Innledning
Debatter om lav kvinneandel i vitenskapelige toppstillinger og om likestillingstiltak i Akademia har som premiss at ansettelser og videre karriere utelukkende skjer og skal skje på grunnlag av vitenskapelig kvalitet. Et tema i slike debatter blir da om likestillingstiltak, slik som øremerking eller kvotering til fordel for kvalifiserte kvinner, representerer anslag mot kvalitet eller ikke (Norges forskningsråd 2002: 104). Spørsmål om hvorvidt kvinner som gruppe er egnet for vitenskapelig arbeid på nivå med menn har vært reist siden kvinner begynte å kreve adgang til Akademias posisjoner (se for eksempel Semmingsen 1984). Kvinners langsomme integrasjon blant forskere og lærere har mer eller mindre underforstått blitt sett som uttrykk for at kvinner ikke er like dyktige eller har andre interesser eller forpliktelser sammenliknet med menn. Når en kjønnsorden der kvinner og menn har hatt ulike virksomhets- og myndighetsområder som har vært så å si enerådende, har denne forståelsen eksistert uanfektet. Når en slik orden er blitt brutt, har også forståelsen blitt utfordret og alternative forståelser artikulert.
Denne artikkelen retter fokus mot en prosess ved Universitetet i Oslo da kjønnsordenen i arbeidslivet og politikken var brutt, men i stor grad opprettholdt i Akademia. Prosessen kulminerte i en artikkel i studentavisen Universitas med tittelen ”Uheldig for kvinnene” (Aubert 1988A). Der ble kvinnelige professorer som hadde fått sine stillinger som følge av et likestillingstiltak omtalt som annenrangs og som trussel mot universitetets faglige nivå. Denne prosessen kan ses som et drama i tre akter: Et forspill der stortingspolitikere uttrykker bekymring for mangelen på likestilling i Akademia og fremmer flere forslag for å bedre likestillingen. I første akt tar en matematikkprofessor initiativ overfor statsråden og Stortinget for å gi opprykk til professor til fire velkvalifiserte kvinner fra hans fakultet. Dette vedtas av Stortinget som også varsler at Universitetet i Oslo kan få flere opprykk for å bedre likestillingen[5]. I annen akt initierer Det akademiske kollegium et utredningsarbeid og fatter vedtak om et nytt opprykksreglement. I tredje akt fordeler Kollegiet nye opprykk og Universitas publiserer to innlegg fra matematikkprofessoren hvor han gjør en distinksjon mellom ”A-opprykk” og ”B-opprykk”. I disse innleggene hevder han at den favoriseringen av kvinner som Universitetet i Oslo praktiserte, kunne medføre at professoraters prestisje ble devaluert, og at faren for dette er større når menn på ”A-listen” ble forbigått av kvinner, som underforstått tilhørte ”B-kategorien” (Aubert 1988A og B). I et sluttord redegjør jeg for de aktuelle kvinnenes erfaringer og det generelle opprykkssystemets betydning for kvinner.
Hensikten med denne artikkelen er å vise hvordan kvalitetspremisset, slik det fortsatt brukes i likestillingsdebatter, ble artikulert i prosessene ved Universitetet i Oslo i 1986-1988. Et annet siktemål er å søke forklaringer på hvorfor likestillingstiltaket, som besto i at Stortinget og departementet i løpet av 1987 og 1988 tildelte universitetet ti opprykk øremerket for kvalifiserte kvinner og oppfordret til å bruke ti åpne opprykkshjemler til å bedre likestillingen mellom kvinner og menn, utløste de aktivitetene det her er tale om. Jeg spør om disse aktivitetene dreide seg om reaksjoner mot politisk styringsvilje fra sentrale myndigheter som kunne forstås som illegitim innenfor Akademia[6]. En alternativ hypotese er at reaksjonene på likestillingsopprykkene best kan forstås som et resultat av et samspill mellom interne prosesser og en oppfatning av kvinnen som ”den andre”, den fremmede, i Akademia (Beauvoir 1992). Jeg vil undersøke dette ved hjelp av Pierre Bourdieus begrep om sosiale felt og symbolsk vold samt feministiske perspektiver. Disse perspektivene kan bidra til å rette blikket mot samspill mellom interne og eksterne forhold hvor kjønn ikke anses for å være relevant i prinsippet, men hvor det kan være relevant i praksis. En grunn til å ta utgangspunkt i Bourdieus begrep om sosiale felt er at han med dette begrepet gir redskap til å studere både tilsynelatende ubetydelige prosesser internt på en relativt avgrenset arena, og samtidig hvordan disse forholder seg til eksterne påvirkninger. Det er også av betydning at han har analysert konflikter i det franske Akademia som hadde sin bakgrunn i eksterne forhold, studenttilstrømning og lærermangel, i lys av interne prosesser og mekanismer knyttet til Akademia som sosialt felt (Bourdieu 1988). En annen grunn er at Bourdieus begreper om symbolsk vold og doxa - det som tas for gitt - kaster lys over kulturelle betingelser for ulikhetsskapende prosesser. Dette har Bourdieu blant annet gjort i sine analyser av sosiale klasseforskjeller i utdanningssystemet og i senere arbeider også av kjønnsrelasjoner (for eksempel Bourdieu og Passeron 1977; Bourdieu og Champagne 1996; Bourdieu 2000). Aktuell er også en analyse av forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn i en arbeidsorganisasjon som gir et bidrag til å forstå hvordan det Fürst (1988) kalte ”ikke-erkjent kjønnsdiskriminering” både opprettholdes og kan endres (Kreis 1993).
[5] Disse fire ble ifølge Statsbudsjettet for 1988 supplert med nok en kvinne senere på året ved administrativ behandling i Finansdepartementet. Universitetet omtaler derimot kun fire opprykk for kvinner i 1987 og diskusjonene om disse første likestillingsopprykkene omtaler kun disse fire.[]
6 Diskusjonen om Akademias krav på autonomi og samfunnets inngrep i forhold til Akademia er omfattende, men tas ikke opp i denne artikkelen.