3.2 Regional konkurranseevne

3.2 Regional konkurranseevne

Økonomisk velstand er tradisjonelt forbundet med nasjonalstaten. I over 400 år har nasjonene ikke bare vært politiske og militære makter, men også enheter som har skapt velstand for sine borgere. Fokus har vært rettet mot hvordan skape ”The wealth of nations” slik Adam Smith uttrykte det i 1776.

Jane Jacobs, i sin bok ”Cities and the wealth of nations” fra 1984, fokuserer derimot på byen med sitt omland som drivkraft i den økonomiske utvikling. Hun fremhever at vi må forstå en nasjons økonomi og velstand med basis i funksjonelle byregioner. En by med tilhørende omland er naturlige enheter i et større økonomisk landskap. Her konsentreres og utvikles aktiviteter som forsterker byveksten. Det er byenes og regionenes velstand som gir nasjonenes velstand ifølge Jacobs.

Det har de senere årene vokst frem en omfattende litteratur som understreker betydningen av den regionale kontekst for utvikling av bedrifter, foretak og konkurranseevnen. Den pågående utvikling av et verdensmarked med økende spesialisering har, ifølge Maskell (2000), krevd fundamentale endringer i måten regionene i de nordiske og andre land beskytter og forsterker sin konkurranseevne. Han fremhever at

...long-term competitiveness is increasingly related to the ability of firms to upgrade their knowledge base and augment their performance continuously, rather than simply trying to obtain static efficiency through the identification and exploitation of cheap resources and economies of scale (:29).

Marshalls (1916) teorier er ført videre med styrke de senere årene. Innen nærings- og regionaløkonomi er det blitt lagt økende vekt på betydningen av egenskaper ved og organiseringen av (nasjonale og) regionale økonomier for omstilling og nyskaping. Begreper som næringsklynger, innovasjonssystemer og kreative og lærende regioner er uttrykk for dette (Porter 1990; Lundvall 1992; Saxenian 1994; Cook og Morgan 1998). Det rettes her fokus mot endogene vekstfaktorer for utvikling av næringsmiljøer. Nettverk og klynger av bedrifter og relatert virksomhet som forskning og offentlig virksomhet bidrar til en læringsprosess gjennom partnerskap og utvikling nedenfra. Undervisnings- og forskningsinstitusjoner er viktig infrastruktur i den stadig mer kunnskapsbaserte økonomi som vokser frem, mens nye og kreative bedrifter bidrar til å omstille og utvikle økonomien.

Med økende vekt på mer kompleks kunnskap i nettverks- og innovasjonsutviklingen, desto viktigere blir den regionale beholdning av sosial kapital. Organisasjoner og institusjoner regionalt er i økende grad rettet mot å støtte innovasjonspraksis gjennom å hjelpe frem etablering og vedlikehold av forutsetninger for bedriftssamarbeid og informasjonsutveksling, og derigjennom øke beholdningen av sosial kapital.

Perspektivet i mye av denne litteraturen er at forutsetningene for økonomisk utvikling og velstand i fremtiden kommer til å bli stadig mer avhengig av de regionale egenskaper og tiltak. Multinasjonale selskaper er i økende grad interessert i de regionale forutsetninger for bedriftsetableringer, som tilgang på kvalifisert arbeidskraft, kommunikasjoner og forskning og utvikling.

Fremgangsrike regioner i Europa, som norske regioner konkurrerer mot, har gjerne vel utviklede strategier med stor vekt på utdannelse og forskning. I denne sammenhengen er konkurranseevnen til norske regioner (og norsk økonomi) avhengig av kvaliteten på egne ressurser og evnen til å utnytte og utvikle disse.

3.2.1 Globale nettverk

Manuell Castells (1996) bruker begrepet ”Networking society” som betegnelse på en verden der mange av de viktigste samfunnsfunksjoner er organisert som nettverk. Det gjelder foretak og økonomi, myndigheter og grenser mellom aktører.

