Tre måneder etter at Trine Waaktaar tiltrådte som studiedekan ved SV-fakultetet, blei universitetet stengt. Så fulgte to år med unntakstilstand. Pressekonferanser, meteren, digital undervisning, håndvask, påmelding, og vekslende smittebestemmelser.
Ingen visste noe på forhånd, alt bare kom.
– Det var helt uvirkelig, og ikke minst bekymringsfullt. Vi skjønte raskt at det var veldig store forskjeller på hvordan studentene hadde det, sier Waaktaar.
Gjennom Zoom fikk den ferske studiedekanen koordinert et ukentlig møtepunkt for de ulike undervisningslederne på fakultetets institutter og enheter, for å sikre et best mulig undervisningstilbud ved SV-fakultetet – på tross av krevende og uforutsigbare forhold.
– Vi fikk nærmest implementert utdanningsledelse som et dreiepunkt gjennom pandemien. For da måtte vi bare komme sammen og møtes og snakkes og samkjøre og informere. Vi skulle jo holde på business as usual. Jeg husker vi satt med strategiplaner og alt mulig, samtidig vi håndterte pandemien, sier Waaktaar.
– I tillegg sto vi midt i en flytteprosess! Det er egentlig utrolig at det gikk.
Men det gikk. På grunn av samarbeid, mener den avtroppende studiedekanen, og en god porsjon pågangsmot.
– Livet kan overraske deg, og du må spille med de kortene du har, og ta det du får. Jeg blir fryktelig glad når folk i tøffe tider kommer sammen, og finner veier og løsninger.
Framhever samarbeidet
Når Waaktaar nå skal takke for seg, og overlate rollen som studiedekan til Tora Skodvin, professor ved Institutt for statsvitenskap, er hun påpasselig med å løfte fram samarbeidet mellom vitenskapelig lederlinje og administrativ linje.
Uten en såpass velfungerende studieseksjon ville det simpelthen ikke gått å drive undervisningsinstitusjon i pandemitid, framholder den avtroppende studiedekanen.
– Jeg har hatt utrolig gode samarbeidspartnere som kjenner systemet og som veit hvordan alle mekanismene fungerer. Dermed har jeg fått muligheten til å jobbe mer strategisk, og jeg har kunnet få på plass noen strukturer som kanskje kan bidra til å tilrettelegge for en bedre daglig drift.
Tre ting det er grunn til å være stolt av
Av satsningene Waaktaar ønsker å løfte fram fra sin periode som studiedekan, trekker hun fram tre eksempler. Den første er organiseringa av vitenskapelig og administrativ linje som hun gjorde sammen med daværende studieleder Kari Marie Pound Davies, med utdanningsledermøtet og studiekoordinatomøtet som nav.
Det andre er opprettelsen av læringsnettverket EILIN.
– Vi fikk midler til å opprette en enhet for pedagogisk utvikling i 2021. Først var EILIN primært en førstelinjetjeneste for undervisningsstøtte. Rett og slett sånn at når du kobler deg på utstyr i undervisningsrom, så får du hjelp hvis det ikke virker, sier Waaktaar.
– Og det gjør det jo aldri.
Men etter hvert utvikla EILIN seg til å være en bred tjeneste som bereder grunnen for erfaringsdeling, kompetanseheving og pedagogisk utviklingsarbeid ved SV-fakultetet.
– Det er blitt akkurat den hub-en jeg hadde håpa på, sier hun.
– Med EILIN har du et sted med en rekke ressurser som står til disposisjon hvis du har lyst til å utvikle noe. Da er det ikke sånn at vi sitter med pisken, men vi sitter med gulrota på veldig mange forskjellige måter.
Til slutt trekker Trine Waaktaar fram tiltak for å styrke arbeidslivsrelevansen ved fakultetet. Utgangspunktet for satsninga var nedadgående scorer på Studiebarometeret for opplevd arbeidslivsrelevans hos SV-studentene.
– Det hadde vært sånn over lang tid, og tallene var helt fryktelige, de gikk bare nedover, sier Waaktaar.
– Fagfolkene våre var i media hele tida, og fortolka og forklarte og snakka om alle mulige samfunnsvitenskapelige aspekter, og så satt studentene våre der og følte at det de lærte var irrelevant. Det hang ikke på greip, vi måtte simpelthen gjøre noe.
