3.4 Utvikling i samspillet mellom det globale, nasjonale og regionale
Avslutningsvis vil vi oppsummere noen av poengene fra drøftingen i de to foregående kapitlene og forsøke å sette de inn i en historisk sammenheng for å dra noen lange linjer. Norsk økonomi og samfunnsutvikling er lenge blitt formet i samspillet mellom internasjonale/globale, nasjonale og regionale/lokale prosesser, der ulike private, offentlige og halvoffentlige aktører har stått for viktige beslutninger og handling. Dette er imidlertid prosesser og aktører som har endret seg over tid.
3.4.1 Internasjonale impulser, lokal utvikling og samvirke
I tiden fra ”det store hamskifte”, rundt midten av 1800-tallet, og frem til første verdenskrig var det den lokale mobilisering og modernisering som var viktig. Det var modernisering av jordbruket, kommunalt ”selvstyre” og engasjement, enkel foredlingsindustri og utvikling av lokal transport og handel. I mange bygder og byer stod ”dugnad” og samvirke sentralt som organisatoriske løftestenger i denne prosessen (Nordby 1991; Johnstad 1998).
Modernisering av jordbruket med mekanisering og nye driftsformer startet allerede på slutten av 1700-tallet og fortsatte utover på 1800-tallet, men skjøt fart særlig med innføring av pengeøkonomien på siste halvdel av 1800-tallet. Samvirke som organisasjonsprinsipp ble benyttet ikke bare i foredling og salg av jordbruksvarer, men også som prinsipp for utvikling av annen næringsvirksomhet som forsikring/brannkasser, bankvirksomhet/sparebanker, handel/forbruksforeninger, og infrastruktur (veilag, telefonlag, kraftlag) m.v.
Tidlig på 1800-tallet var det Det Kgl. Selskap for Norges Vel, et halvoffentlig utviklingsselskap, som sammen med sogne- og husholdningsselskapene var viktige pådrivere og kunnskapsformidlere i moderniseringen. Prestene var i tillegg viktige i spredning av ideer om nye tiltak og som samfunnsentreprenører. De hadde utdannelse, nettverk og flyttet rundt.
Senere ble det kommunale selvstyre en viktig løftestang. ”Innføring av formannskapslovene var ei svært viktig nasjonal institusjonell endring. Endringa var truleg naudsynt for å få til ei modernisering, planlegging og utvikling nedenfra og opp” (Teigen 1999:41). Kommunene ble nå aktive som initiativtakere i næringsspørsmål (kommunalisme). Det gjaldt særlig etablering av sparebanker, men også i vei- og kraftbygging, transportselskap og annet. Særlig fremtredende var dette i bygdene.
Impulser og påvirkningen var sterk utenfra på flere måter i denne tiden. ”Nye institusjonar kom oftast som impulsar frå Europa, slik også med sparebankane”, ifølge Teigen (1999).
Det var England og Tyskland som gikk foran i utviklinga. Oftast kom dei nye institusjonane som eit resultat av at teknologiske og økonomiske endringar hadde gjort tida moden. Andre gongar kom insitusjonane før det materielle grunnlaget var til der. Det kom av di det hadde vorte ein ”mote” (:40).
Tilsvarende internasjonale impulser var også viktig for utvikling av andre samvirkeformer (Johnstad 1998 og 2000).
Vi står her overfor en dugnadsøkonomi der lokale sammenslutninger og lokalt partnerskap var viktig for å tilpasse og realisere ideer og impulser om modernisering som kom fra det store utland, mens staten var svak og passiv.
3.4.2 Nasjonal korporatisme og forhandlingsøkonomi
Vi har vært inne på tidligere at næringslivet internasjonalt (særlig USA) gikk igjennom en strukturendring mot større selskaper og mer profesjonell ledelse utover på 1900-tallet. Det samme ble også tilfelle med de store samvirkeorganisasjoner. I Norge skjedde det en industrireising knyttet til foredling av tømmer, vannkraft og gruvedrift. Det vokste frem en tyngre eksportrettet industri med norske redere som fraktmenn (Bergh et al. 1983).
Med den økende industrialisering, internasjonalisering, og fremvekst av en arbeiderklasse vokste kravet om en mer aktiv stat. Utover på 1890-årene fikk vi en statsskatt (ikke bare kommuneskatt) og denne ble gjort progressiv. Etter 1905 ble også lovgivningen i større grad brukt som et styringsmiddel bl.a. i konsesjonslovgivningen. I denne fasen så vi konturene av et nytt reguleringsregime (Nordby 1991; Sejersted 1993).
