument”
Mediabegivenheter skaper arenaer der nasjonale symboler og ritual utfoldar seg og der tradisjonelle kollektive identitetar blir stadfesta og nye skapt. Men bruken av nasjonale symbol i mediabegivenheter og andre samanhengar har ikkje berre stadfestande funksjonar. Den eksperimenterande og leikande bruken av nasjonale symbol (omtalt som ”festnasjonalismen”) som vi har skildra både i supportarkulturen og under kongelege seremoniar, viser at bruken av nasjonale symbol og ritual ikkje berre kan betraktast som presentasjon og legitimering av eksisterande roller og maktforhold. Dei kan også tolkast som hendingar som mogeleggjer utprøving av nye identitetar og nye oppfatningar om røyndomen. Slik sett kan bruken av nasjonale symbol og riter vere eit viktig instrument i folk si sjølvforståing og i konstitueringa av ”vi-grupper” og ”dei-andre-grupper” som blir avgjerande for ”lagoppstillinga” som ligg til grunn til for maktkampen i samfunnet.
I denne samanheng kan det også vere interessant å sjå på kongelege aktørar (som Mette-Marit og Ari Behn) som kollektive representasjonar som personifiserar samfunnsmessige dilemma knytt til moral, kjønnsroller, skuld og ansvar. Ved at deira forhistorie og livsval blir gjort til eit allment samtaletema, personifiserer dei eksistensielle og moralske spørsmål som vedkjem mange. Det er blitt sagt at desse to personane har ført til meir moraldebatt enn ti Verdikommisjonar. Slik sett kan ein seie at Mette-Marit og Ari Behn blir brukt av det norske folket som moralske ”tankeinstrument”. Dette kan også reise interessante problemstillingar når det gjeld forholdet mellom kollektive representasjonar som reine ideal, - og som identifikasjonsobjekt. Ein har ofte fokusert einsidig på det problematiske ved ”ureine” innslag hjå dei personane som skal personifisere nasjonen. Ein kan også argumentere med at desse ”veikskapane” aukar grunnlaget for identifikasjon i folket, mobiliserer til stillingstaking og skaper eit dramatisk utgangspunkt for å følgje med i kampen rundt desse personane sin ”verdighet”.
Formen si makt
I boka om den norske maktutredninga drøftar Siri Meyer symbolmakt under overskrifta ”Maktens former og formens makt” (Meyer 1999). Formen si makt kan vere eit fruktbart perspektiv å legge på nasjonal symbolmakt. Vi har analysert nasjonale symbol og ritual som kollektive representasjonar av nasjonen. Som kollektive representasjonar har dei ei viss form. Å beherske denne forma kan vere ei kjelde til makt. Den som har forstått samanhengen mellom dei nasjonalstatlege symbola og nasjonaliseringa av det norske kjenslelivet, har særlege føresetnader for å kome i kontakt med den norske folkesjela. Men forma i seg sjølv legg også føringar som verkar tilbake på kva symbola og rituala kan brukast til, og kven som kan bruke dei. La oss ta den norske nasjonaldagsfeiringa som eksempel. Dette er eit kraftfullt symbol som vil vere attraktivt å ha i ryggen for alle som ønskjer makt i Norge. Men stønad frå dette symbolet byggjer på bestemte føresetnader som legg begrensingar på kven som kan bruke det og kva bodskap det kan formidle. I denne nasjonaldagstradisjonen er barnetoget det sentrale symbolet. Barnetoget byggjer på at alle born skal kunne delta i ”den norske paraden”. Som vi har vore inne på vil dette i eit samfunn med aukande etnisk mangfald tvinge fram eit val om å gje ”togpresentasjonen” av Norge eit etnisk mangfald. Også sjølve gjennomføringa av ritualet bygger på ei organisering som føreset medverknad og ideologisk aksept frå det sivile samfunn. Utan skolen og foreldra si aktive medverknad er det umogeleg å gjennomføre ei norsk nasjonaldagsfeiring. Vi står med andre ord overfor eit symbol som både ut i frå tradisjon og organisasjon er ”tungt å manøvrere” og derfor ikkje så lett å manipulere. Dette set til dømes begrensingar når det gjeld eventuelle statlege ønskje om å forme og bruke ritualet. Slik sett står den svenske staten langt friare og sterkare når det gjeld å planleggje og ”modellere” ein dag for ”sunn nasjonalkjensle” fordi ein ikkje har nokon etablert folkeleg feiringstradisjon og organisasjon å ta omsyn til (Blehr 2001). Erfaringa frå krigsåra i Norge viser også kor vanskeleg det var for ei okkupasjonsmakt å erobre dette nasjonale ritualet. Forsøket på å ”nazifisere” symbolet mislukkast fordi det sivile samfunnet boikotta prosjektet. Denne erfaringa styrka 17. mai-symbolet sin status som ein folkeleg eigedom og som eit vern av fridom og sjølvstende. I ei nasjonaldagsfeiring der hovudsymbolet er dei mange små flagga, hjelper det lite med statleg kontrollert flagging på offentlege bygningar. Den som prøver å kontrollere og utnytte symbolet på tvers av tradisjonen, får fort vendt symbolet si kraft mot seg. Militærparader på Karl Johan og fråvær av det store barnetoget på denne dagen blir eit sterkt symbol på okkupasjonsmakta si manglande legitimitet.
Nasjonale symbol og ritual kan oppfattast som fenomen som inneheld ”løynde krefter” som under visse omstende kan utløysast og ha store og delvis ukontrollerbare verknader. Slik sett er det grunnlag for å handsame dei med respekt og tenke seg om når ein tek dei i bruk. Nei-rørsla si tilbaketrekning av flaggstripa som gjennomgåande symbol i kampanjen mot norsk medlemskap i EU er eit eksempel på dette (frykt for å bidra til rasisme, redsle for å bli stempla som ”brun” organisasjon), åtvaringa mot demonstrasjonsbruk av 17. mai-toget likeeins.
Den folkelege spreiinga av symbolrekvisitaer (flagg, bunader osv.) og brukskompetanse gjer at bruken av nasjonale symbol og ritual representerer eit ”ukontrollert folkeleg maktpotensiale”. Sjølv om nasjonale begivenheter som kongelege seremoniar og store idrettsarrangement er organisert og styrt av mektige organisasjonar, skapar dei samstundes arenaer for folkelege feiringar som berre delvis let seg kontrollere. For å bruke festen som metafor kan vi seie at ritual kan ha ein eigendynamikk som gjer at festen tek ei retning som ingen hadde planlagt eller tenkt på. Eller for å seie det på ein annan måte: Arrangørane kontrollerer ikkje lenger feiringa, feiringa har tatt kontroll over aktørane.
Eit eksempel på folkeleg initiert og dominert bruk av nasjonale symbol er lystenningsritualet og barneteikningane på Slottsplassen ved kong Olav Vs død. Slottet og norske myndigheiter hadde i begrensa grad kontroll over dei bodskapa om kongen og monarkiet som vart formidla gjennom barneteikningar og rituelle handlingar. Eit anna eksempel er den liminale perioden mellom prinsesse Dianas død og gravferd der det utvikla seg ein folkeleg minnekult med sterke aggressive utfall mot dronninga og det etablerte engelske monarkiet (Aagedal 1997).