2.2. Organisasjonene i studien
2.2.1. Afrikan Youth in Norway
Afrikan Youth in Norway (AYN) ble etablert i 1995, og er et ressurssenter for ungdom med afrikansk bakgrunn. Organisasjonen synes i stor grad å være brukerstyrt. Den ledes av et lederteam på fem personer med minoritetsbakgrunn, og har for øvrig et eget ungdomsråd med seks representanter valgt av ungdommer i AYN, et ressursteam av voksne, samt egne aktivitetsledere. AYN er en medlemsorganisasjon, men medlemmene betaler ikke kontingent. For tiden har AYN rundt 150 medlemmer. Organisasjonen holder til i et leid, gammelt verkstedlokale som medlemmene selv har pusset opp. Lokalene består av kontor, kjøkken og oppholdsrom. AYN har en egen internettside (www.afrikanyouth.org) hvor vi kan lese at organisasjonen arbeider både innad, overfor sin egen målgruppe, og utad, med ”å sette fokus på ulike problemstillinger”. Organisasjonen er opptatt av å løse ungdommers problemer knyttet til rasisme og diskriminering, og å jobbe med spørsmål knyttet til identitet og bevisstgjøring. AYN er en organisasjon som i stor grad baserer seg på frivillig innsats, men den har også mottatt støtte fra aktører som Oslo kommune, Barne- og familiedepartementet, Utlendingsdirektoratet og Landsforeningen for barne- og ungdomsorganisasjoner. Organisasjonen får midler til frivillige tiltak, men ikke lønnsmidler. Ungdommene som arbeider i organisasjonen bruker derfor i stor grad sin egen fritid. AYN har en omfattende liste over eksterne samarbeidspartnere som bl.a. inkluderer Amnesty, MiRA-Senteret, OMOD, Antirasistisk Senter, X-Ray, Nordic Black Theatre og HIMMILO Youth.
Oppsummert er AYN en veletablert organisasjon som er medlemsbasert, og den fremstår med en demokratisk form. Innsatsen er i stor grad basert på frivillighet, og organisasjonen sliter hvert år med å få inn penger fra ulike instanser. Arbeidet i AYN er ikke rettet inn mot minoritetskvinner spesielt, men mot minoritetsungdom generelt.
2.2.2. Foreningen Fadime
Foreningen Fadime (FF) ble etablert i 2001, og er dermed en ganske ny aktør. FF ledes av Saynab Mohamud, og er en organisasjon for ungdom. Per januar 2003 har foreningen liten aktivitet på grunn av manglende ressurser. Foreningens leder har siden høsten 2002 vært ansatt som medarbeider i en annen frivillig organisasjon som arbeider på feltet (SEIF). FF har ikke kontorer eller hjemmeside på internett. FF er registrert som organisasjon og er tildelt organisasjonsnummer. Den består av leder og femten ungdommer med minoritetsbakgrunn. De fleste av ungdommene er også medlemmer i Afrikan Youth in Norway (AYN). Norske støttespillere er Rune Haaland,[4] Eva Norderhaug, Erling Bø og Mia Kolbeinsen.
Fra foreningens informasjonsflak kan vi lese at:
Foreningen Fadime arbeider for at alle mennesker skal ha de samme rettigheter til å følge kjærlighetens vei uavhengig av kultur, tradisjoner, politikk, rase og religion. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, incest og barneprostitusjon er overgrep mot barn, brudd på menneskerettighetene, i strid med internasjonale avtaler og forbudt etter norsk lov.
FF ønsker å arbeide særlig med temaene kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og undertrykking av kvinner, og ønsker å informere ungdom om deres rettigheter i Norge.