Fra 1930-tallet og frem til rundt 1950 var det en sterk oppbygning av en regulerings- og forhandlingsøkonomi i Norge med keynesianismen som overordnet ideologi. Nasjonalt organiserte særinteresser trekkes nå sterkere inn i offentlig politikk og administrasjon, og skille mellom stat og samfunn eller det offentlige og private viskes mer ut. Gjennom mer eller mindre institusjonaliserte forhandlinger og overlegninger utvikles er nasjonalt korporativt system. Dette er et system som utvikles videre frem til rundt 1980, og preges av nettopp ”forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon” (Hernes 1978; Nordby 1994).
Kunnskaps-Norge preges også av at vi i denne fasen har Universitetet i Oslo som landets fremste ”embetsmannsskole” og en håndfull spesialierte vitenskapelige høyskoler. Den store oppgaven rett etter krigen ble etableringen og utbyggingen av Sentralinstituttet for industriell forskning på Gaustad i Oslo. Dette fremprovoserte etableringen av SINTEF ved NTH (NTNU), og snart kom IFA/IFE[10] og FFI[11] på Kjeller. Dette var nasjonale institusjoner rettet mot kunder i alle deler av landet (Johnstad 2003).
Sør-Norge og de større byregioner vokste sterkt i de første tiårene etter krigen. Man var bekymret for storbyvekstens uavvendelighet (Rasmussen 1969). Resultatet ble fokus mot en vekstsenter-politikk og utbygging av SIVA-anlegg utover på 60-tallet, med tilrettelegging av arealer og bygging av rimelige lokaler som kunne trekke til seg filialer fra voksende nasjonale og internasjonale selskaper i denne ”fordistiske fasen”. Distriktspolitikken vokser også frem for å bidra til å trekke hele landet inn i veksten.
Stagflasjonsproblemene utover på 70- og 80-tallet leder gradvis til et ”sammenbrudd” av keynesianismen som nasjonalstatens reguleringspolitikk. Dette skjer relativt samtidig med at ”fordismen” som organisasjonsform og produksjonsmåte svekkes innen næringslivet. Vi står overfor nye utfordringer og muligheter.
3.4.3 Global nettverksøkonomi og regionalt partnerskap
Sejersted (1993) har kalt det moderniseringsregimet som har preget moderne norsk økonomisk historie for demokratisk kapitalisme. Det har vært preget av mange mindre bedrifter, et sterkt småborgerskap og en sterk lokal orientering. Dette til forskjell fra amerikansk og til dels svensk ”managerial capitalism” (Chandler 1990). I følge Sejersted er dette systemet, som på mange måter har overlevd storindustri- og den nasjonale korporative fasen, ved inngangen til 90-tallet satt under sterkt press. Kanskje det er nå at dette systemet vokser klarere frem i Norge?
Siden annen verdenskrig har verden gradvis blitt tettere økonomisk integrert igjen, særlig har dette gått fort siden begynnelsen av 1980-tallet gjennom en rekke liberaliseringstiltak. Denne internasjonalisering og globalisering av handel, produksjon og informasjons- og kapitalbevegelser utfordrer og svekker den tradisjonelle nasjonalstat på flere måter, som vi har vært inne på tidligere.
På den annen side har det innen næringslivet skjedd en utvikling mot mer fleksibel spesialisering og fremvekst av en nettverksøkonomi med større rom for større og mindre underleverandører og nyetableringer i forhold til globale produksjonssystemer. Kunnskapsutviklingen og innovasjon skjer videre som interaktive prosesser mellom bedrifter. Dette gjør at nærhet og samarbeid mellom bedrifter og i forhold til relatert virksomhet som forskning, rådgivning, banker og myndigheter m.v. blir viktig. Bedrifter har en hjemmebase og ser ut til i større grad å trives og utvikle seg i regionale ”clusters” eller klynger (Porter 1990; 1998; 2000). Slike klynger utvikles og forsterkes gjennom regionalt partnerskap mellom bedrifter, forskningsmiljø og myndigheter (Cook og Morgan 1998).
Det er blitt et klarere samspill mellom globale og regionale krefter og utvikling. Nettverksøkonomien har gjort utviklingen mer åpen, med større rom for lokale og regionale initiativ og tilpasninger. – Vi skal i neste kapittel se nærmere på hvordan det offentlige tilpasser sin styring og forvaltning. Tilsammen legger dette føringer på utvikling av regional- og distriktspolitikken.
[10] IFA = Institutt for atomenergi og IFE = Institutt for energiteknikk.[]
11 FFI = Forsvarets forskningsinstitutt.