Denne rapporten gir en oversikt over befolkningens deltakelse i politikken her i landet fra slutten av 1960-årene fram til 2001. Den tar utgangspunkt i idealet om folkestyre, som både forutsetter et visst nivå på folks deltakelse og en rimelig likhet i politisk aktivitet mellom forskjellige samfunnsgrupper.
Samtidig er det uenighet mellom demokratitenkerne om hva slags typer deltakelse som er viktig. Noen holder fast på ideen som var sentral i utviklingen av de demokratiske institusjonene på 1800- og 1900-tallet. Den går ut på at det viktigste i forholdet mellom samfunnsborgere og myndigheter er aktiv deltakelse i de prosessene som skjerper konkurransen mellom partiene, slik at de beste personene blir valgt til de styrende organer. Dette er det representative demokratiet eller konkurransedemokratiet. De senere tiårene har en annen idé fått vind i seilene, nemlig den at politikk må gis en videre definisjon enn før, og at folks deltakelse i beslutningene som fattes på de forskjellige arenaene for politisk maktutøvelse avgjør i hvilken grad et samfunn kan kalles demokratisk. Vi kaller dette systemet deltakerdemokratiet. I det siste er en tredje idé kommet i forgrunnen. Den har hovedvekt på at det bør foregå en livlig politisk debatt i et engasjert og informert folk, og setter opp en opplyst offentlig samtale om de politiske sakene i forskjellige fora som det viktigste kjennetegnet ved et fungerende folkestyre. Dette er det deliberative demokratiet eller samtaledemokratiet.
Analysen viser at den politiske samtalen, interessen og oppmerksomheten har holdt seg stabil på et forholdsvis lavt nivå de siste 30-40 årene, mens konkurransedemokratiet har tapt terreng, og aksjons- eller deltakerdemokratiet er styrket. De to sistnevnte tendensene er kjent fra tidligere forskning, og bekreftes av de tallene som legges fram i denne rapporten. Det folkelige engasjementet i politikken må kunne karakteriseres som stabilt lunkent, med bare omkring en tidel som opplever politikken som en viktig del av sitt liv. Men andelen av befolkningen som er helt fremmed for det som foregår i politikken har avtatt litt i løpet av perioden.
Ulikheten i politisk medvirkning mellom de sosiale lagene er like stor nå som for over tretti år siden. Det henger sammen med at politisk aktivitet krever personlige ressurser, og de viktigste av disse er utdanning og tilknytning til sosiale nettverk gjennom organisasjonssamfunnet. Men kjønnsforskjellene i politisk medvirkning er blitt borte, noe som dels skyldes likestillingspolitikken, dels det kraftig økte utdanningsnivået blant kvinner, og dels kvinners økte integrering i lønnsarbeidslivet. Disse endringene har imidlertid ikke ført til den allmenne veksten i politisk aktivitet man kunne vente. Den synes å ha blitt oppveid av at arbeiderbevegelsen har tapt terreng som politisk mobiliseringsinstrument.
En aktiv rolle i samtaledemokratiet krever politisk interesse, og den fremmes først og fremst av utdanning, men også av medlemskap i en eller flere organisasjoner. Medvirkning i deltakerdemokratiet forutsetter tro på at det nytter å påvirke beslutningstakere, og slik selvtillit styrkes av organisering og utdanning. Konkurransedemokratiet står sterkest blant de eldre, særlig de som er knyttet til organisasjoner av forskjellige slag. Og generelt er det slik at den politiske medvirkningen øker jo flere politiske ressurser man rår over.