FFs virksomhet fremstår som sterkt avhengig av en bestemt ildsjel (foreningens leder) og av dennes støttespillere. FFs vedtekter tilsier at organisasjonen skal utvikle et medlemsdemokrati. Foreningen har foreløpig ikke medlemsavgift. Saynab Mohamud, de femten ungdommene, samt Nadia fra HRS, har jobbet med to kampanjer som FF gjennomførte sommeren 2002: ”Skolekampanjen ” og ”SI NEI Kampanjen”. Under navnet ”SI NEI Kampanjen” fikk FF midler fra Barne- og familiedepartementet og Justis- og politidepartementet[5] til et prosjekt mot kjønnslemlestelse på Oslo Lufthavn Gardermoen. Oslo kommune ved Helseetaten ansatte Saynab og en annen ung kvinne med minoritetsbakgrunn for å gjennomføre prosjektet. ”SI NEI Kampanjen” inkluderte foredrag for politiet, en tidsbegrenset informasjonsstand på Gardermoen, samt formidling av hjelp og oppfølging av ti enkeltpersoner. Kampanjen skal ha kostet 137.000 kroner. I tillegg ble Navigator Kommunikasjon hyret inn for å ta seg av sikkerhet og tilrettelegging av kampanjene. På intervjutidspunktet diskuterer FF videre arbeid mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse med Justisdepartementet. Det dreier seg om kompetanseoverføring til familievold-koordinatorene ved de ulike politikamrene i Norge. Foreningen Fadime samarbeider med enkeltpersoner i Afrikan Youth, enkeltpersoner i kommunikasjonsbransjen og med SEIF.
Oppsummert er FF en organisasjon som fremdeles er i etableringsfasen. Den består av relativt få personer, og er foreløpig ikke demokratisk oppbygget. FF har for tiden ikke finansiering, og er helt avhengig av frivillig innsats. Arbeidet i FF er direkte rettet mot minoritetskvinner.
2.2.3. Foreningen for somaliske kvinner og barn
Foreningen for somaliske kvinner og barn (FSKB) ble etablert i 1997, og ledes av Zahra Ali Osman. Organisasjonen ønsker å hjelpe somaliske flyktninger med omstilling og integrering i Norge, samtidig som man ønsker dialog og samarbeid med offentlige myndigheter. FSKB er en medlemsorganisasjon med cirka 150 medlemmer. Den er demokratisk drevet, og styret på seks personer er valgt av medlemmene på foreningens årsmøte. Medlemskap koster ett hundre kroner. I 2002 har foreningen mottatt 26.000 kroner i offentlig støtte fra Oslo kommune (det ble opprinnelig søkt om nærmere 80.000 kroner). FSKB har foreløpig ikke søkt andre instanser om støtte. Den interne virksomheten består av kurs og møter for medlemmene. Eksternt søker FSKB å påvirke myndighetenes offentlige politikk, særlig i forhold til tiltak mot omskjæring. Foreningen har ikke egen hjemmeside. Medlemmene har inntil nylig møttes i private hjem, men foreningen leier nå et lokale ved behov. FSKB samarbeider med Ressurssenter for somaliske kvinner, det lokale OK-prosjektet i Oslo, og MiRA-Senteret.
Oppsummert er FSKB en veletablert organisasjon. Den er demokratisk oppbygget. FSKB har få ressurser, og er helt avhengig av frivillig innsats. Virksomheten er direkte rettet mot minoritetskvinner.
2.2.4. Human Rights Service
Human Rights Service (HRS) ble etablert i 2001, og ledes av Rita Karlsen. HRS har som målsetting å formidle kunnskap og informasjon som bidrar til ”et best mulig fungerende multikulturelt samfunn”. HRS bidrar til dokumentarprogrammer, utvikler kurs og foredrag, bistår med tjenester, og utarbeider artikler. HRS har en egen internettside (www.rights.no), hvor det fremgår at organisasjonen er registrert som et enkeltmannsforetak, og at den er under omorganisering til stiftelse. Ledelsen ønsker at HRS skal bli en stiftelse med støttemedlemmer. HRS har oppnevnt et interimstyre på fire personer, som består av to kvinner med norsk bakgrunn, samt en kvinne og en mann som begge har minoritetsbakgrunn. Organisasjonen bruker journalisten og forfatteren Hege Storhaug som foredragsholder og pådriver overfor politiske myndigheter. Storhaug ble ansatt som informasjonsansvarlig i HRS i september 2002.[6] Videre har HRS knyttet til seg en del unge kvinner med minoritetsbakgrunn som har opplevd vold og overgrep. Blant disse er Nadia og Jeanette, som har stått frem offentlig med sine erfaringer i forhold til tvangsekteskap.[7] På internett-siden, som ikke er oppdatert, står det (per 6. november 2002) at HRS ikke mottar noen offentlig eller privat økonomisk støtte, og ”har hittil overlevd ved hjelp av idealisme og ønske om å hjelpe andre”. HRS har imidlertid mottatt kr 500.000 i prosjektmidler fra staten gjennom revidert nasjonalbudsjett for 2002. Bevilgningen ble fremmet som et krav fra Fremskrittspartiet under forhandlingene med regjeringspartiene i 2002, og kravet fikk støtte fra samtlige partier i regjeringen (Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre). Midlene ble tildelt prosjektet ”Nettverk og kunnskap”. Dette prosjektet skal kartlegge hva som skjer i Norge i forhold til integreringsarbeid, særlig relatert til tvangsekteskap, og skal ta opp erfaringer fra andre aktuelle land.
