Denne framstillingen vil bli preget av det syn at det er forskjell på ulike typer makt, og at kontrollen med statsmakten var den mest avgjørende maktfaktoren, særlig i en tid da kongemakten stadig styrket seg og da det ble etablert en luthersk statskirke. Dette skjedde i en historisk fase da kongen var militært overlegen og konsentrerte makten hos seg. Han oppholdt seg stadig i København og andre steder i Danmark og hertugdømmene Slesvig og Holstein, som var knyttet politisk til Danmark. Slik ble Norge et fremmed land for kongen – Norge ble et lydrike under Danmark. I løpet av flere generasjoner ble staten langt mer krevende og pågående i sin maktutøvelse enn tidligere, noe som hang sammen med en økende rivalisering mellom de europeiske statene. Det resulterte i en kraftig militarisering og skatteopptrapping, særlig på 1600-tallet.
Samfunnseliten vil også bli viet stor oppmerksomhet i denne analysen, den var den viktigste sosialgruppen i makthistorien, dels i samspill med statsutviklingen, dels som en faktor i seg selv i den økonomiske og sosiale utviklingen. I norsk historie kom utviklingen til å få preg av at et tradisjonelt innenlandsk samfunnssystem ble erstattet av et dansk-dominert system, og slik at den gamle norske eliten måtte vike plassen for en ny dansk-norsk elite. Her fantes det likhetstrekk med den samtidige utviklingen i det engelskstyrte Irland og det tsjekkiske Bøhmen, ved at en ny fremmed-dominert elite ble planet inn i et gammelt land. Det som lettet brytningene mellom det gamle og det nye var at dansker og nordmenn var mindre fremmede for hverandre enn engelskmenn og irer og tyskere og tsjekkere. Endelig vil det bli undersøkt om tradisjonelle norske strukturer bremset på de radikale forandringene, særlig i hvilken grad også den alminnelige befolkningen klarte å sette sitt preg på det nye.
Foruten en kort historiografisk innledning og en enda kortere konklusjon (1og 5), vil hoveddelen av teksten bli kronologisk tredelt, i periodene 1500-37 (2), 1537-1660 (3) og 1660-1814 (4).