Vi har tidligere vært inne på at globaliseringen øker arbeidsdelingen. På den andre siden er produksjonen blitt så komplisert og avansert i mange sektorer og land at en tradisjonell hierarkisk organisering ikke evner å koordinere virksomheten. Mer fleksible nettverk mellom foretak overtar denne rollen. Det dannes produksjonsnettverk av større foretak med underleverandører, og klynger av bedrifter som drar nytte av hverandre når det gjelder læring og innovasjon.

Det nettverk som kanskje lengst og klarest har hatt et globalt preg er universitets- og forskerverdenen. I Bologna slo studenter seg sammen i et samvirke, laug eller ”universitas” i 1088, der de ansatte og avsatte professorer. Noen år senere var det lærere i Paris som gikk sammen om å danne ”universitas magistrorum”. Det ble utviklet systemer for disiplinær kvalitetskontroll innen universitetene og nettverk mellom dem. Systemet med universiteter spredte seg over store deler av Europa gjennom middelalderen og tidlig moderne tid, og det utviklet seg en intellektuell trafikk som bandt de sammen og bidro til å utveksle ny informasjon og kunnskap. Dette var en verden holdt sammen av et felles språk – latinen (Törnqvist 1998).

Mellom myndigheter vokser det også frem nettverksrelasjoner, delvis innen land og delvis på tvers av land. Interkommunalt samarbeid er et eksempel på nettverk og samarbeid mellom kommuner som gjerne ligger nær hverandre. Innen EU har det vokst frem ulike nettverk og partnerskap mellom europeiske, nasjonale og regionale/lokale myndigheter. Det er dette som kalles interaktiv styring (Jessop 2000; Veggeland 2000). – Vi skal se litt nærmere på hvordan økonomien driver noen av disse prosessene.

3.2.2 Regionale klynger

På 50-, 60- og 70-tallet var det stor oppmerksomhet mot ”footloose industries” som var troløs mot sine røtter og hjemmebase og jaktet nasjonalt og internasjonalt etter de beste og billigste rammevilkår og innsatsfaktorer (subsidier). Gjennom industriparker, SIVA-anlegg og liggende kjempet kommuner, regioner og land en overbudskamp for å trekke til seg filialer fra rasktvoksende industrikonsern.

Allerede ved begynnelsen av det tyvende århundre fremhevet imidlertid Alfred Marshall (1916) mer avanserte agglomerasjonstendenser innen næringslivet. Det var drevet frem på grunn av eksterne effekter mellom foretak, som tilgangen på spesialisert arbeidskraft, tilgangen på spesialiserte innsatsvarer og tjenester, og utvikling av kompetanse og nye ideer i slike tette miljø. Dette har videre en selvforsterkende effekt som bidrar til vekst og utvikling i næringslivet og den aktuelle by eller region.

De siste 10-12 årene har det igjen kommet en omfattende litteratur som fokuserer på foretaks, nettverks og økonomiers regionale forankring. En av de mest innflytelsesrike er Michael Porters (1990; 1998; 2000) arbeider og begrep om ”clusters” eller klynger. Sentralt her er at foretak har en hjemmebase (”home base”) innen en nasjon, eller en region, som det organisatoriske fundament for utvikling av globale konkurransefortrinn.

Ifølge Porter er det ikke nasjoner, men foretak som konkurrerer med hverandre på verdensmarkedet. Et foretaks evne til å konkurrere internasjonalt grunnlegges og vedlikeholdes på hjemmebasen. Det er fra denne basen at rivaliserende foretak opererer, og fremgangsrike foretak bruker globale strategier i sin konkurranse og utnytter støttepunkter i ulike deler av verden.

