2.2 Globaliseringskrefter
Ulike krefter har bidratt til globaliseringen. Politiske og institusjonelle faktorer og samarbeid er en viktig faktor for å fremme eller hemme deler av denne utvikling, det samme gjelder handel, teknologi og flere andre forhold. Vi kan i hovedsak skille mellom følgende krefter som bidrar til globaliseringen (Dicken 1994; Østerud 1999).
- Politisk samarbeid – Globaliseringen er i særlig grad et resultat av politisk debatt og vedtak. Deregulering og bygging av nye politiske sammenslutninger skjer som resultat av politiske beslutninger. Globale organisasjoner og avtaler er også et resultat av slike bestrebelser.
- Handel og økonomi – Økonomisk integrasjon over landegrensene er en viktig drivkraft for globalisering. Det gjelder handel, utenlandsinvesteringer, finansbevegelser og mobilitet i arbeidsmarked.
- Ny teknologi og infrastruktur – Historisk har endringer i teknologi og infrastruktur i form av nye maskiner, utstyr og forbindelsesårer (veier, toglinjer, båtruter, m.v.) utvidet markedet, arbeidsdelingen og dermed internasjonaliseringen. I de senere årene har vi sett hvordan IKT og internett har lettet internasjonale kontakter og transaksjoner.
- Miljø og klima – Miljøspørsmål har også utviklet seg fra lokale til globale spørsmål i løpet av noen generasjoner. Det gjelder befolkningsspørsmål og ulike slag av forurensning. Miljøspørsmålene stopper ikke ved landegrensen, og har ledet til behov for tettere samarbeid og avtaler internasjonalt.
- Det sivile samfunn – Mange interesseorganisasjoner ble tidlig internasjonalisert og danner internasjonale eller globale føderasjoner/sammenslutninger. De er viktige for å fremme ulike gruppers faglige, økonomiske, kulturelle eller humanitære interesser internasjonalt og globalt.
- Informasjon og kultur – Internasjonal informasjons-, kultur- og kunnskapsutveksling spiller også en stor rolle i globaliseringen. Kirken og vitenskapssamfunnet har tradisjonelt spilt en stor rolle her. I de senere tiårene har vi i tillegg fått fremveksten av mediasamfunnet.
Vi vil ikke her gå inn på detaljer om de enkelte globaliseringskrefter. Vi vil derimot fremheve og utdype enkelte av punktene som i vår sammenheng er særlig viktige. Det gjelder politiske samarbeid, handel/økonomi/teknologi/ infrastruktur og informasjon/kultur (eller ideer og trender).
2.2.1 Politisk samarbeid
Globaliseringen er i særlig grad et resultat av politiske vedtak. Dereguleringer og bygging av nye politiske sammenslutninger skjer som resultat av politiske beslutninger. Globale organisasjoner og avtaler er et resultat av slike bestrebelser. EU-samarbeidet som har til hensikt å få til en tettere integrasjon av nasjonale økonomier, innebærer også en sterkere regionalisering (på overnasjonalt plan) av internasjonale relasjoner.
Globale organisasjoner og avtaler
Det ble under siste verdenskrig og i årene etter skapt en erkjennelse på flere plan av behovet for forpliktende internasjonalt samarbeid.
I dette klimaet vokste det en rekke nye internasjonale organisasjoner frem. På verdensbasis kom FN allerede i 1945, IMF og Verdensbanken i 1946, og GATT-avtalen ble inngått i 1947. I Europa førte koordineringen av Marshall-hjelpen i 1948 til OEEC, forløperen for OECD. Sikkerhetspolitisk ble Vestunionen dannet i 1948, og NATO i 1949. I 1949 ble også Europarådet dannet med det formål å fremme idealene om rettsstat, demokrati og personlig frihet. Disse idealene ble året etter nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (Sejersted 1995:6).
En av de viktigste internasjonale organisasjoner i arbeidet for økt globalisering er GATT/WTO. GATT eller General Agreement on Tariffs and Trade ble som nevnt inngått i 1947, og hadde til formål å redusere handelshindringer som hadde vokst frem før og under andre verdenskrig. Dette førte til store tollreduksjoner, samtidig som importrestriksjoner og etter hvert andre handelshindre ble bygd ned. De aller fleste land var blitt medlem av GATT da det i 1995 ble avløst av WTO (World Trade Organization).