I statsbudsjettet for 2003 er det foreslått at organisasjonen skal få 1,1 million kroner. Fordi det er fremsatt kritikk mot antatte metoder HRS skal ha brukt i sitt arbeid, følger det imidlertid en klausul med bevilgningen. Det er derfor usikkert om bevilgningen vil finne sted.[8] I utgangspunktet ønsket HRS å selvfinansiere sin virksomhet gjennom salg av kurs- og foredragspakker, og har blant annet utarbeidet en veileder i arbeidet mot kjønnslemlestelse for skolepersonell som selges for kr. 75.000 per stykk til kommuner. Kommunene må selv stå for trykking og distribusjon. Imidlertid har HRS funnet det vanskelig å gjennomføre en slik selvfinansiering. Før den statlige bevilgningen kom i 2002, har arbeidet i HRS i vesentlig grad bestått av frivillig innsats. HRS har tidligere hatt kontor i et privat hjem, men sponsing fra en privatperson har gjort det mulig for organisasjonen å leie et lokale i Oslo sentrum. HRS har samtaler med forskjellige aktører (bl.a. Norsk Folkehjelp) om ulike samarbeidsrelasjoner. Dette inkluderer også representanter for bl.a. politiet, barnevernet, sosialtjenesten og skoler.
Oppsummert er HRS en ganske ny organisasjon; den er relativt liten, er ikke demokratisk oppbygget, og har inntil nylig vært basert på frivillig arbeid. Virksomheten er nå blant annet støttet gjennom prosjektmidler fra revidert nasjonalbudsjett. Arbeidet i HRS er direkte rettet inn mot minoritetskvinners situasjon.
2.2.5. Islamsk Kvinnegruppe Norge
Islamsk Kvinnegruppe Norge (IKN) ble etablert i 1991, og daglig leder er Line Nyjordet. IKN har blant annet som mål å øke kunnskapen om islam hos muslimer og andre, å bedre muslimske kvinner og barns religiøse rettigheter, å forebygge diskriminering, og å skape sosiale nettverk for sine medlemmer. Organisasjonen arbeider innen områder som tvangsekteskap, kvinnelig kjønnslemlestelse, likestilling og diskriminering. IKN er en medlemsorganisasjon for muslimske kvinner og barn, og har anslagsvis et sted mellom 1.000 og 1.500 medlemmer.[9] Menn og ikke-muslimske kvinner kan være støttemedlemmer. IKN har fire avdelinger, henholdsvis i Bergen, Haugesund, Oslo og Trondheim. IKN ledes av et landsstyre som består av fire kvinner, deriblant styreleder Meriem El-Meshabi. Landsstyret er valgt av landsstyremøtet. Medlemmer i lokallagene velger lokallagsstyrer på lokale årsmøter. IKN har egne internettsider (www.ikn.no). Med støtte fra Utlendingsdirektoratet utgir IKN Kvinnebladet, som distribueres til medlemmer, moskeer, krisesentre, asylmottak og andre interesserte. Organisasjonen mottar generell støtte fra Utlendingsdirektoratet, og har mottatt prosjektmidler fra Barne- og familiedepartementet og Oslo kommune. Midlene fra UDI dekker en 60 prosent stilling ved IKNs kontor i Oslo. Kontoret og møtelokalene i Oslo sentrum er for øvrig gamle og beskjedent utstyrt. IKN har en gratis hjelpetelefon for kvinner som er utsatt for tvangsekteskap, mishandling og diskriminering. En stor del av IKNs virksomhet er rettet mot egne medlemmer, i form av workshops og aktiviteter, deriblant svømmeundervisning for muslimske skoleelever og kvinner. I denne delen av virksomheten når IKN frem til kvinner fra et stort antall nasjoner. Organisasjonen driver også et eksternt opplysningsarbeid. IKN har samarbeidet med Senter mot etnisk diskriminering (SMED) og henviser hjelpetrengende til ORKIS.
