Det har vært en sterk tradisjon i norsk historieskrivning for å regne med et avgjørende brudd i utviklingen fra høymiddelalderen til senmiddelalderen. I eldre tradisjon skjedde bruddet i 1319, da serien av unioner med nabolandene ble innledet, og landet med unntak av noen få år senere på 1300-tallet hadde felles konge med Sverige eller Danmark eller begge land helt frem til 1905. I nyere tradisjon er skillet blitt satt til 1349-50, da den økonomisk-demografiske katastrofen som følge av svartedauden førte til en drastisk nedgang i bosetning og jordleieinntekter og dermed rev grunnlaget vekk for en norsk statsmakt. I begge tradisjoner blir perioden fra 1300-tallet og fremover en forberedelse til den uavvendelige undergangen for det selvstendige norske riket i 1537.
Nyere forskning har derimot i større grad understreket kontinuiteten. De offentlige inntektene holdt seg bedre oppe enn jordleien. Lokalstyret fortsatte i stor grad å fungere på samme måte som før, tross overgangen fra sysler til len og betydelige endringer i de administrative distriktene. At bøndene nå spilte en viktig rolle i lokal forvaltning og rettshåndhevelse, var ikke en følge av svekket statsmakt, men en videreføring av ordningen i høymiddelalderen, da statsmakten nettopp søkte å engasjere bøndene i offentlig virksomhet. Som nevnt tidligere (s. 000), kan kontrasten i forskningen mellom høymiddelalderen og senmiddelalderen til en viss grad skyldes overdrevne forestillinger om statsmakten i høymiddelalderen.
Tross betydelige innslag av kontinuitet skjedde det også endringer. Et sentralt trekk er utviklingen av et standssamfunn, der det geistlige og verdslige aristokrati ble klarere skilt fra befolkningen forøvrig og fikk en mer selvstendig stilling i forhold til kongemakten. Et utgangspunkt for standstenkningen finnes allerede i Kongespeilet fra midten av 1200-tallet (Bagge 2000: 13-20, 2001b: 271-77). Her opererer forfatteren med fire grupper, nemlig hirdmenn, geistlige, kjøpmenn og bønder. Over dem alle står så kongen. Her er imidlertid det verdslige aristokrati definert funksjonelt ut fra tjenesteforholdet til kongen, og det geistlige aristokrati er likeledes underordnet ham. I virkeligheten hadde det geistlige aristokrati allerede på denne tiden en betydelig friere stilling i forhold til kongemakten, noe som på det formelle plan blir markert gjennom sættargjerden, der kongen og kirkens ledelse forhandler på like fot. Samme tankegang går igjen i Landsloven, der det skildres hvordan Gud har delegert sin makt til sine to tjenere på jorden, kongen og biskopen. Som vi har sett (s. 000), står dette i skarp kontrast til forholdet mellom kongen og det verdslige aristokrati, slik det skildres i Hirdskråen.
Allerede fra kristingen av skilte geistligheten seg ut, og dette ble mer markert i den følgende tiden. Grunnleggende var sakramentsforvaltningen, som innebar at geistligheten hadde en overnaturlig kompetanse som lekfolk manglet. Geistligheten skilte seg også ut gjennom boklig utdannelse (”de lærde menn”), normer og ytre kjennetegn. Sølibat og avhold fra vold og våpenbruk stilte større krav til selvbeherskelse og representerte avvikende normer i forhold til det verdslige samfunnet. Selv om det var høyst varierende i hvilken grad disse normene ble praktisert, bidro de til å skille geistligheten ut som stand. Altfor åpenlyse normbrudd kunne dessuten medføre avsettelse. Noen egen prestedrakt fantes ikke i middelalderen, derimot hadde munker, nonner og andre ordensfolk egne drakter. Og alle geistlige skilte seg dessuten ut ved tonsur, dvs. at de var barbert øverst på hodet. Både gjennom utseende og normer representerte geistligheten dermed et brudd med tradisjonelle maskulinitetsidealer, noe som trolig i første omgang gjorde den til gjenstand for forakt, men i neste omgang ble forstått som høyere idealer enn det vanlige lekfolk kunne leve etter. Noe av det samme gjelder nonnene og femininitetsidealene, men her må det påpekes at forskjellen mellom nonners og vanlige gifte kvinners drakt var vesentlig mindre enn den senere ble. Begge tok sikte på å dekke kroppen mest mulig til. Den gifte kvinnens kropp skulle være reservert for mannen, nonnens for Gud.