GATS (The General Agreement on Trade in Services) er det første og eneste multilaterale avtalen om tjenestehandel, og regnes til WTOs viktigste avtaler. Den trådte i kraft i 1995 og består av to deler: Rammeavtalen og nasjonale retningslinjer som beskriver ulike lands regler på området.[2]
Det er OECD-området som står for det meste av verdenshandelen, over 80 prosent (Østerud 1999). Det er med andre ord de rikeste landene som handler mest med hverandre. Videre har det de siste tiårene vokst frem klarere regionale handelsområder i ulike deler av verden slik som NAFTA, ASEAN og EU, der det stimuleres til økt handel mellom medlemslandene.
Den Europeiske Union (EU) og EØS
”Utviklingen i EU er en sentral del av debatten om globalisering” ifølge Østerud (1999).
For noen er EU et symptom på utviklingen; for andre er det et svar og en løsning.... Europeisk integrasjon er både et uttrykk for og en reaksjon på globalisering – sterkere gjensidig avhengighet mellom nasjonale økonomier; teknologiske endringer og miljøspørsmål over landegrensene; store økonomiske utfordringer fra globale tyngdepunkter i USA og Japan (:37).
Samarbeide om gjenreisningen i et ødelagt Europa etter krigen var en viktig drivkraft for utvikling av et europeisk politisk samarbeid. Det var et ønske om å forebygge rivalisering og strid mellom gamle stormakter i Europa, foruten behov for å utvikle en felles økonomisk vekstpolitikk for å møte utfordringen fra de to nye stormakter, USA og Sovjetunionen, etter krigen. Dette ledet i første runde til dannelsen av flere fellesskap utover på 50-tallet.
Den europeiske kull- og stålunionen ble dannet i 1951 mellom seks kjerneland på kontinentet. Den utviklet et samarbeid om strategisk viktige ressurser for industriutviklingen rett etter krigen. Hensikten var å etablere et felles marked for kull, stål, jernmalm, skrapjern og koks. Dette var en avtale som rommet muligheten for videre integrasjon, og ble starten på den omfattende integrasjonen som har vært i Europa de siste 50 årene.
I 1957 ble to nye traktater undertegnet. Den ene var Det europeiske atomenergifellesskap (Euratom) som skulle koordinere atomforskning og produksjon av kjernekraft. Den andre var etableringen av Det økonomiske fellesskap. Til grunn for dette samarbeidet lå Romatraktaten, som skulle bidra til å fremme fri konkurranse og et større indre marked blant medlemslandene.
Det europeiske økonomiske fellesskap (EF) ble i 1965 dannet på basis av de tre tidligere omtalte traktater. I løpet av noen år utviklet den seg til en tollunion. Enhetsakten om det indre marked ble dernest vedtatt i 1985, og ble bl.a. presset frem på grunn av utfordringen fra amerikansk og japansk konkurranse. Gjennom et indre marked skulle konkurransekraften for bedrifter og nasjoner styrkes i en stadig mer globalisert økonomi.
Hele det politiske bildet i Europa ble dramatisk endret med Berlinmurens fall i 1989, Tysklands samling i 1990 og Sovjetunionens oppløsning i 1991. Dette bidro til en prosess i fellesskapet der traktaten om Den europeiske union ble vedtatt på EF-toppmøtet i nederlandske Maastricht i 1992, og trådte i kraft etter en ratifiseringsprosess i 1993 (Sejersted 1995). Utviklingen av en økonomisk og monetær union (ØMU) med innføring av euroen i 1999 (og sedler og mynter fra 2002) har ført integrasjonen over et nytt veiskille.
Norges forhold til EU er i dag regulert gjennom EØS-avtalen. Den ble formelt undertegnet i 1992, men trådte i kraft først i 1994. Formålet med avtalen var å utvide EUs indre marked til å omfatte rest-EFTA-statene[3], uten at de blir fulle medlemmer og dermed opprettholde nasjonal kontroll over områder som for eksempel fiskeri- og jordbrukspolitikken. EØS-avtalen er imidlertid mye mer omfattende en den tidligere frihandelsavtalen, som regulerte forholdet mellom Norge og EF.
For det første gjelder avtalen ikke bare varer, men også tjenester, arbeidskraft og kapital. For det andre gir EØS-avtalen ikke bare adgang, men den gjør EFTA-statene til en integrert del av markedet, ved at den pålegger dem å overta en stor del av EF-retten, og gjennomføre den i intern nasjonal rett. For det tredje skaper den, sammen med de egne EFTA-traktatene, et institusjonelt apparat til å påse at EFTA-statene etterlever sine ... forpliktelser (Sejersted 1995:58).
Den ovenfor omtalte utviklingen mot en økonomisk union i EU har åpnet opp for nye drivkrefter og en omstrukturering i det europeiske rom. Det har gitt nye vekstmuligheter for foretak og utvikling på regionalt nivå. Baldersheim (1998) og Veggeland (2000) hevder at medlemskap i EU svekker nasjonalstaten, men samtidig gir dette regioner med aspirasjoner om økt selvstendighet og vekst mulighet til å utvikle strategier som styrker autonomien på sentrale samfunnsområder innen rammen av EU.
