Historien som er fortalt på de foregående sidene, bekrefter hovedinntrykket som formidles gjennom titelen, fra knyttneve til scepter. Skal vi være nøyaktige, dreier det seg om adskillig mer avanserte våpen enn knyttnever allerede i vikingtiden, og det kan være grunn til å minne om at scepteret også er et våpen, om enn et stilisert sådant. Selv om vold, både utøvet av offentlige myndigheter og av vanlige mennesker var et mer utbredt fenomen mot slutten av middelalderen enn i våre dager, er det ikke tvil om at det har foregått en pasifisering og sentralisering av samfunnet fra vikingtiden til middelalderen. Den form makt som sterke og våpenføre menn som Ofeig kunne utøve i egen regi var blitt vesentlig svakere og erstattet av en mer indirekte, men mer langtrekkende og effektiv makt knyttet til organisasjon, legitimitet og ideologi.
Overgangen til denne siste typen makt hadde i stor grad sitt opphav i den første typen. Intensiveringen av maktkampen som følge av det økonomiske overskuddet av vikingferdene skapte ambisjoner om herredømme over større områder og muligheter til å realisere det. De mer begrensede ekspansjonsmulighetene fra begynnelsen av 1000-tallet gjorde det lettere for en hersker å monopolisere makten og førte til større behov for å utnytte effektivt det området han kontrollerte. Nye indre konflikter i den følgende tiden (1130-1240) virket i samme retning. I tillegg kommer to andre faktorer, den demografisk-økonomiske og den kulturelle. Det er vanskelig å veie den relative betydningen av disse faktorene, men det økonomiske og organisatoriske resultatet av utviklingen, med bortimot halparten av jordinntektene i kirkeeie ved slutten av middelalderen og kanskje så mye som 40 % omkring 1300, og en kirkelig organisasjon som var bedre utbygget enn den kongelige, antyder at disse to siste faktorene må tillegges betydelig vekt. Når det gjaldt å opprettholde den sentraliseringen som var oppnådd frem til midten av 1200-tallet, spilte fysisk makt tilsynelatende liten rolle. Selv om betydningen av at det eksisterte av en makt som kunne gripe inn i slike tilfeller, ikke skal undervurderes, kan det være grunn til å understreke betydningen av den organisasjon eliten hadde skapt omkring kirke og kongedømme, og den ideologiske makt som lå i den kristne tro og måten den var integrert i dagliglivet på. Denne troen var også en viktig del av legitimitetsgrunnlaget for kongedømmet og bidro, sammen med skrevne lover og en enkel, men likevel omfattende administrasjon basert på skrift, til å legitimere den sentrale myndighet.
Fra dette synspunkt hadde man i løpet av middelalderen tatt et betydelig skritt i retning av det høyt organiserte samfunn som utgjør emnet for den nåværende maktutredningen. Det er likevel grunn til å tro at man har hatt overdrevne forestillinger om graden av organisasjon og byråkratisering i middelaldersamfunnet. Det dreier seg snarere om en kombinasjon av byråkrati og klientelisme, der kongen i løpet av tiden frem til annen halvdel av 1200-tallet hadde klart å bli den sentrale patron for landets stormenn, som i sin tur har knyttet sine underordnede til ham. Dette systemet er så blitt supplert med byråkratiske elementer, først inndelingen i bispedømmer og sogn, så sysselinndelingen, og med en ideologi som fremstiller kongen og biskopen som Guds representanter på jorden og den lovlige myndighet, som alle må adlyde, og det jordiske liv som en forberedelse til evigheten.
Skal vi til slutt forsøke å plassere middelalderens Norge i forhold til dagens Norge og den pågående maktutredningen, og til andre land i samtiden, kan det være naturlig å ta utgangspunkt i Manns fire områder for makt, nemlig politikk, økonomi, militærvesen og ideologi (Mann 1986: 22 ff.). I maktutredningens eliteundersøkelse har man endret denne inndeling ved å splitte opp det politiske området i politikk og forvaltning og legge militærvesenet inn under det siste (Gulbrandsen m.fl. 2002: 31 f.). I dagens demokratiske Norge er det ikke naturlig å tildele militærvesenet en selvstendig rolle. Når det gjelder middelalderens Norge, er det derimot naturlig å ta utgangspunkt i Manns opprinnelige inndeling. Da blir de fire områdene viktige funksjonsområder, som imidlertid stort sett ikke faller sammen med egne organisasjoner, klasser eller grupperinger. I stedet har vi å gjøre med et skille mellom elite og folk som går igjen på alle de fire områdene. Innenfor den økonomiske sektor kan vi skille mellom en jordeiende overklasse og en jordleiende underklasse, der den første tilegner seg overskuddet eller en del av overskuddet av den sistes produksjon ved hjelp av administrative midler. Handel forekommer, men ikke i den utstrekning at det skaper en betydelig klasse. Innenfor den militære sektor har vi ikke det samme skillet mellom elite og folk. Dels utgjorde folket selv en viktig del av militærapparatet, riktignok under elitens ledelse. Militærvesenet var dermed mindre spesialisert enn det som var vanlig i de ledende land i samtiden og i nabolandene Danmark og Sverige. I likhet med andre land i samtiden var det hovedsakelig en del av eliten, kongen og det verdslige aristokrati, som var militært betydningsfull. Kirken hadde riktignok også et militærapparat, men vesentlig svakere enn det verdslige. Omvendt var kirken den fremste på det ideologiske området, selv om kongen og det verdslige aristokrati også hadde makt på dette området, likevel i stor grad med støtte i kirkelig ideologi. Grunnlag og ”arbeidsmåte” på det ideologiske området var imidlertid et helt annet enn i vår tid, med massemobilisering gjennom presse og medier. I middelalderens Norge var den ideologiske eliten fåtallig og eksklusiv, avgrenset gjennom kjennskapet til skrift, og de ideologiske virkemidler var i stor grad ritualer, fastlagte adferdsmønstre. Den politiske
falt i stor grad sammen med den økonomiske, militære og ideologiske. Den var delt i en geistlig og verdslig del, som begge var betydelige, men ikke hadde sammenfallende interesser. Det fantes intet skille mellom politikk og forvaltning; i den offisielle ideologi kan man vel helst si at politikken ble oppfattet som forvaltning. Det fantes ingen tanke om at en egen politisk sfære, der klasser, ideologier og grupperinger forsøkte å få gjennomslag for sine interesser og synspunkter. Før det sterke kongedømmets tid kan vi til en viss grad snakke om slike konflikter, men da ble de i stor grad ført med militære midler. Etter borgerkrigenes slutt kunne derimot kongedømmet legitimere sin stilling ved å peke på at alternativet var kaos og oppløsning. Ideologien om at makt var avledet av rett innebar i prinsippet politikkens opphevelse. I praksis foregikk derimot forskjellige typer politiske drakamper, men i stor grad bak kulissene.