Arbeidslivsrelevans: Et spørsmål om identitet
I løpet av sommeren 2020, oppretta Trine Waaktaar ei arbeidsgruppe bestående av folk fra alle enhetene, leda av Barbro Kolbjørnsrud, arbeidslivskoordinator ved SV-fakultetet, til å utrede hva fakultetet og enhetene sammen kunne gjøre for å bedre arbeidslivsrelevansen.
Arbeidsgruppa kartla seks punkter, som de anbefalte å utbedre. Deriblant praksis i undervisninga, og alumnivirksomhet.
– Vi jobber i dag med dette på alle fronter. Kanskje noe av det vi har gjort som er mest konkret er «Finn din fremtid», hvor alle våre studenter fra første til siste semester har et tilbud om å jobbe med egen refleksjon rundt «hva vil jeg bli?», «hvor skal jeg?», «hva har jeg i meg som jeg kan bruke til å bli en bra fagperson innafor disiplinen jeg studerer», sier Waaktaar.
Likevel tror hun at arbeidslivsrelevans er et litt for smalt begrep for hva som egentlig er roten til utfordringa. Waaktaar tror det handler om identitet.
– Hvem er jeg som sosiolog eller statsviter? Hva gjør dette faget med meg? Vi må fortsette å hjelpe studentene inn i de ulike rollene, hjelpe dem til å eie faget sitt. Og da er vi nødt til å følge dem hele veien, ikke bare når de skal skrive CV med fullført grad i hånda, sier hun.
– Det er et fortløpende arbeid.
Tenke djupt og lenge
Når jobben som studiedekan er gjort, gleder Trine Waaktaar seg til å vende tilbake til forskninga. Fra og med januar 2024 skal hun tilbake til å lede et longitudinelt tvillingstudie ved Psykologisk institutt. Sammen med et team av forskere, skal Waaktaar se på hvordan arv og miljø påvirker håndtering av stress og psykiske lidelser.
Mest av alt gleder den avtroppende studiedekanen seg til å tenke lenge og djupt, i stedet for raskt og overordna.
– Jeg gleder meg veldig til å jobbe og tenke i fred. Å gå inn i faget mitt igjen. Studiedekan er halv stilling. Og den andre halvparten skal man jo egentlig gjøre forskning. Men sånn har det ikke blitt, sier Waaktaar.
– Sjøl om jeg har hatt masse data liggende, har det vært vanskelig å veksle mellom de to arbeidsmodusene.
Maskinene kommer
Før hun overlater stafettpinnen til Tora Skodvin, har Trine Waaktaar vært med å oppsummere funnene til AI Task Force – ei arbeidsgruppe som studiedekanen fikk oppretta i februar. Perioden for det sittende dekanatet har nemlig vært innramma av kriser.
Først pandemi, og så til slutt: overraskende utfordringer knytta til kunstig intelligens (KI).
– Jeg fikk noen sånn demo-greier rundt juletider i fjor, og la inn noen prøver for min egen del. Jeg husker jeg tenkte at, kjære vene, dette var da ikke noe særlig. Så jeg slo fast at, ja, what's the big deal, liksom, sier Waaktaar.
– Men så kom det som en bølge.
Tjenester som ChatGPT utvikla seg raskt til å bli et verdensomspennende fenomen, som blant annet satte utdanningsinstitusjoner som UiO på prøve.
– Vi satt egentlig bare og venta på at UiO skulle ta et grep. Men da vi etterspurte instruks, fikk vi beskjed tilbake om at løsningene bør skje fagspesifikt. At de ulike miljøene måtte se hva KI representerte av fordeler og ulemper for hvert enkelt fag, sier Waaktaar.
Strategien blei dermed å opprette en task force, som skulle sørge for at SV var på ballen i møte med KI.
– Vi har i løpet av året som har gått fått på plass gode rammer for hva vi må tenke på overfor studentene og enhetene, hvordan vi skal lage eksamensoppgaver, og hva vi må huske på ved sensur, sier Waaktaar.
Hun understreker likevel at mange stadig går og lurer på det store spørsmålet: Hva vil egentlig KI ha å si for læring på sikt?
– Vi kan verken forkaste eller fullstendig omfavne KI. Vi må håndtere teknologien og finne måter å bruke KI som et verktøy. Vi står bare i startgropa for en utrolig ny prosess. En helt ny fase i samspillet mellom menneske og maskin. Og denne fasen vil kreve helt nye ting av oss. Det blir antakelig veldig mye bra, sier Waaktaar.
– Men vi må være våkne, særlig på dette med regulering. Menneskene må ha kontroll over maskinene og teknologien.