5.1. Hvorfor bør minoritetskvinner ha innflytelse?
Når de blir spurt om hvorfor minoritetskvinner og deres organisasjoner bør ha innflytelse på offentlig politikk, argumenterer byråkratene først og fremst med at myndighetene må lytte til målgruppen for offentlige tiltak. En informant uttaler f.eks. at ”vi kan ikke sette i gang tiltak uten å lytte til dem det gjelder. De utgjør en så stor del av den gruppen vi skal utforme tiltak for, at vi er nødt til å lytte til dem. Sånn sett har de en maktposisjon”. Et annet argument som brukes er at minoritetskvinner kan ha spesielle erfaringer som gjør at de skiller seg fra kvinner med norsk bakgrunn. Dermed må myndighetene lytte til minoritetskvinner for å få fatt på ulike typer av opplevelser som vanskelig kan formidles av andre enn dem selv. En informant målbærer dette synspunktet ved å fremheve at myndighetene bør lytte til minoritetskvinner
[...] fordi de fremstiller virkeligheten som de selv opplever den og på sine egne premisser. For norske kvinner kan det være vanskelig å skjønne hvordan en somalisk tibarnsmor opplever det å bo i Norge. Det er nødvendig for å få treffsikre, målrettede tiltak. At de selv skal si hva som bør prioriteres på dagsorden.
Videre understreker denne informanten at ”man bør gå til kilden, til de som opplever virkeligheten”.
Politikerne slutter seg i stor grad til den type argumentasjon som byråkratene anvender. Flere informanter understreker at minoritetskvinner kan ha spesielle problemer, samt at de har særegne erfaringer og kunnskap som er nyttige når den offentlige politikken skal utformes. ”Kontakten er nyttig fordi de selv vet best hva som er viktig for dem. De kjenner også kulturen”, mener en informant, mens en annen fremhever at ”minoritetskvinner representerer en viktig bit av det jeg vil kalle hverdagen for folk. Det har en egen verdi at de selv formidler sin erfaring...”. En tredje informant uttaler at ”de er en del av vårt samfunn og har større utfordringer enn andre grupper”.
Informanter fra de politiske partiene mener videre at minoritetskvinner bør bli lyttet til spesielt fordi de generelt har liten innflytelse i samfunnet. De ser det som nødvendig at myndighetene samarbeider med minoritetskvinners organisasjoner. En informant uttaler f.eks. at organisasjonene
[...] representerer mange grupper og enkeltpersoner som i utgangspunktet ikke har så stor innflytelse i samfunnet – det gjelder kvinner generelt og innvandrerkvinner spesielt. De har kunnskap om en virkelighet som jeg, som innfødt nordmann, aldri vil få. For at Norge skal bli et flerkulturelt samfunn må vi lykkes med integreringen og sikre alle kvinners rettigheter. Da må vi spille på lag med de organisasjonene som jobber med de kvinnene som vi ønsker å forandre livssituasjonen for.
Noen politikere bruker også en mer generell argumentasjon som går ut på at det er viktig å lytte til berørte parter. En informant sier for eksempel:
Jeg vil ikke greie å sette meg inn i situasjonen nok til å kunne utforme en politikk alene. Vi har for få minoritetspolitikere i partiet. Vi har en strategi om å samarbeide med frivillige organisasjoner på alle områder. Det er en nyttig side ved demokratiet når det gjelder å formidle virkeligheten og formidle løsninger.
En annen politiker spør ”ja, hvorfor er det viktig å høre på ungdommer, på eldre?”, og svarer selv at ”det er viktig å høre på den befolkningen som har valgt deg inn. For å utforme den politikken man synes er best, må man være i dialog med befolkningen”. En tredje politiker istemmer at
[...] å lytte er den eneste måten å utforme politikk på. [...]. Det er de som sitter med fasiten i forhold til hvordan de vil leve sine liv. Politikerne må lytte til folket. De må ikke bare forholde seg til sterke lobbyister med god økonomi. Det er viktig å lytte til enkeltskjebner.
Denne politikeren kommer også med en oppfordring til både politiske partier og til minoritetskvinner selv om å være aktive:
Alle [partier] har en politisk korrekt holdning om det flerkulturelle samfunn, og sier at ’vi ønsker kvinner med minoritetsbakgrunn’. Men hvorfor har vi ingen da? Det er en toveisprosess: Minoritetskvinner må også selv ønske å gå de formelle veiene.
Jeg har også spurt byråkrater og politikere om de mener at minoritetskvinner har for lite, nok eller for mye innflytelse. Begge typer aktører er enige om at minoritetskvinner bør ha mer innflytelse enn det de har i dag. De påpeker at minoritetskvinner mangler både formell politisk representasjon og innflytelse i mer generelle politiske spørsmål. Mens en politiker som representerer regjeringspartiene uttaler at ”[minoritetskvinner] har for liten innflytelse i det norske samfunn. Det er for eksempel altfor få minoritetskvinner som er politisk aktive”, hevder en annen politiker at ”de kan ikke ha for mye innflytelse når de er så lite representert. Enda er det mange av minoritetenes krav som ikke blir hørt, for eksempel i forbindelse med likelønn og bolig”. En politiker knytter minoritetskvinners lave innflytelse opp til fraværet av minoritetskvinner i formelle beslutningsposisjoner på alle nivåer: nasjonalt, regionalt og lokalt. Denne informanten fremhever også at organisasjonenes rolle i demokratiet er sentral, men begrenset: ”Minoritetskvinner jobber via organisasjoner, og det er viktig. Men det er ikke via de formelle maktkanalene”. En annen politiker peker på at minoritetskvinner ikke bare mangler makt i majoritetssamfunnet, men også innad i minoritetssamfunnet: ”Den minste innflytelsen har de nok innad i minoritetsmiljøer. Det å endre egne miljøer, endre egne fedre, endre egne ektemenn. Den kampen må de selv ta, men de kan få støtte fra storsamfunnet”. En politiker som også mener at minoritetskvinner generelt har for lite innflytelse, er opptatt av at flere minoritetskvinner må bli hørt: ”... jeg ønsker meg mange flere stemmer! Det er ikke nødvendigvis riktig å gi mer makt til dem som nå deltar i debatten”, uttaler hun. Videre understreker en politiker viktigheten av at minoritetskvinner selv deltar i politiske prosesser, og at de ikke er berettiget mer innflytelse enn andre aktører:
De bør få den innflytelsen som demokratiet tillater dem å få. De bør engasjere seg politisk. Det er viktig at de deltar; det betinger at de ikke bare stiller opp på egne arenaer. Jeg vil ikke gi dem mer innflytelse enn andre. De må delta på de samme premisser som andre. Hvis ikke, skapes det motsetninger og konflikter...