Oppsummert er IKN en veletablert organisasjon. Den er demokratisk oppbygget, med et stabilt og relativt høyt antall medlemmer. En stor del av virksomheten er basert på frivillig virksomhet, men organisasjonen har en grunnstøtte fra staten. IKNs arbeid er direkte rettet inn mot minoritetskvinner.
2.2.6. Krisesentersekretariatet
Krisesentersekretariatet (KS) ble etablert i 1994, og daglig leder er Tove Smaadahl. KS arbeider bredt med temaet vold mot kvinner. Sekretariatet har som mål å styrke krisesentrenes arbeid utad, og å fungere som et bindeledd mellom krisesentre, offentlige myndigheter, kvinneorganisasjoner og andre. Et ønske om ”å angripe ethvert forhold i samfunnet som legitimerer, underbygger og opprettholder vold mot kvinner” ligger til grunn for arbeidet. KS arbeider for økt likestilling mellom kvinner og menn, og ser sitt engasjement mot vold som en innsats for å styrke menneskerettigheter. Sekretariatet har egen internettside (www.krisesenter.com). KS er en medlemsorganisasjon, og har 33 krisesentre og krisetelefoner som medlemmer. Medlemmene betaler en medlemsavgift til KS, som dekker sekretariatets lønnsutgifter. KS mottar ingen offentlig støtte til driften, men får mindre beløp i prosjektstøtte fra statlige aktører som Barne- og familiedepartementet m.fl. KS har et styre, Kontaktutvalget (KU), som velges av årsmøtet for to år av gangen. Det består av fem kvinner som representerer ulike regioner og medlemstyper. KS har kontor av vanlig god standard i Oslo sentrum, og er samlokalisert med flere andre organisasjoner som arbeider for kvinner, blant annet FOKUS. KS arbeider også med internasjonale prosjekter, blant annet gjennom Fredskorpset og FOKUS. KS samarbeider uformelt med bl.a. MiRA-Senteret, FOKUS og Likestillingssenteret når det gjelder saker som berører minoritetskvinner.
Oppsummert er KS en veletablert organisasjon. Den er demokratisk oppbygget, med et stabilt antall medlemmer og finansiering gjennom medlemsavgiften. Arbeidet i KS er ikke spesielt rettet mot minoritetskvinner, men fordi en stor andel av brukerne av krisesentre rundt om i landet er minoritetskvinner, har organisasjonen vært opptatt av å synliggjøre voldsproblemer knyttet til denne gruppen.
2.2.7. MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner
MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner (MiRA-Senteret) ble etablert i 1989, og ledes av Fakhra Salimi. Senteret er et kompetanse- og ressurssenter i minoritetskvinnespørsmål,[10] og arbeider både innad, overfor egne målgrupper, og utad, overfor myndighetene og offentligheten. MiRA-Senterets hovedmål er å arbeide for likestilling for innvandrer- og flyktningkvinner i forhold til majoritetsbefolkningen og for likestilling mellom kvinner og menn internt i minoritetsmiljøene i Norge. MiRA er en av ni innvandrerorganisasjoner som får statlig støtte som landsdekkende organisasjon. Senteret lønner 1,5 faste stillinger. Virksomheten er også basert på prosjektmidler fra ulike aktører, noe som i 2002 tillot ytterligere 1,5 stilling. Fordi prosjektstøtten varierer fra år til år, gir den bare grunnlag for kortere engasjementer. MiRA-Senteret har egen internettside (www.mirasenteret.no). Organisasjonen har ikke betalende medlemmer, men har et omfattende nasjonalt og internasjonalt nettverk av minoritetskvinner. Senteret har et selvoppnevnt styre, som i tillegg til senterets leder består av fire representanter (alle kvinner) med ulik etnisk bakgrunn. De fleste av representantene i styret var med på å etablere senteret i 1989. Senteret har et veletablert sekretariat og gir ut magasinet MIRA Forum for minoritetskvinner. I tillegg til et nettverk av kvinner som mottar informasjon og kan bruke senteret, har MiRA en arbeidsgruppe bestående av frivillige kvinner som leder prosjekter og gir foredrag. MiRA-Senteret har kontor i gamle lokaler i Oslo sentrum. Senteret har mange samarbeidspartnere, deriblant Antirasistisk Senter, FOKUS, INLO, Afrikan Youth in Norway og Foreningen for somaliske kvinner og barn (FSKB).