Hjemmebasens rolle må sees i sammenheng med at det er mange faktorer som i samspill gir konkurranse. Det er særlig fire forhold som Porter fremhever og som er forankret i hjemmebasen:

• Faktorforhold omfatter ulike typer av ressurser som brukes som innsatsfaktorer i virksomheten. Det gjelder fysiske ressurser, human kapital, kunnskapskapital, finansiell kapital, infrastruktur m.v. De nedarvede fysiske ressursene avtar i betydning, mens avanserte og spesifikke faktorer (kunnskap/teknikk) som stadig må oppgraderes vokser i betydning.
• Etterspørselsforhold gjelder kunderelasjoner. Kulturell likhet og nærhet er her viktigere enn transportkostnader. Hjemmebasen kan her fungere som et ”drivhus” for foretak som senere søker seg ut på det internasjonale marked for å vokse.
• Konkurranseforhold omfatter strategier og institusjonelle forhold. Det gjelder vilkårene foretaket arbeider under og måten det tilpasser seg. Her er eierforhold, konkurranseforhold/rivalisering, strategier og organisering av virksomheten viktig.
• Relatert virksomhet knytter an til beslektet og støttende virksomhet. Det gjelder underleverandører, service og kunnskapsmiljø. Disse skaper ressurser som kan deles av mange.

Det er særlig denne relaterte virksomheten, men også de andre faktorene, som bidrar til å skape et kluster. En slik klynge av rivaliserende og støttende virksomheter holdes sammen av organisatoriske og sosiale nettverk. Eksempler her er sveitsisk legemiddelindustri, svensk transportindustri, amerikansk dataindustri, skoindustri i Bologna og møbelindustri på Sunnmøre, m.v.

Porter sammenfatter egenskapene ved en klynge på denne måten:

Clusters are geographic concentrations of interconnected companies, specialized suppliers and service providers, firms in related industries, and associated institutions (e.g. universities, standards agencies, and trade associations) in particular fields that compete but also cooperate (Porter 2000:253).

Dette har store konsekvenser for hvordan vi ser på utvikling av konkurransefortrinn og hvordan man driver regional næringspolitikk.

The presence of clusters suggests that much of competitive advantage lies outside a given company or even outside its industry, residing instead in the locations of its business units. Competitive success cannot solely depend on managerial and company attributes when many successful firms in a given field are concentrated in just a few locations (Porter 2000:254).

I boken ”The competitive advantage of nations” fra 1990 er Porter relativt vag på hva som fungerer som hjemmebase for konkurranseutsatt industri og bidrar til å skape en klynge. Hovedfokus ble her gjerne rettet mot nasjonalstater, da de former viktige rammevilkår, regler og politikk som påvirker klyngen. Det ble imidlertid påpekt at også regioner og byer kunne være hjemmebase.

Porter (1998 og 2000) understreker at en klynge kan variere i lokalisering, form og utbredelse.

Clusters occur in many types of industries, in both larger and smaller fields, and even in some local activities, such as hospitality-related businesses. They are present in large and small economies, in rural and urban areas, and at several geographic levels (e.g. nations, states, metropolitan regions, and cities). Clusters occur in both advanced and developing economies, although clusters in advanced economies tend to be more developed. Indeed, the building of clusters is an important condition for middle and advanced economic development” (Porter 2000:255).

3.2.3 Lærende regioner

Ifølge Porter (2000) påvirker klynger konkurransen og konkurransefortrinnene på tre generelle måter:

• ved å øke den (statiske) produktivitet i deltakende bedrifter eller bransjer;
• ved å øke deres kapasitet til innovasjon og dermed produktivitetsvekst;
• ved å stimulere nyetableringer som fremmer innovasjon og utvider klyngen.

Det å utvikle konkurransefortrinn hviler på evnen til stadig å gjøre mer produktiv bruk av ”inputs”. Dette krever kontinuerlig læring og innovasjon. Bygging av hjemmebasen i en region er grunnlaget for utvikling av globale konkurransefordeler. Dette skaper en tilsynelatende paradoksal situasjon der ”...the enduring competitive advantage in a global economy lie increasingly in local things – knowledge, relationships, motivation – that distant rivals cannot match” (Porter 1998:78).

I tråd med denne innsikten er det de siste årene rettet mye oppmerksomhet mot betydningen av innovasjonssystemer, interaktiv læring og kunnskapsproduksjon nasjonalt og regionalt.

