Forord
Makt- og demokratiutredningen har flere prosjekter om samspillet mellom private og offentlige interesser og forholdet mellom formell og uformell politisk makt. Denne rapporten er en delstudie av det som har blitt kalt den norske modellen i utenrikspolitikken – nettverket mellom forskningsinstitusjoner, organisasjoner og departementer.
Rapporten tar først og fremst for seg den rollen forskningsstiftelsen Fafo har spilt i utformingen av norsk Midtøsten-politikk. Instituttets levekårs-undersøkelse på Vestbredden og Gaza var et viktig utgangspunkt for det som senere ble kalt Oslo-kanalen. Rapporten viser forholdet mellom offisielle og uoffisielle instanser i utformingen av norsk politikk med søkelys på et uklart felt mellom forskning og politisk myndighet.
Rapporten bygger i utstrakt grad på fortrolig arkivmateriale i Utenriksdepartementet. I slike tilfeller forbeholder departementet seg rett til å lese igjennom og godkjenne manuskriptet før publisering. Makt- og demokratiutredningen har hatt en diskusjon med departementet som har ført til at enkelte opplysninger er utelatt. Dette har imidlertid ikke hatt betydning for studiens hovedsikte eller for konklusjonene i rapporten.
Jeg vil takke en rekke personer for nyttige innspill og kommentarer til manuskriptutkast: Gisle Aschim, Kjersti Gravelsæter Berg, Nils A. Butenschøn, Fredrik Engelstad, Frode Liland, Werner Christie Mathisen, Hege Skjeie, Hilde Henriksen Waage, Arne Ørum og Øyvind Østerud. Rapportens innhold og konklusjoner står selvsagt fullt og helt for min egen regning.
Oslo, juni 2003
Ellen Rømming