Denne politikeren er også opptatt av at et mangfold av stemmer skal bli hørt:
Det er viktig å lytte. Jeg er ikke fornøyd med notater og dokumenter, og vil snakke med dem som er involvert. Vi kan ikke bare snakke med én enkelt person; vi må snakke med flere. Også med eksperter. Og så må vi vurdere hva som er viktig. Det klarer politikerne.
Både byråkrater og politikere er altså samstemmige i at minoritetskvinner bør inkluderes mer i politiske beslutningsprosesser, men noen er også opptatt av at minoritetskvinner selv må ta sin del av ansvaret for at så faktisk skjer.
Jeg har videre spurt organisasjonene om hvorfor de mener at politikere og myndigheter bør lytte til dem. Det argumentet som brukes oftest av organisasjonsaktørene, har å gjøre med at de selv mener å representere innvandrerkvinners interesser og erfaringer, at de selv videreformidler stemmer som ellers ikke blir hørt, og at de har en nærhet til minoritetskvinners problemer og erfaringer. En informant uttaler f.eks. at myndighetene bør lytte ”fordi vi er stemmen til brukerne, til de som blir utsatt for problemer”. Noen organisasjonsrepresentanter er opptatt av at de representerer en bestemt generasjon. En informant mener f.eks. at myndighetene må lytte ”fordi vi er ungdommenes stemme. Det er ungdom som er ofrene [...]. Det er ungdommer som opplever disse tingene, og det er viktig at politikerne hører på dem.” En annen informant er derimot mer opptatt av voksengenerasjonen, og formidler følgende synspunkt:
Det er viktig [at myndighetene lytter] på grunn av to ting. For det første, når det gjelder i forhold til vår kultur, synes vi at de som er voksne, som sitter med erfaring, kan bidra mer. Det andre er at man må stille spørsmålet: hvem utfører slike inngrep [omskjæring], hvem er det som har makt? Det er mødre, tanter og bestemødre som har makt og gjør det. En liten stakkars jente som går på skolen kan ikke ha innflytelse; hun blir kanskje ikke hørt. I krigen snakker man ikke med de sivile, men med soldatene, med dem som har makt.
Disse eksemplene viser at minoritetskvinner er uenige seg i mellom og fremmer ulike interesser når det gjelder hvem som bør ha innflytelse på offentlig politikk. Eksemplene illustrerer også behovet for organisasjoner som representerer ulike interesser.
Flere organisasjoner bruker nærhet til berørte parter som argument for at myndighetene bør lytte til dem. I likhet med politikerne og byråkratene understrekes det at innvandrerkvinner kan ha spesielle erfaringer og kunnskap som myndighetene trenger i utformingen av politikk. ”Det er de det gjelder som sitter med kunnskap, som har erfaringer, og kjenner sin egen situasjon best. Det er de som vet hvor skoen trykker”, sier en informant, mens en annen uttaler at myndighetene bør lytte ”først og fremst fordi vi er grasrota [...]. Vi snakker om problemer som afrikansk ungdom opplever, som også kan generaliseres til andre minoritetsungdommer. Derfor er det viktig at vi blir hørt”. Organisasjonene hevder også at myndighetene bør lytte til dem fordi de besitter verdifull og nyttig kunnskap. Flere informanter ønsker å fremheve at nettopp deres organisasjon står for noe spesielt. En informant uttaler f.eks. at myndighetene bør lytte ”på grunn av omfanget av vår aktivitet. Vi kjenner på pulsen hva som er problematisk. På grunn av spisskompetansen vi har”, mens en annen hevder at ”vi har erfaring med en gruppe som veldig få andre har erfaring med”. Videre formidler en informant at organisasjonen bør bli lyttet til ”fordi vi prøver å være tiltaksorientert. Vi bidrar til å samle inn og spre informasjon, til å avdekke, og bygger opp nettverk der de selv får fortelle. Vi ønsker å være fremst med kunnskap på feltet”. En informant velger å påpeke at:
[...] hvis politikerne ønsker å virkelig realisere sin visjon om et flerkulturelt samfunn, ... da er det veldig viktig at man hører på minoriteter. På fagfeltet er [X] den eneste organisasjonen som har bred kunnskap, og som er forankret i [minoritetssamfunnet]. Det er ikke abstrakt kunnskap, men livserfaring. Hos minoritetskvinnene selv er det mye å hente.
Oppsummert mener altså organisasjonene at deres egen interesserepresentasjon, kunnskap og erfaringsformidling bør være viktige brikker i utformingen av offentlig politikk.