Nasjonale og regionale innovasjonssystem

Innovasjonsmønstre er, som vi har drøftet ovenfor, ofte høyst stedsspesifikke knyttet til bedrifter eller klynger av bedrifter, og inngår gjerne i det som er kalt nasjonale innovasjonssystemer (NIS) (Freeman 1987; Lundvall 1992; Nelson 1993). Dette begrepet understreker betydningen av nasjonalt strukturerte institusjoner og relasjoner i en globalisert økonomi.

NIS-begrepet åpner for både en snever og vid forståelse. I snever forstand refererer begrepet til ’the network of institutions in the public and private sectors whose activities and interactions initiate, import, modify and diffuse new technologies’ (Freeman 1987). I den videre definisjonen inkluderer NIS ’all parts and aspects of the economic structure and the institutional set-up affecting learning as well as searching and exploring’ (Lundvall 1992). – I denne videre definisjonen kan NIS forståes som et nasjonalt strukturert system for interaktiv læring (Cook og Morgan 1998).

Slike nasjonale innovasjonssystem består gjerne av følgende sentrale elementer som på ulike måter samspiller i ulike land:

• forskning og utviklingsinstitusjoner,
• utdanningsinstitusjoner,
• finansielle systemer,
• leverandør-produsent-kunde-relasjoner.

I tillegg fremhever Cooke og Morgan (1998) betydningen av følgende ofte neglisjerte deler av dette systemet:

• mellomliggende institusjoner, som sektororganisasjoner (bransjeforeninger) og territorielle organisasjoner (handelskamre), og
• den sosiale kapital i form av normer, tillit og relasjoner som fremmer/hemmer samarbeid til felles beste.

De fremhever videre at det er en økende regionalisering av disse nasjonale strukturer og systemer. Stadig flere regioner er mer proaktive i å tilpasse sine systemer og strategier til egenskaper ved næringslivet og systemet.

Innen ”the theory of the firm” betegner man foretaket som ”a Nexus of Treaties” (Williamson 1990) eller som ”a Nexus of Internal and External Contracts” (Reve 1990). På tilsvarende vis har Cook og Morgan (1998) betegnet regioner som “a Nexus of Learning Processes”.

Universiteter, forskning og regionalisering

En hjørnestein i nasjonale og regionale innovasjonssystemer og industrielle klynger er universitet, høyskoler og forskningsmiljø. Deres rolle har imidlertid endret seg over tid.

De fleste universitetene utviklet i middelalderen kom etter hvert inn under sterk innflytelse og kontroll fra den katolske kirken. Med reformasjonen og fremveksten og nasjonalstaten og kongemakten/absolutismen ble universitetenes rolle endret til å bidra i denne omformingen.

När forskare – särskilt naturvetare, medicinare och tekniker – under 1700-talet reste utomlands, var det ofta för att i sann merkantilistisk anda hämta hem kunskaper och kompetens til det egna rikts gagn. 1800-talet blev ett århundrade av nationella manifestationer. Även den högre undervisningen och forskningen togs i nationens tjänst (Törnqvist 1998:43).

Det store gjennombruddet for forskning og vitenskap i nasjonens og statens tjeneste kom under andre verdenskrig. Universitet, forskningsinstitutt og forskningsavdelinger i større foretak ble engasjert i den totale krig. Egne forsknings- og utviklingsbyer ble bygd opp i en hast, og de skaffet frem viktige bidrag i den faglige og tekniske utviklingen. Los Alamos i New Mexicos ørken var bare ett eksempel.

Etter krigen har derfor forskning og høyere utdannelse fått økt omfang og betydning, og sees på nå som en basis for så vel kulturell som teknisk og økonomisk utvikling. Næringslivets konkurranseevne er avhengig av undervisningens og forskningens kvalitet. I Fellesprogrammet etter krigen var det derfor enighet om etablering av NTNF og Sentralinstituttet for industriell forskning (Johnstad 2003).