Oppsummert er MiRA-Senteret en veletablert organisasjon, med stabil finansiering gjennom støtten det får som landsdekkende organisasjon. Senteret er imidlertid avhengig av prosjektmidler for å opprettholde og utvikle virksomheten. MiRA-Senteret er ikke en demokratisk oppbygd medlemsorganisasjon, men er et brukerstyrt ressurssenter. Virksomheten ved senteret er direkte rettet inn mot minoritetskvinner.
2.2.8. Oslo Røde Kors Internasjonale Senter (ORKIS)
ORKIS ble etablert i 1987, og er en avdeling i Oslo Røde Kors.[11] Avdelingen ledes av Eva Khan. I tillegg til daglig leder har senteret en rekke ansatte som arbeider med ulike satsningsområder. ORKIS har et eget styre som er oppnevnt av Oslo Røde Kors Distriktsstyre. Senterets mål er å være et utadrettet ressurs- og kompetansesenter. ORKIS er et møtested og aktivitetssenter som er åpent for alle. Tilbudene ved ORKIS omfatter leksehjelp til ungdom, fritidsaktiviteter for ungdom, informasjonsformidling om hiv og aids til minoritetsgrupper (særlig kvinner og ungdom), undervisning av kvinner med minoritetsbakgrunn, nettverksgruppe som tar opp familie- og generasjonskonflikter, samt en informasjonstelefon om tvangsekteskap. En stor del av virksomheten ved ORKIS, f.eks. Leksehjelpen, er avhengig av frivillig innsats. Hele 42 personer arbeidet frivillig for ORKIS i år 2000. Samtidig har senteret, sammenliknet med de fleste andre organisasjonene i studien, et stort antall ansatte. I følge årsrapporter fra ulike deler av virksomheten hadde senteret i år 2000 hele 14 ansatte og to sivilarbeidere, i tillegg til de mange frivillige. En del av virksomheten er finansiert av Barne- og familiedepartementet, gjennom prosjektmidler til bl.a. informasjonstelefonen og tiltak mot tvangsekteskap. Oslo kommune finansierer driften av Leksehjelpen. Til sammen mottar ORKIS flere millioner kroner i offentlig støtte. Informasjon om ORKIS finnes på redcross.no ORKIS har store og nyoppussede lokaler i Oslo sentrum, og er samlokalisert med Oslo Røde Kors. ORKIS samarbeider med PMV, Quo Vadis, SEIF, krisesentre og andre.
Oppsummert er ORKIS en veletablert, profesjonelt drevet og stor organisasjon. Den er indirekte demokratisk oppbygd, ved at styret oppnevnes av et medlemsvalgt organ i Oslo Røde Kors. En del av virksomheten ved ORKIS er spesielt rettet inn mot minoritetskvinner og minoritetsjenter, men ORKIS har også aktivitetstilbud til menn og gutter.
