”Forhistorisk tid” utgjør størstedelen av Norges historie, fra ca. 10 000 f.Kr. til 900 e.Kr. Store endringer skjedde i denne perioden, fra de første jegerne og sankerne til et komplekst og teknologisk avansert jordbrukssamfunn med betydelig grad av sosial differensiering og dermed ”makt” allerede i forhistorisk tid. Rikssamling og statsdannelse i høymiddelalderen skyldes ikke innføringen av noen grunnleggende ny teknologi, med ett unntak: skriften. En åpenbar virkning av den er at vi vet mye mer om denne perioden enn om perioden før, men den har også bidratt til viktige kulturelle og samfunnsmessige endringer, ikke minst når det gjelder maktutøvelsen. Ellers var gården som drifts- og bosetningsenhet forlengst etablert, jordbruksteknologien var langt på vei den samme i høymiddelalderen som i tiden før, jernet var for lengst oppfunnet, skipsbyggingen var høyt utviklet allerede i begynnelsen av vikingtiden, og det skjedde få store endringer i våpenteknologi før innføringen av skytevåpnene på 1400- og 1500-tallet.
Det kan dermed diskuteres hvor store de endringene var som skjedde i historisk tid, fra 900- og 1000-tallet og utover, og hvorfor de skjedde. Hva slags politisk makt fantes før rikssamlingen? Sagaene forestiller seg et system av riker og høvdingdømmer, hvorav ett dannet utgangspunkt for rikssamlingen og etterhvert undertvang de øvrige. Hvor mye autentisk tradisjon som ligger bak denne forestillingen, kan diskuteres, men det er likevel rimelig å tenke seg at noe slikt må ha eksistert. Både slutninger fra arkeologiske funn, gamle distriktsnavn og alminnelige sannsynlighets-betraktninger peker i denne retning. Men enhetene behøver ikke å ha vært særlig stabile (Sigurdsson 1999a: 62-65). En høvdingmakt har utvilsomt eksistert, men det er mer usikkert hvordan forholdet var mellom høvdingene og den øvrige befolkningen. Det har vært vanlig å hevde at det utbredte leilendingsvesenet vi kjenner fra høymiddelalderen ikke fantes før rikssamlingen. Selv om det kan være riktig at høymiddelalderens system i rent ”teknisk” forstand er nytt da, er det likevel mye som tyder på betydelig avstand mellom høvdinger og vanlige bønder og på at de siste i stor utstrekning sto i et avhengighetsforhold til de første. Dessuten tyder nyere undersøkelser på at det har eksistert en stor ufri befolkning, som i høymiddelalderen er gått over til å bli leilendinger.[2]
Skal vi slutte ut fra islandske forhold, der en sentralmakt ikke ble innført før landet kom under den norske kongen i 1262-64, har høvdingene vært sterkt avhengige av støtte fra de fremste av bøndene. Var de misfornøyde, forlot de sin høvding til fordel for en annen. Høvdingene i vikingtidens Norge kunne også i større grad enn sine standsfeller i senere tider skaffe seg inntekter utenfor landets grenser, og var dermed ikke like avhengige av å tilegne seg overskuddet av landets jordbruksproduksjon. De kunne ha mer nytte av bøndene, i alle fall storbøndene, som krigere og klienter enn som jordbrukere. I tillegg til dette oppbudet av frivillige fantes det imidlertid, også på denne tiden, en egen elitestyrke i stormennenes tjeneste, hirden. Forskjellen mellom hirden og det vanlige bondeoppbudet kommer til uttrykk i skaldediktningen, på lignende måte som senere i Sverres saga: skaldene, som selv tilhørte hirdmiljøet, forherliger hirdmennene og håner bøndene (Krag 1995: 86, jfr. Bagge 1996: 69).
Det er rimelig å anta at makt i denne perioden hadde et sterkt innslag av den karakter som illustreres i historien om Gudmund og Ofeig. Den har i liten grad bygget på legitimitet og faste institusjoner og i stor grad på fysisk og militær styrke. Skaldekvadene, som i alle fall for en stor del er autentiske vitnesbyrd fra denne tiden, priser kamp og krig og hyller høvdingen for å mette ulver og ravner med sine fienders lik. Sagaene, som er nedskrevet mye senere og dermed må behandles med forsiktighet, har likevel bevart en del av atmosfæren fra denne perioden, og gir langt på vei samme inntrykk av forholdene. Tapperhet, fysisk styrke og et vakkert utseende er viktige egenskaper for en høvding. Dette betyr ikke nødvendigvis at høvdingens personlige kampdyktighet var avgjørende for suksess, men det var viktig for en høvding å ha egenskaper som gjorde ham til et forbilde for sine menn.