Forskningens betydning og utvikling diskuteres fortsatt først og fremst som et nasjonalt spørsmål. På den annen side skjer det også her en kombinasjon av globalisering og regionalisering. Det legges økende vekt på kvalitet i forskningen og betydningen av internasjonal bedømming, finansiering og samarbeid, der den nasjonale rammen er mindre viktig i forhold til deltagelse og anerkjennelse i internasjonale nettverk. På den andre side har det vokst frem regionale universitet, høyskoler og forskningsmiljø som ressurser for utvikling av regionalt næringsliv.

Selv Universitetet i Oslo (UiO), den gamle institusjon for utdannelse av embetsmenn, arbeider nå mer aktivt med innovasjons- og kommersialiserings-planer i samarbeid med regionale FoU-miljø og myndigheter. UiO var en av initiativtakerne til RITTS-studien (Regional Innovation Technology Transfer Strategies – and Infrastructure) som er en del av et europeisk prosjekt samfinansiert av EU og regionale partnere. Formålet med programmet er å styrke europeiske regioner i utvikling av innovasjonspolitikken, mens RITTS Oslos mål er å styrke innovasjonen i Oslo-regionen. Utgangspunktet er at Osloregionen ikke utnytter sine potensialer som motor i den nasjonale kunnskaps- og innovasjonsøkonomien. Visjonen man satte seg var derfor at ”Osloregionen skal bli en av de mest innovative regionene i Europa innen ti år” (RITTS Oslo 2001; Johnstad 2003).

Universitetet i Tromsø ble anlagt som et regionalt universitet i 1972 – et eget universitet for Nord-Norge (NordREFO 93/4). Høgskolen i Agder, Høgskolen i Stavanger og Høgskolen i Bodø er de neste som har ambisjoner om å bli universitet med sterk regional forankring. I Agder har man bygget et betydelig fond for å få dette til (Skjeie og Knudsen 2002).

Ved kjente universitet som Stanford, Cambridge, MIT mfl. viser analyser en direkte sammenheng og betydelig overføring av kunnskap mellom forskningsenheter og klynger av bedrifter. Det finnes her utallige institusjonelle og individuelle nettverk. Nøkkelpersoner som kjenner hverandre godt er med på å holde disse nettverkene sammen, og miljøet er relativt uplanlagt. Nære forbindelser og tid er viktige egenskaper i dette miljøet. Det tar år å utvikle synergier og det er derfor vitalt at universitetsforskningen er i samsvar med behov i industrien, og at det opprettholdes en tett forbindelse mellom forskere og entreprenører (Keeble 1989; Saxenian 1994; Scott 1993).

Det finnes mange eksempler på vellykkede relasjoner mellom universitet og næringsliv i verden. Dette må imidlertid balanseres mot en rekke mindre vellykkede eksempler på slike relasjoner. Det er ikke opplagt noen sammenheng eller synergi mellom universitetsforskning og entreprenørsuksesser regionalt.

Utbygging av regionale høyskoler utover på 70-tallet ble et viktig instrument i regionalpolitikken i Norden. Slike høyskoler har klare positive effekter og ringvirkninger regionalt. Studentene og ansatte utgjør flere steder en viktig (om ikke den viktigste) arbeidskraft, som etterspør en rekke tjenester. I hvilken grad disse høyskoler tiltrekker seg nyetableringer eller utviklingsavdelinger fra større foretak er ikke nødvendigvis avhengig av kvaliteten på forskningen, men vel så gjerne tilgang på kvalifisert arbeidskraft. På den annen side er det relativt klart at høyskoler rekrutterer studenter fra sitt nærområde og derigjennom er med å mobilisere en kompetansereserve. Når det gjelder tilgang på kandidater for regionen er det avhengig av det lokale arbeidsmarked. I større og tettere befolkede regioner vil mange bli værende, men de har en tendens til å forlate mindre steder og tynt befolkede regioner (Maskell 2000; Sæther et al. 2000).

Interaktiv læring i regioner

Den interaktive modell for innovasjon understreker betydningen av samarbeid mellom bedrifter og mellom bedrifter og institusjoner. Kunnskap er en strategisk ressurs og læring en svært viktig prosess i økonomi og samfunn. Læring er en interaktiv og sosialt forankret prosess, som må forstås i sin kulturelle, sosiale og institusjonelle kontekst. Det innebærer at miljøet innen og rundt bedrifter og organisasjoner er viktig for utviklingen av læringskapasiteten.