2.2.9. PMV – Senter for helse, dialog og utvikling
PMV – Senter for helse, dialog og utvikling (PMV) ble etablert i 1994, og ledes av Arild Aambø. PMV har som mål å få til kompetanseoppbygging blant minoritetskvinner, formidle helseinformasjon til minoritetskvinner, og øke minoritetskvinners deltakelse og integrering i samfunnet. I dag eies og drives PMV av Stiftelsen Kirkens Bymisjon, som finansierer nærmere halvparten av PMVs drift. Den andre halvparten av driftsbudsjettet på 4,5 millioner kroner finansieres av Barne- og familiedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Helsedepartementet, Sosialdepartementet og Oslo kommune. PMV har ikke eget styre, og er administrativt plassert som et tiltak under avdelingen ”Egne oppdrag” i Kirkens Bymisjon. Senteret har 14 ansatte i 11 stillinger. Det er dermed en av de største organisasjonene som er med i denne studien. Flere av de ansatte er kvinner med minoritetsbakgrunn. PMV holder til i enkle og nyoppussede lokaler på Tøyen i Oslo. Senteret har ikke egen hjemmeside.[12]
PMV driver ulike grupper, deriblant kvinnegrupper (pakistanske, somaliske, arabisktalende og internasjonale), mannsgrupper, og ungdomsgrupper for gutter og jenter. Senteret driver også prosjektarbeid, og har blant annet et prosjekt mot omskjæring av kvinner finansiert av Utlendingsdirektoratet og Oslo kommune, et prosjekt om aidsforebyggende arbeid finansiert av Sosial- og helsedirektoratet, et filmprosjekt mot omskjæring finansiert av bl.a. Stiftelsen Helse og Rehabilitering og OK-prosjektet, samt et prosjekt mot tvangsekteskap finansiert av Barne- og familiedepartementet. I 2001 hadde PMV økonomiske vanskeligheter, og søkte flere instanser om prosjektmidler. I 2002 ble situasjonen forandret: senteret påtok seg mange oppgaver, og har mottok både prosjektmidler og driftsstøtte. PMV samarbeider med Somalisk Kvinneforening, som er omtalt nedenfor, samt med ORKIS og andre.
Oppsummert er PMV et veletablert tiltak under stiftelsen Kirkens Bymisjon. PMV er ikke en medlemsorganisasjon, og er ikke demokratisk oppbygget. Virksomheten ved PMV er for tiden godt finansiert gjennom eksterne midler, og er direkte rettet inn mot minoritetskvinner.
2.2.10. Quo Vadis
Quo Vadis er et vekst- og produksjonssenter for innvandrerkvinner, og ble etablert som et prosjekt i 1991.[13] Quo Vadis ledes av Torild Løfwander. Prosjektet har utviklet seg til et veletablert senter som i 1996 ble tildelt Oslo kommunes likestillingspris. Quo Vadis’ mål er å styrke innvandrerkvinners selvtillit og selvstendighet, hovedsakelig gjennom å tilby norskopplæring og kvalifisering for norsk arbeidsliv ved deltakelse i tekstilproduksjon, catering og butikkutsalg. Gjennom arbeids- og undervisningsopplegget kvalifiseres ufaglærte innvandrerkvinner til deltakelse i det allmenne arbeidsmarkedet. Senteret har 16 norskklasser med samfunnsfag, matematikk, data og jobbsøkingskurs. I tillegg gis det opplæring i avdelingen for veving, søm, strikking og kantine/catering. Quo Vadis og filial Lakkegata er en fysisk og organisatorisk enhet. Det er et kommunalt tiltak med til sammen 19 ansatte (inkludert lærere). Bydelsdirektøren i bydel 5 og rektor på Rosenhof voksenopplæringssenter har det overordnete ansvar for driften. Lederen ved Quo Vadis har tittel som avdelingsleder. Senteret har gode lokaler på Tøyen (Lakkegata) i Oslo. Det har ikke egen internettside. Senteret finansieres gjennom flere kilder. Mens undervisningsdelen finansieres av Rosenhof, finansieres arbeidsdelen gjennom direkte, øremerkede midler fra Oslo kommune via bydel 5. Senteret har også salgsinntekter fra egen butikk. Quo Vadis samarbeider med ORKIS, Krisesenteret og andre etter behov.
Oppsummert er Quo Vadis en veletablert organisasjon. Den er et kommunalt foretak, og er dermed verken medlemsbasert eller demokratisk oppbygget. Quo Vadis fremstår med en sikker økonomi. Virksomheten er direkte rettet inn mot minoritetskvinner.
2.2.11. Ressurssenter for somaliske kvinner
Ressurssenter for Somaliske Kvinner (RSK) ble startet i januar 2002, og ledes av Ingeborg Vardøen. Senteret er åpent på hverdager og tilbyr personlig veiledning, kurs, foredrag og samtalekvelder til innvandrerkvinner med somalisk bakgrunn. Våren 2002 ble det bl.a. avholdt temakvelder om familier og barn, vold mot kvinner, rusmiddelbruk, og minoritetsbarn i skolen. Senteret har også diskusjonsgrupper to ganger i uken i samarbeid med det lokale OK-prosjektet i Oslo. RSK er finansiert av Oslo kommune. Lederen har en assistent, men virksomheten er ellers basert på frivillig innsats. RSK har et gammelt og svært enkelt utstyrt lokale på Galgeberg i Oslo. Senteret har ikke egen internettside. RSK samarbeider med OK-prosjektet i Oslo, Norsk-Somalisk Råd, Uteseksjonen, Ungbo og Riverside, og ønsker mer samarbeid med krisesentre.