Makten bygget jo nemlig på tilslutning, og den har vært av personlig art. De viktigste faste båndene i samfunnet var slektsbåndene. Selv om oppfatningen av det gammelnorske samfunnet som et ættesamfunn i dag er forlatt (Meulengracht Sørensen 1977: 30 ff., Sawyer 1982: 43 ff., Gaunt 1983: 186 ff., Bagge 1991: 112 ff., Sawyer & Sawyer 1993: 166 ff., Helle 1995: 131, Bagge 2001a: 65-68), kan det neppe være tvil om at slektskap skapte viktige lojalitetsbånd. Men det var en glidende overgang mellom slektskap og andre typer personlige bånd, etablert gjennom ekteskap, fostring eller vennskap. Det siste kunne så i sin tur omfatte både forbindelser mellom likestilte og mellom patroner og klienter.
Høvdingene i vikingtiden og tiden før har trolig kunnet ta i arv ganske betydelige nettverk av slektninger og klienter, men for å beholde og utvide disse nettverkene, var det nødvendig med en personlig innsats. Personlig dyktighet, tapperhet og godt utseende var viktig, både fordi slike egenskaper i seg selv hadde appell og fordi det indikerte at man var en vinnertype. I tillegg kom generøsitet. Det andre hovedtemaet i skaldediktningen, ved siden av ulvene og ravnene, er høvdingen som ”gullets fiende”, som øser sin rikdom ut over sine venner (Fidjestøl 1984: 61-73). Bånd mellom mennesker var i stor grad basert på gaveutveksling (Hamre 1982a: 653 f., Lunden 1972: 38-50, Bagge 1986: 153 ff. og 1998: 55 ff., Syvertsen 1997, Monclair 2002). Gaveutveksling kunne befeste allerede eksisterende lojalitetsbånd, både mellom beslektede og ubeslektede. Og selv når den etablerte helt nye forbindelser, kunne også følelsesmessige bånd oppstå. Når sagaene legger så stor vekt på kongenes utseende og personlighet, har det trolig sammenheng med at begeistring for lederen også var en viktig faktor, som kunne skape sterke lojalitetsbånd (Bagge 1991: 146 ff.). Slik kunne hirden bli et fellesskap av lignende type som en slekt. Innenfor slike grupper kunne man bringe store ofre for hverandre og gå inn i farlige konflikter for å ta hevn for drepte slektninger og venner. Skaldediktningen gir flere vitnesbyrd om denne typen lojalitet. Vi kan likevel skille mellom gaver mellom likemenn, der ingen av dem blir rikere eller fattigere, og gaver fra en høyere til en lavere, som bare kan gjengjeldes med tjeneste. Skillet kommer klart til uttrykk i sagalitteraturen (Bagge 1991: 155 f.). Problemet fra den høyeres synspunkt er at han kan risikere å ruinere seg på å knytte klienter til seg. I lite differensierte samfunn, som hovedsakelig er basert på denne formen for frivillig tilslutning, vil da også lederskap være kortvarig og skiftende, fordi lederen, en ”big man”, fort uttømmer sine økonomiske ressurser for å skaffe seg tilhengere. Løsningen på dette problemet er institusjonalisert lederskap, basert på tvungne ytelser; høvdingen blir ”chief” i stedet for ”big man” (Sahlins 1963: 285-303). I Norge må det lenge før 1000-tallet ha eksistert tvungne ytelser som har muliggjort mer permanent lederskap. Først gjennom langvarige kamper ble imidlertid et slikt lederskap etablert over hele Norge, gjennom den prosessen som vanligvis kalles rikssamlingen.
[2] Debatten om disse spørsmålene er omfattende. Av nyere bidrag kan nevnes Iversen 1995 og 1997: 141-46 o.fl.st.; Dørum 1999; Skre 1998: 34 ff. og 1999 og Sandnes 2000.