I løpet av 1200-tallet trer også det verdslige aristokrati klarere frem som stand. Reelt hadde det, som vi har sett (s. 000), eksistert et høvdingaristokrati fra langt tilbake, men det var hverken politisk eller kulturelt skilt ut som stand. De kulturelle skillene dukker opp fra midten av 1200-tallet, i Kongespeilet og Hirdskråen. I Kongespeilet er det et viktig poeng at normene ved hoffet er annerledes enn hos folk flest. Ved hoffet lever man et bedre og høyere liv og skal oppføre seg mer fornemt og kultivert enn i andre miljøer. Forfatteren innrømmer imidlertid også åpent at vanlige mennesker regner disse normene som dumme eller uforståelige, f.eks. regelen om at man skal ta kappen av når man går frem for kongen (Bagge 1998: 184 ff.). Det er m.a.o. nettopp et poeng at oppførselen ved hoffet skal være kvalitativt annerledes; på samme måte som geistligheten gjør man noe som eller har vært betraktet som en skam til en ære. Den store importen av utenlandsk, særlig fransk litteratur fra omtrent samme tid, er uttrykk for samme tendens. Det utvikles en litterær smak som er annerledes enn den tradisjonelle og som skiller hoffaristokratiet både fra den vanlige befolkningen og fra geistligheten. I neste omgang kommer så særlige titler og hedersbetegnelser (”herr”, ”fru”, ”ærlig mann”, ”velbyrdig mann” osv., se Benedictow 1971: 22 f.).
Politisk er fremveksten av aristokratiet som stand særlig knyttet til utviklingen av riksrådet. Kongens råd hadde i høymiddelalderen vært et nokså uklart avgrenset organ av menn kongen hadde tillit til og som han rådførte seg med etter behov. I unionsavtalen av 1319 ble betegnelsen rikets råd brukt for første gang, og i løpet av unionsperioden fikk rådet en friere stilling i forhold til kongemakten. I løpet av denne perioden skjedde også, under påvirkning fra nabolandene, en gradvis overgang fra arverike til valgrike, der riksrådet i praksis ble det velgende organ. Et høydepunkt var unionstraktaten med Danmark i 1450, som ble inngått ”til evig tid” mellom de to riksrådene. Dermed hadde regimen politicum fått sitt avgjørende gjennombrudd. Ifølge tidens konstitusjonelle teori fikk kongen sin myndighet fra riksrådet, som tok den igjen ved kongens død og utøvet den direkte inntil ny konge var valgt. I Christian I’s kroningsed fra samme år skilles riddere og prelater ut som egne grupper, og håndfestningene som de nyvalgte kongene måtte utstede, besto stort sett av løfter til det geistlige og verdslige aristokrati. Gjennom riksrådet og kongevalget skjedde det også en tilnærming mellom det geistlige og det verdslige aristokrati, på samme måte som i nabolandene.
Noen egentlig fødselsadel utviklet seg ikke i Norge i løpet av middelalderen, og de aristokratiske standsprivilegiene forble hele tiden beskjedne. I en viss forstand fortsatte aristokratiet å være et tjenestearistokrati. De viktigste uttrykk for aristokratisk status var kongelige forleninger og medlemskap i riksrådet. Derimot var det en sterkere tendens til at at dette ble tildelt medlemmer av et begrenset antall slekter, selv om en viss fornyelse skjedde gjennom det meste av perioden. Dette siste var vanlig i de fleste land, og dessuten nødvendig for å opprettholde standen, ettersom de fleste slekter døde ut i løpet av relativt få generasjoner med middelalderens høye dødelighet.