Oppsummert er RSK en ny organisasjon. Den er ikke demokratisk oppbygget. Senteret har brukere, og ikke medlemmer. Virksomheten er direkte rettet inn mot minoritetskvinner.
2.2.12. Selvhjelp for innvandrere og flyktninger
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, SEIF, ble etablert i 1986 og ledes av Gerd Fleischer. SEIFs mål er ”å hjelpe våre nye borgere til å finne fram i det norske samfunnet og tilegne seg nok informasjon til å løse egne problemer”.[14] I tillegg til hjelpefunksjonen ønsker SEIF å ”bidra i den offentlige debatten og det politiske og opinionsdannende arbeidet, når det gjelder våre nye borgere”. I sine prosjekter har SEIF blant annet fokusert på tvangsekteskap og omskjæring. SEIF har hovedkontor i Oslo, og avdelinger i Kristiansand, Ålesund, Trondheim og Tromsø. Arbeidet dokumenteres gjennom antall henvendelser. I 2001 fikk SEIF over 5.000 henvendelser fra 97 nasjonaliteter. SEIF er en frivillig organisasjon, men er ikke medlemsbasert. I 2001 arbeidet syv personer ved Oslo-kontoret, tre i Kristiansand, en i Ålesund, fire i Trondheim og fire i Tromsø. Organisasjonen er dermed blant de største i min studie, målt i antall ansatte. I likhet med MiRA-Senteret får SEIF støtte til sin virksomhet som landsdekkende organisasjon. SEIF har fått prosjektmidler fra statlige aktører som Kommunal- og regionaldepartementet, Barne- og familiedepartementet og Utlendings-direktoratet. SEIF mottar også midler fra Oslo kommune og andre fylkeskommuner og kommuner hvor organisasjonen har avdelingskontor. SEIF har et internt arbeidsstyre hvor leder, nestleder og alle avdelingsledere sitter. Arbeidsstyret tar beslutninger som gjelder prioriteringer og økonomi. Ansettelse av avdelingsledere er delegert til SEIFs leder. Avdelingen i Oslo holder til i gamle og slitte lokaler i sentrum. SEIF har egen internettside (www.seif.no), og samarbeider med ORKIS, krisesenterbevegelsen og andre aktører, foruten at den henviser til SMED.
Oppsummert er SEIF en veletablert organisasjon. Den er ikke medlemsbasert, og heller ikke demokratisk oppbygget. Organisasjonen er avhengig av offentlig finansiering. SEIF gir tilbud om hjelp til både kvinner og menn med minoritetsbakgrunn, men har en klar kvinneprofil.
2.2.13. Somalisk Kvinneforening
Somalisk Kvinneforening (SKF) ble etablert i 1998, og ledes av Kadra Noor. SKF arbeider med ulike temaer som alfabetisering, helseinformasjon, omskjæring, ungdomsproblematikk og religion. De siste to årene har SKF jobbet mest mot omskjæring overfor ungdom og voksne. SKF holder til i PMVs lokaler på Tøyen. SKF er en medlemsbasert organisasjon med cirka 160 medlemmer. Den har et eget styre på seks personer som ble valgt av medlemmene på årsmøtet i mai 2002. Sammen med Foreningen for somaliske kvinner og barn og Islamsk Kvinnegruppe Norge, utmerker Somalisk Kvinneforening seg i landskapet av organisasjoner som arbeider for å fremme minoritetskvinners interesser fordi den er demokratisk oppbygget. SKF har ikke fast driftsstøtte utenom den støtten PMV gir gjennom tilrettelegging i form av lokaler og annen finansiering. Medlemsavgiften er på 100 kroner. For å kunne drive ulike prosjekter er SKF avhengig av frivillig innsats og støtte fra eksterne aktører. Foreningen har tidligere fått støtte fra blant annet Sosial- og helsedirektoratet (50.000 kroner til forebyggende tiltak mot abort i år 2002), Sosial- og helsedepartementet, Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet og Oslo Sanitetsforening. Foreningen ble også tildelt offentlige midler i år 2000 fra Kommunal- og regionaldepartementet og Barne- og familiedepartementet i forbindelse med PMVs arbeid mot omskjæring av kvinner. SKF har ikke egen internettside.[15] Somalisk Kvinneforening samarbeider med PMV, Somalisk kvinneklubb og diverse offentlige aktører. SKF samarbeider også med organisasjonen Women Wake Up i Tanzania om å utvikle metoder for arbeid mot omskjæring av kvinner.