Tilgang på fremragende forskningsmiljø, utdanningsinstitusjoner eller kunnskapsrik kapital gir i seg selv ikke automatisk vekst i kunnskapsbasert virksomhet. Det kan virke som det er miljøer som er åpne for og evner å praktisere ”samarbeidsfordeler” som ofte lykkes (Henton et al. 1997). Saxenian (1994) understreker også at det viktigste ikke er ingrediensene, dvs. hva man har eller ikke har av ressurser, men hvordan lokalsamfunn anvender sine ressurser, prosesser og relasjoner til støtte for behovene i egen økonomi.

Fremveksten av agglomerasjoner, klyngedannelser og dynamisk lærende regioner skjer sjelden som resultat av systematisk planlegging alene. Summen av markedsdrevet innovasjon og omstilling i enkeltbedrifter er selvfølgelig også viktig i denne sammenheng. Cooke og Morgan (1998) fremhever at det finnes ”en tredje vei” mellom statlig og markedsledet utvikling som forklaring, nemlig det de kaller assosiasjonsmodellen, som er basert på samarbeid mellom aktører. Økonomisk aktivitet er i økende grad basert på gjensidighet og kollektiv læring, og at utvikling av konkurranseevne i økende grad innebærer partnerskap og interaktiv innovasjon. Det gjelder internt i og mellom bedrifter, mellom det private og det offentlige m.v. Lokale og regionale miljø har økt sin betydning som mellommenn i økonomiske koordinering. Høy tillit, læringskapasitet og nettverkskompetanse assosieres med relativ økonomisk og sosial suksess. Dette er grunnlagt på høy evne til sosial interaksjon og kommunikasjon mer enn individuell konkurranse eller sterke statlige programmer hevder de.

Resonnementet her, som støttes av mange, er at vi går mot en økende betydning av assosiasjonelle aktiviteter, læringsevne og nettverksrelasjoner mellom bedrifter og mellom bedrifter og myndigheter, der det regionale initiativ og støttesystem spiller en økende rolle i å få til økonomisk utvikling. I denne sammenheng fremheves betydningen av mellomliggende organisasjoner som deltar i prosessen med å utvikle bedrifter og næringsliv i byer/regioner (Amin og Thomas 1996; Henton et al. 1997; Cook og Morgan 1998; Hollingsworth og Boyer 1998; Törnquist 1998). Funksjonen og suksessen til disse er igjen sterkt avhengig av sosiale og kulturelle faktorer som tillit og nettverk, eller mer generelt den sosiale kapital.

3.2.4 Sosial kapital og regional utvikling

I det siste tiåret har begrepet sosial kapital blitt kjent og populært i samfunnsfagene, ikke minst takket være Putnam (1993) sin studie av regionalreformen i Italia. Begrepet er særlig relevant når man skal diskutere utviklingen av samarbeidstiltak og andre former for kollektiv handling. Det er særlig Coleman (1988 og 1990) som har bidratt til utviklingen og anvendelsen av sosial kapital begrepet.[9] Sosiale relasjoner som har en viss varighet over tid, slik som autoritetsrelasjoner, tillitsrelasjoner og normer, er sosial kapital. Disse relasjoner og denne kapitalen er ikke bare en del av den sosiale strukturen, men er også ressurser for individene. Slike ressurser vil imidlertid variere fra person til person, og danner et viktig fortrinn i utviklingen av den humane kapital og evnen til å mobilisere og organisere. I likhet med andre former for kapital er sosial kapital en produktiv ressurs som kan anvendes for å oppnå bestemte mål. Mens fysisk kapital kommer til uttrykk gjennom verktøy, maskiner og annet produktivt utstyr, er human kapital nedlagt i en persons kunnskaper, ferdigheter og evner. Sosial kapital derimot er bygget inn i relasjonene mellom personer, og utvikles ved at relasjonene forandres på en slik måte at de fremmer handling.

