Politisk deltagelse

Politisk deltagelse

Valgdeltagelse

I følge den konvensjonelle hypotesen tar valgdeltagelse en kurvilineær form over livsløpet. Interessen for å stemme er lav i begynnelsen av velger-karrieren, men tiltar etter hvert som man får mer erfaring og holder seg høy i midtre del av livsløpet før den avtar noe i de senere fasene. En tidligere analyse av sammenhengen mellom alder valgdeltagelse i Norge antyder at hypotesen har noe for seg, siden deltagelsen gjennomgående synker noe fra nest eldste til eldste aldersgruppe (Berglund 2003). I den analysen er imidlertid fokus rettet mot unge velgere, og valgdeltagelse knyttes til hvor mange valg man har hatt stemmerett. Det viser seg at forskjellene i valgdeltagelse er relativt små etter at man har hatt stemmerett ved flere enn seks stortingsvalg, og borgere med så lang erfaring ble derfor behandlet under ett. Alle velgere som med noen rett kvalifiserer til betegnelsen ’eldre’ har kunnet stemme ved flere enn seks stortingsvalg, noe som gjør tilnærmingen mindre egnet til å vurdere hypotesen om at valgdeltagelsen synker mot slutten av livsløpet. Et hovedfunn når det gjelder valgdeltagelse blant unge er at forskjeller forbundet med alder oppløses når vi kontrollerer for individuelle ressurser som utdanning, sivil status og fagforeningsmedlemskap. Alders-forskjeller opptrer da lenge etter at ungdomstiden er over. Det viser seg at individuelle ressurser skaper stor variasjon i valgdeltagelsen, noe som gir lavere valgdeltagelse blant unge generelt. De har i mindre grad kommet så langt i livet at de har rukket å tilegne seg disse ressursene ennå (Berglund 2003).

Inneværende analyse bygger på samme modell som analysen av valgdeltagelse blant unge, men erstatter antall stemmeberettigede valg med alder for å få frem variasjoner blant eldre borgere. Figur 1 viser hvordan valgdeltagelse har variert etter alder i perioden 1965 – 2001.

Figur 1. Valgdeltagelse etter alder. Prosent.

Valgdeltagelsen er til enhver tid lavest i den yngste aldersgruppen, mens rangeringen mellom de andre alderskategoriene ikke er helt konsistent over tid. Likevel er det verdt å merke seg at deltagelsen gjennomgående er høyest blant borgere i sekstiårene fra og med valget i 1977. Selv om forskjellene verken er utpreget store eller statistisk signifikante, heller disse tallene svakt i favør av disengasjementshypotesen. Interessen for å delta i valg faller noe etter fylte 70, men ikke mer enn at de ender på nivå som aldersgruppen 30 til 60.

Det bør også anmerkes at den høye valgdeltagelsen til en viss grad reflekterer egenskaper ved utvalget. Borgere som befinner seg på sykehjem, sykehus eller på andre måter er avhengige av hjelp i en eller annen forstand er høyst sannsynlig underrepresentert i slike undersøkelser. Det er derfor all grunn til å anta at de eldre i utvalget er friskere og mer tilbøyelige til å delta i valg enn eldre flest. Datamaterialet skulle likevel være representativt for denne delpopulasjonen av eldre, og en foreløpig konklusjon må være at deltagelsen i denne delen av befolkningen er svært høy, og at den har vært det gjennom hele perioden. Det bør dessuten bemerkes at nivået på sekstitallet er så høyt at det ville være urealistisk å anta at engasjement blant eldre skulle ha blitt høyere siden den gang.

Spørsmålet er så om de konkrete forholdene knyttet til politisk sosialisering bidrar til svekke større forskjeller mellom aldersgruppene. Dessuten, siden alle valg har sine særegenheter, er det interessant å teste ut utslaget av alder på tvers av valgene. Alle undersøkelser ble derfor slått sammen, og to modeller ble testet. For det første en modell som bare tar hensyn i hvilken grad valgdeltagelse er betinget av alder (og valgår), og for en andre en modell som i tillegg kontrollerer for sivil status, yrkesaktivitet, fagforenings-medlemskap, bostedsregion og utdanning. Resultatene er gjengitt i tabell 2 i form av logistiske regresjonskoeffisienter. Negative koeffisienter innebærer at valgdeltagelsen er lavere enn i referansekategorien, positive at den er høyere (referansekategorien er markert med 0). Hvis koeffisientene ikke er signifikant forskjellige fra 0, innebærer det at det ikke er forskjell mellom gruppene som sammenlignes.