Det indre marked bidrar imidlertid også til å skape ubalanse. Regional utvikling og utjevning i EU fremmes delvis gjennom nasjonal regionalpolitikk i de enkelte medlemsland, og dels gjennom felles innsats via strukturfond. De siste 10-15 årene har det funnet sted en kraftig økning i innsatsen via de regionale strukturfondene. Bruken av fondene hviler på fire grunnleggende prinsipper, nemlig målrettet innsats, partnerskap, programsamarbeid og medfinansiering. Partnerskapet innebærer at utviklingsarbeid der strukturfondene bidrar med midler styres gjennom et samarbeid mellom kommisjonen, nasjonale myndigheter, regionale/lokale myndigheter, foruten partene i arbeidslivet. – Vi skal senere ved flere anledninger komme tilbake til disse krefter og strukturfondenes rolle og betydning.
2.2.2 Økonomi, teknologi, infrastruktur og foretaksutvikling
Politiske vedtak kan skape rammer for økonomisk utvikling og handel. Teknologisk utvikling og ny infrastruktur kan være med på å fremskynde og styrke det økonomiske samkvem. De som særlig driver den økonomiske tilpasning fremover er foretakene.
Økonomi og handel
Internasjonal handel vokste sterkt gjennom 1800-tallet.
I 1913 hadde verdenshandelen per innbygger et omfang som var 25 ganger større enn i 1800, mens produksjonen per innbygger bare var litt mer enn fordoblet... Bak denne økende handelsutviklingen lå en gradvis nedbygging av skranker, med støtte i liberal handelsteori, og ikke minst bedre fraktmuligheter og fallende transportkostnader (Østerud 1999:17).
Særlig bidro opphevelsen av Navigasjonsakten i 1854 til at norsk skipsfart og derigjennom norsk økonomi (særlig Sørlandet) fikk et stort løft. For øvrig har internasjonaliseringen gjennomgått store fluktuasjoner de siste par hundre årene. Handel og investeringer målt i andel av produksjonen nådde et høydepunkt allerede før første verdenskrig, et nivå som ikke var langt unna dagens nivå for mange industriland (Dicken 1994; Glimstedt og Lange 1998).
Verdenshandelen hadde fra første til etter annen verdenskrig et kraftig tilbakeslag, særlig med den store depresjonen fra 1929. Mange land gikk over til en mer proteksjonistisk politikk, og både produksjon og varebytte ble rammet av både krig og krise. I mellomkrigsårene og under annen verdenskrig ble det i de fleste land innført sterkere elementer av planøkonomi. GATT/WTO sin hovedoppgave har vært å få til en liberalisering av internasjonal handel i årene etter krigen, og man har først nå lykkes å komme tilbake til et nivå man hadde for nærmere hundre år siden.
Økningen i internasjonal varehandel etter den andre verdenskrig har sammenheng med nedbygging av handelsbarrierer som toll og importrestriksjoner, åpning av nye økonomier i vekst, som ”de asiatiske tigere”, Mexico og Kina, og ikke minst fallende transportkostnader gjennom ny teknologi.
I løpet av de senere tiårene har det også skjedd en liberalisering av kapitalstrømmene mellom landene. De private kapitalbevegelsene består særlig av direkte utenlandsinvesteringer, banklån og obligasjoner (Hirst og Thompson 1996). Økningen i valutatransaksjoner har vært meget stor utover på 90-tallet og overgår langt markedene for varer og tjenester. Liberaliseringen av finansstrømmene, som ligger bak denne utvikling, har medført at nasjonalstatene har mistet mye av kontrollen over penge- og kredittforholdene (Østerud 1999).
Ny teknologi og infrastruktur
Politiske endringer med liberalisering av finansmarkedene har blitt forsterket av ny teknologi med mulighet for å flytte store pengebeløp elektronisk. Dette åpner for raskere bevegelser og svingninger i markedet. Historisk har endringer i teknologi og infrastruktur i form av nye maskiner og forbindelsesårer (veier, toglinjer eller båtruter) utvidet markedet, arbeidsdelingen og dermed internasjonaliseringen. Bedre transportmetoder og reduserte fraktkostnader har gitt raskere og mer omfattende person- og varetransport.