Både fysisk og human kapital er private goder og tilhører den person som kan dra nytte av dem. Sosial kapital er imidlertid vanligvis et offentlig gode og en egenskap ved den sosiale struktur som en aktør er knyttet til, og tilhører ingen av de som drar nytte av den. I likhet med andre offentlige goder har den enkelte følgelig en tendens til å undervurdere og underinvestere i sosial kapital. Dette betyr at sosial kapital ofte produseres som et biprodukt av andre sosiale aktiviteter. Når man etablerer en forening eller et selskap investeres det imidlertid i sosial kapital direkte i form av nødvendige normer, regler og relasjoner for å skape en effektivt fungerende organisasjon. På den annen side vil sosial kapital, i likhet med human og fysisk kapital, forringes hvis den ikke fornyes. Sosiale relasjoner har en tendens til å dø ut hvis de ikke vedlikeholdes. Forventninger og forpliktelser forvitres over tid, og normer avhenger av regelmessig kommunikasjon.

I mange sammenhenger er det ikke mulig å få til en effektiv anvendelse av fysisk eller human kapital uten nødvendig sosial kapital, på den annen side kan mangler av en type kapital kompenseres gjennom bedre tilgang på en annen type (substituerbarhet). Den sosiale kapital og institusjonelle tykkelse i en region trenger ikke alltid å være en fordel eller positiv ressurs. Den kan også bli et hinder for endringer gjennom ”lock in”, som er en svakhet ved sterke bånd.

Et levende sivilsamfunn med frivillige organisasjoner er viktig for å vedlikeholde og styrke den sosiale kapital. Det tradisjonelle sivile samfunn med de store folkelige organisasjoner er i ferd med å svekkes (Putnam 1995; Selle og Øymyr 1995), men det kan se ut som om nye samarbeidsformer vokser frem, ikke minst mellom næringsliv og myndigheter. Det gjelder uformelle og formelle nettverk i og mellom offentlige og private aktører og organisasjoner som utvikles i tilknytning til spesiell politikk, programmer eller oppgaver. Slike nettverk har spilt en avgjørende rolle i omstilling og utvikling i mange regioner og byer. Dette utgjør det Cook og Morgan (1998) kaller ”economies of association”, som kan sees som en del av det sivile samfunn, og utgjør en tredje vei eller drivkraft for utvikling. Dette er virksomhet der man forsøker delvis å bryte ned historiske og systematiske barrierer mellom offentlig og privat sektor, og dernest bygge bro for å utvikle prioriteringer, ressurser og handling.

Den sosiale kapital er med andre ord en ressurs for handling som påvirker tilpasningen og følgelig utviklingen i en region. Den organisatoriske ”tykkelsen” og informasjonsflyten er et viktig potensiale for utvikling. I dynamiske industrielle miljøer finner vi ofte et rikt nettverk av private økonomiske sammenslutninger og privat-offentlig partnerskap som bidrar til et vel fungerende marked og utvikler infrastrukturen for mindre bedrifter. Gjennom disse nettverk kanaliseres informasjon om tekniske nyheter, kjennskap og tillit. Dette er viktige nettverk som vedlikeholdes, utvides og oppgraderes gjennom fortløpende uformelle og formelle kontakter. Større regioner er ofte allsidige og heterogene med et rikt forenings- og organisasjonsliv og dermed tilgang på sosial kapital. Det er slike informasjonsrike samfunn som også er viktig for fremveksten av kunnskapsbedrifter og utvikling av dynamiske industriklynger.

Tillitsbaserte relasjoner kan være svært effektive. De reduserer risikoen og øker evnen til samarbeid, organisering og læring. I lokalsamfunn og regioner med en god beholdning av sosial kapital er frivillig samarbeid og kollektiv handling normalt lettere. I lokalsamfunn der den sosial kapital er svake eller har erodert over tid vil dette svekke evnen til kollektiv handling.

[9] Det var imidlertid Loury (1977; 1987) og Bourdieu (1984) som var pionerer i bruken av begrepet.