Tabell 2. To modeller for å forklare valgdeltagelse. Log-odds

0 angir referansekategori, det vil si at de andre kategoriene på variabelen blir sammenlignet med denne.

Fet skrift betyr at koeffisienten er signifikant på 1 prosentnivået.

N = 18696

Tabellen avdekker et interessant trekk i forhold til disengasjementshypotesen. Den første kolonnen, som viser variasjoner i valgdeltagelse etter alder uten kontroll for andre sosiale egenskaper, antyder nemlig at hypotesen har rett. Valgdeltagelsen er høyest i aldersgruppen 60-70 og synker deretter. Nivået blant de aller eldste er imidlertid ikke lavere enn at nivået er det samme som i aldersgruppene 30 – 60, altså den gruppene hvor disengasjementshypotesen forventet at nivået vil være høyest.

Bildet endrer seg når kontrollvariablene inkluderes i analysen. Kontrollen for relevante sosiale forhold gjør at valgdeltagelsen er høyest i de to eldste gruppene, og signifikant lavere blant yngre. Dette går i mot disengasjements-hypotesen i den forstand at alderdom i seg selv ikke innebærer politisk tilbaketrekking. Tilbakegangen har heller ikke bakgrunn i at man blir pensjonist. Valgdeltagelsen blant pensjonistene er nemlig på høyde med nivået blant yrkesaktive. Signifikante faktorer som bidrar til å forklare lavere valgdeltagelse i den eldste aldersgruppe er utdanning og sivil status. Utdanning fordi eldre i mindre grad er berørt av utdanningseksplosjonen, og sivil status berører eldre ved at tap av ektefelle er mest utbredt blant eldre. Selv om bare sistnevnte med noen rimelighet kan forklare disengasjement i betydningen endret engasjement på individnivå, så antyder resultatene at hypotesen har noe for seg, men at vi ikke bør skjære eldre over én kam når hypotesen skal etterprøves.

Virkningen av kontrollvariablene føyer seg pent inn etter ressurshypotesens forventninger. Valgdeltagelsen er mest utbredt blant høyt utdannede, gifte eller samboende og medlemmer av fagforeningen. Analysen viser likevel at alder modererer denne hypotesen. En nærliggende forklaring på at yrkesaktivitet ikke slår ut, er at de fleste de fleste forlater arbeidslivet på et tidspunkt hvor de har vært gjennom en politiske læringsprosess og at virkningen av slike prosesser ikke er avhengig av om man befinner seg i yrkeslivet eller ikke. Politisk læring er på mange måter et spørsmål om personlig modning, og det er noe som er tett forbundet med alder.

Mer aksjonisme blant eldre?

Man kan tenke seg at den økte misnøye med eldreomsorgen og helsevesen gjør at eldre i større grad vil prøve å påvirke politikken utenfor valgkanalen – i form av mer direkte politisk aktivitet som politiske demonstrasjoner og underskriftskampanjer. Forskningen begynt å interessere seg for denne type aktiviteter på slutten av syttitallet (Barnes & Kaase 1979). En hovedhypotese har vært at alternativ politisk deltagelse er noe som yngre generasjoner driver med, og at slik deltagelse vil øke etter hvert som yngre generasjoner kommer til og eldre forsvinner.

Valgundersøkelsene har spurt etter deltagelse i denne type aktiviteter siden 1985. De aktiviteter det er spurt etter er om man har skrevet under på opprop, deltatt i demonstrasjoner, tatt opp saker i parti, levert skriftlig klage eller henvendt seg til en stortingsrepresentant siste år. De to første formene er å regne som ukonvensjonelle og retter seg mot enkeltsaker, mens de fire siste er å regne som konvensjonelle (jf Bjørklund 2002). Et spørsmål som melder er om slik aktivitet har sammenheng med alder. Tall fra kommunevalgene i 1999 gir støtte til disengasjementshyposenen både når det gjelder ukonvensjonell og konvensjonell deltagelse (Bjørklund & Saglie 2000), noe som gjør det interessant å følge utviklingen med henblikk på aldersforskjeller over tid. Særlig fordi Bjørklund (2002: 84) mener det er fristende å komme med en generasjonsforklaring på forskjellene, noe som er i tråd med hovedhypotesen i den internasjonale litteraturen. Eldreopprørene tyder på sin side at også eldre har begynt å fatte interesse for ukonvensjonelle former for politisk deltagelse. Tabell 3 gjengir sammenhengen mellom alder og ulike former for konvensjonell og ukonvensjonell deltagelse. Negative fortegn innebærer at tilbøyeligheten til å delta synker med økende alder, positive at den stiger, mens insignifikante koeffisienter innebærer at sammenhengen ikke er statistisk utsagnskraftig.