Dampmaskinen anvendt til jernbane og skipstransport betydde en dramatisk forbedring av mulighetene for omfattende, rask og mer presis transport og handel. Moderne flytransport har krympet tidsbruken og i særlig grad bidratt til en globalisering av transportutvikling og –muligheter. Elektronisk- og digitale medier har gitt en revolusjon i kultur- og informasjonsformidling over landegrensene. Det var introduksjon av satellittfjernsyn, kabel-TV og parabolantenner med sendinger over landegrensene som brøt ned de nasjonale TV-monopoler. Internett har igjen åpnet en ny dimensjon i den grenseløse globale kontakten.
Arbeidsdeling, spesialisering og integrasjon
Transnasjonale selskaper og produksjon har økt raskt i betydning etter siste verdenskrig, og spiller en viktig rolle i verdensøkonomien og i diskusjonen om økonomisk globalisering. Det har særlig skjedd innen produksjon med skalafordeler og massemarkeder, som kjemisk industri, matvarer, bilproduksjon, ITK, mfl. I de senere årene har servicenæringer som reiseliv, finanser og lignende fått en økende rolle (Chandler 1977; Hveem 1996).
Siden midten av 80-tallet har volumet på utenlandsinvesteringene vokst særlig sterkt, langt raskere enn den generelle produksjonsvekst, og er en hjørnesteinsfaktor i utvikling av globaliseringen. Det har vært større selskaper fra de store OECD-landene som har stått for det meste av denne veksten, og da innenfor de rike landene. Økende arbeidsdeling innen selskaper og mellom land, og bedre, raskere og billigere transport, har gjort dette enklere og mer fordelaktig. Store transnasjonale selskaper har lenge spilt en stor rolle i utviklingen av norsk økonomi. Utover på 90-tallet har det vært et tidsskifte med en kraftig vekst i norske selskapers investering i utlandet (Hveem et al. 2002).
Globaliseringsprosessen drives særlig frem av selskaper som er ivrige etter å hente ut de mange fordelene som vokser ut av den økte arbeidsdelingen. Det er gjerne identifisering og utvikling av nye markedsmuligheter gjennom produkt- eller organisasjonsinnovasjon (Chandler 1990). Vi kan imidlertid se at globaliseringen er karakterisert ved to delvis motstridende utviklingstendenser (Asheim 2000). På den ene siden den ”neo-Fordistiske” utviklingslinjen, preget av den nye internasjonale arbeidsdelingen som vokste frem utover på 70-tallet. Denne er basert på prinsippet om komparative fortrinn og laveste mulige input-kostnad, og dermed overføring av enkel vareproduksjon til lavkostland via ”footloose industries”. Den ”post-Fordistiske” utviklingslinjen, på den andre siden, er læringsøkonomien, der global konkurranse er basert på det dynamiske prinsippet om konkurransefortrinn. Dette hviler på evnen til å gjøre stadig mer produktiv bruk av inputs, og dette krever kontinuerlig innovasjon. Hjemmebasen og den regionale forankringen er, som vi skal komme nærmere inn på senere, viktig i denne forbindelse.
2.2.3 Informasjon og kultur
Internasjonal kontakt og informasjons- og kunnskapsutveksling har siden førhistorisk tid spilt en viktig rolle (Törnqvist 1998; Østerud 1999). Handel i seg selv bidrar til kontakt og denne type utveksling og læring. To andre former for institusjonell utvikling har også spilt en avgjørende rolle i denne sammenheng. Det var den katolske kirken og dens transnasjonale kontakter og organisering, og det var vitenskapssamfunnet, som delvis vokste opp i symbiose med kirken og delvis frikoplet fra denne, og kom til å spille en stor rolle for opplysningstiden og moderniseringen av stat og økonomi.
I de senere årene har det vokst frem et nytt mediasamfunn som gjennom reklamen gir handel en fornyet kraft i den globale ”kulturutvikling”. Den moderne mediaverden som er i ferd med å vokse frem er teknologidrevet og en meget sterk drivkraft i den kulturelle og økonomiske globaliseringen. Moderne kommunikasjonsteknologi har gitt mulighet for samtidig kontakt mellom alle verdenshjørner, og dermed fremvekst av ”den globale landsby”. Dette er en verden med kortere avstander, tettere kontakt og utveksling og større gjensidig avhengighet. Det var først satellitt-TV og parabolantennen som gjorde dette til et folkeeie, og siden har internett bidratt til å kople datamaskinene i verden sammen til ”the world wide web”. Her er vi ved starten av en digital revolusjon som vil endre vår informasjons- og kunnskapstilgang, handel og underholdning. – Dette gir en rask spredning av nye ideer og trender.
[2] Jf: http://www.wto.org/english/tratop_e/serv_e/gatsfacts1004_e.pdf
[3] Det omfatter Island, Lichtenstein og Norge. Sveits er en del av EFTA, men ikke EØS-avtalen.