Oppsummert er SKF en veletablert organisasjon. Den er demokratisk oppbygget. Virksomheten synes finansiert gjennom relativt knappe midler, men den har en trygg ramme ved sin nære tilknytning til PMV. Arbeidet er direkte rettet inn mot minoritetskvinner.
[4] Rune Haaland stiftet miljøorganisasjonen Bellona sammen med Frederic Hauge i 1986. Han arbeider i dag som kommunikasjonsrådgiver, bl.a. i Navigator Kommunikasjon AS (se www.navigator.no). Flere personer som arbeider i Navigator har bidratt i organiseringen av FFs kampanjer. Videre har Erling Bø, tidligere VG-journalist, tidligere Konsensus (”et strategisk og politisk rådgivningsfirma”, se www.konsensus.no), opptrådt som representant for Saynab Mohamud og Kadra i en søknad til Barne- og familiedepartementet om midler til tiltak mot kjønnslemlestelse. Søknaden ble avslått, men BFD skal ha ytret ønske om samarbeid med de to unge somaliske kvinnene i forbindelse med regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse. Se også ”Krangler i stedet for å samarbeide”, Dagsavisen 22.07.2002, og ”Føler seg misbrukt i omskjæringskampen”, Dagsavisen 22.07.2002.[]
5 Heretter kalt Justisdepartementet.[]
6 Som forfatter har Hege Storhaug skrevet flere bøker om temaer som direkte berører minoritetskvinner i Norge. Også som journalist i aviser og fjernsyn har hun vært opptatt av temaer som æresdrap, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Nå som Storhaug har en sentral rolle i HRS, er hun blitt en aktør i det feltet av organisasjoner som særlig arbeider med å fremme minoritetskvinners interesser. Storhaug har altså innehatt varierende roller som forfatter, journalist, organisasjonsaktør og politisk lobbyist når det gjelder å hevde minoritetskvinners interesser.[]
7 Nadia og Jeanette har stått frem i utallige aviser, radioinnslag og fjernsynsprogrammer. De er også avbildet i brosjyren Kan du bli tvangsgiftet?, som først ble utgitt av HRS med støtte fra Fremskrittspartiets Ungdom. Et senere opplag er støttet av Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet.[]
8 I et brev til Barne- og familiedepartementet har Likestillingssenteret formidlet kritikk mot noen metoder som HRS angivelig skal ha anvendt i sitt arbeid. Likestillingssenteret skriver at enkelte jenter har følt seg presset av HRS til å stå frem i media som en betingelse for å motta hjelp i egne livskriser (Brev av 29.08.2002, Ref. RP 255/02). HRS har tilbakevist kritikken fra Likestillingssenteret (se Dagbladet 17.12.2002, ”Hva er motivene bak anklagene mot oss?”). Saken er i skrivende stund til behandling i Stortingets kontrollkomité.[]
9 Se Fangen 2002, samt Thorsen og Rugkåsa 1999.[]
10 Se MiRA-Senterets årsrapport 2001.[]
11 Informasjonen om ORKIS er hentet fra internett og brosjyren ORKIS – Hvem er vi?[]
12 For mer informasjon om PMVs virksomhet, se brosjyren PMV Primærmedisinsk verksted, Senter for helse, dialog og utvikling og Magnussen 2000.[]
13 Quo Vadis ble evaluert i 1993-1994 av Inger-Lise Lien (Lien 1995).[]
14 www.seif.no[]
15 For mer informasjon om Somalisk Kvinneforening, se ”Somaliske foregangskvinner”, Folkehelsen nr. 3, 2002.