Tabell 3. Alder og deltagelse utenom valgkanalen. Pearson’s r.

Aldersforskjeller fremtrer bare i forhold til ukonvensjonelle deltagelse, altså underskriftskampanjer og demonstrasjoner. Tilbøyeligheten til å delta i slike aktiviteter synker med alderen, men det er ingen tegn på at aldersforskjellene øker over tid. Det betyr at generasjonsutskiftning har liten betydning for ukonvensjonell politisk deltagelse. Det er til enhver tid de yngre som deltar, og siden aldersforskjellene ikke øker over tid, antyder det at tilbøyeligheten synker etter hvert som generasjonene blir eldre. Det er mer naturlig å relatere forskjellene til at yngre og eldre befinner seg i ulike livssituasjoner. Det kan for eksempel tenkes at interessen og mulighetene for ukonvensjonell deltagelse minker etter hvert som man blir eldre og mer konvensjonell. Ukonvensjonell deltagelse retter seg dessuten mot enkeltsaker med klare og tydelig budskap, noe som gjør at yngre borgere antagelig finner seg mer til rette i denne formen for deltagelse. Den fallende tendensen viser seg tidlig i livsløpet - etter fylte tretti - og faller derved i en fase av livet hvor de fleste har etablert seg med familie og hjem. Det at interessen for ukonvensjonell deltagelse dabber av så vidt tidlig i livsløpet gjør det vanskelig å påstå at den lave interessen blant eldre skyldes disengasjement. Dette er noe de har sluttet med for lenge siden, og er en type aktivitet de neppe føler behov for å ta opp igjen.

De fire konvensjonelle aktivitetene retter seg alle mot den etablerte politikken. Man skulle derfor kunne forvente at dette er aktivitet som er mest utbredt blant eldre borgere, siden dette er å betrakte som deres hjemmebane. Tallenes tale er derfor noe overraskende. De gir nemlig ingen holdepunkter for å hevde at eldre utfører denne type handlinger oftere enn de yngre. Når det gjelder konvensjonell deltagelse utenom valgkanalene foreligger det faktisk ingen aldersforskjeller i det hele tatt.

Lærdommen er dermed at verken konvensjonell eller ukonvensjonell politisk deltagelse har noe å gjøre med at disengasjement blant eldre borgere eller generasjonsutskiftninger. Det mest sannsynlige bakenforliggende årsaken til de observerte aldersforskjellene er at dette skyldes livsløp. Ukonvensjonell deltagelse passer bedre med den livssituasjon de yngste befinner seg i.

Konklusjon: Politisk deltagelse

Over har vi vurdert to delvis motstridende hypoteser om politisk engasjement blant eldre. Disengasjementshypotesen hevder at borgerne trekker seg unna slik deltagelse når de passerer en viss alder. Denne hypotesen ble satt opp mot ressurshypotesen, som hevder at politisk deltagelse øker med sosiale ressurser og politisk læring. Den politiske læringsbiten gjør at vi ikke automatisk bør forvente at politisk engasjement synker når borgerne blir eldre. Det gjennomgående trekket i det empiriske materialet er at disengasjements-hypotesen får liten støtte. Det er en svak tendens til at valgdeltagelsen faller noe etter fylte sytti, men når vi kontrollerer for relevante bakgrunnsforhold viser det seg at det er i denne gruppen at valgdeltagelsen er høyest. I forhold til ukonvensjonell deltagelse er det entydig slik at eldre driver mindre med den slags enn yngre, men siden interessen faller tidlig i livsløpet, innebærer ikke denne sammenhengen noen støtte til disengasjementshypotesen.

De forutgående eldreopprør gjør dessuten at det ikke ville vært unaturlig om vi hadde registrert et økende engasjement blant eldre i perioden, men tallene gir ikke støtte til at så har skjedd. Eldreopprørene indikerer på sin side at eldre er i ferd å utvikle felles interesser som eldre. Dette har ikke blitt fanget opp av analysen så langt, og er tema for neste del.