Rent politisk var dermed senmiddelalderen en ekspansjonsperiode for det norske aristokrati. På første halvdel av 1300-tallet er det også tegn på at dette ga seg uttrykk i konflikter med kongemakten. Skyldtes dette spesielle konflikter i forbindelse med unionen, eller var forholdet i ferd med å endre seg? Selve unionen kan ha bidratt til mer konflikt, delvis av ”nasjonale” grunner, fordi de norske stormennene kan ha ment at kongen brukte for store ressurser på å erobre Skåne for Sverige. Delvis kan forklaringen være at kongen befant seg fjernere fra det norske aristokratiet og dermed hadde vanskeligere for å etablere gode personlige forhold og glatte over motsetninger. Men det er også en del som kan tyde på at aristokratiet på denne tiden var blitt konsolidert som stand på lignende måte som i nabolandene og dermed var begynt til stille større krav til kongemakten. Konflikten omkring sysselmennenes sveiner (s. 000) gir en antydning om dette. Det er derfor ikke sikkert at høymiddelalderens harmoniske forhold mellom kongemakt og aristokrati er noen ”naturnødvendighet”. Det kan snarere være en følge av blodtappingen under borgerkrigene og de mange nye menn som da kom inn. Dermed kan det godt tenkes at en ny omgang av indre konflikter hadde brutt ut på midten av 1300-tallet, om ikke det hadde vært for pestkatastrofen. Det verdslige aristokrati ble meget hardt rammet av landskyldfallet og ble sterkt redusert både i antall og rikdom. Dermed ble inntektene av kongstjenesten relativt mye viktigere enn før, og ”bytteforholdet” drastisk endret i kongens favør. Hovedtendensen i senmiddelalderen gikk derfor i retning av en forsiktig politikk overfor kongemakten. Man sluttet nok opp om en felles politikk overfor kongemakten i forbindelse med tronskifter, men innimellom var det viktigere for den enkelte stormann å sikre sin stilling gjennom et godt forhold til kongen.
Det er klare forskjeller mellom de tre nordiske land når det gjelder aristokratiets forhold til kongemakten i senmiddelalderen. Det norske er mest kongevennlig, det svenske minst, med det danske i en mellomstilling. Når det gjelder forholdet mellom dominium regale og regimen politicum, er det mye som tyder på at det første var en ideologi for mette aristokrater og det siste for sultne. I Sverige ser det ut til å ha vært et misforhold mellom antall forleninger og antall stormenn som har ført til omtrent konstant rivalisering og misnøye. Det danske aristokrati var også tallrikt og sterkt, men her ser en høyadel ut til å ha skilt seg ut med klar hevd på forleninger. Dessuten har trolig det danske aristokrati i større grad enn aristokratiet i de øvrige landene kunnet nyte godt av forleninger utenfor landets grenser, siden unionskongen befant seg i Danmark.
Bøndene ble derimot styrket av den økonomiske utviklingen; det var de som tjente på landskyldfallet. Trolig har de styrket sin stilling i lokalstyret, selv om endringen her i forhold til høymiddelalderen er mindre enn man tidligere antok. Det dreier seg ikke om en ”tilbakevenden til primitive former” (Seip), men en videreføring av høymiddelalderens lokalstyre (Imsen). Derimot ble bøndenes militære betydning svekket i senmiddelalderen. Leidangsflåten var nå blitt totalt foreldet og led knusende nederlag i kamp mot profesjonelle flåtestyrker, som siste gang den var i bruk, i 1429. Til lands overtok dels adelige elitestyrker, dels leiesoldater. Dette burde normalt ha svekket bøndenes stilling og pålagt dem høyere skatter, men gjorde det ikke på grunn av Norges perifere stilling under de utenrikspolitiske konfliktene i perioden. Bare i nærheten av de store borgene, Akershus og Båhus, ble bøndene pålagt tyngre byrder.
Vi har dermed dels å gjøre med en kontinuitet i forhold til høymiddelalderen og videreføring av tendenser fra denne perioden, dels med brudd. Lokalstyret forandret seg mindre enn man tidligere har regnet med. Utviklingen av et standssamfunn fortoner seg som en videreføring av tendenser fra høymiddelalderen, og det er rimelig å tenke seg at en utvikling i retning av regimen politicum ville ha kommet også uten påvirkning fra nabolandene. Agrarkatastrofen gjorde imidlertid at forfatningsendringen ikke førte til noen tilsvarende styrkelse av aristokratiet. Dermed kunne unionskongen videreføre høymiddelalderens tradisjon med en sterk kongemakt.