I slike sammenhenger blir barnet som regel avhørt flere ganger. Det har vært vanlig å anta at dersom barnet oppgir forskjellig informasjon fra ett avhør til det neste, er ikke barnet troverdig.
Men en ny studie fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo viser at det er feil.
Husker tre måneder etterpå
‒ Vi fant at barn husker stressende hendelser med høy grad av korrekthet, både en uke og tre måneder etter hendelsen. Men tre måneder etter hendelsen oppga barna mye informasjon som ikke kom fram i det første intervjuet, men som like fullt var korrekt informasjon, sier postdoktor Gunn Astrid Baugerud.
Barna som har deltatt i studien, har vært utsatt for omsorgssvikt og er plasserte i beredskaps- eller fosterhjem i regi av barnevernet. Alderen spenner fra 3 til 12 år.
Det unike ved studien er at Baugerud fikk være til stede i situasjonen der barnet ble plassert. I de fleste tilfellene skjedde det akutt ved uanmeldt hjemmebesøk, men noen plasseringer var planlagte, etter rettsforhandlinger i fylkesnemndene for barnevern.
Alt som foregikk ble notert av forskerne, både selve hendelsesforløpet, og barnets observerbare reaksjoner. Dermed satt de på en «fasit» som de kunne sammenligne barnets minner om hendelsen med. Dette er noe man tidligere bare har kunnet få til i kontrollerte eksperimenter, ikke i virkeligheten.
‒ Tidligere har forskere som amerikanske Gail Goodman testet barns hukommelse om stressfylte hendelser ved å forsøke å gjenskape slike hendelser i kontrollerte forsøk og deretter intervjue barna. Vår studie skiller seg ut ved at den gjelder en virkelig skjellsettende livshendelse for barna, forteller Baugerud, som har arbeidet som barnevernspedagog før hun begynte å forske.
Riktig avhørsteknikk
Samfunnet har lett for å tenke på barn, særlig små barn, som lite troverdige vitner. Vi forestiller oss at barn har lett for å ta til seg feilinformasjon og at de har lett for å blande sammen fantasi og virkelighet. Dessuten er det vanlig å tro at et troverdig vitne er et vitne som forteller nøyaktig den samme historien i hvert avhør.
I studien som Baugerud og kollegaene ved Enheten for kognitiv utviklingspsykologi har utført, finnes det derimot flere eksempler på at informasjon barna kom med, som i første omgang virket som fri fantasi, tvert imot viste seg å være korrekt gjengitte detaljer fra situasjonen etter at forskerne sjekket svarene mot «fasiten».
Baugerud konkluderer med at barn som regel forteller sannheten. Det er noe dommere, advokater, politi og barnevernstjenesten bør legge seg på minnet, mener hun.
‒ Men det er en viktig forutsetning, og det er at barna intervjues på riktig måte, med åpne spørsmål som gradvis blir mer fokuserte. Vanlige feil når barn intervjues, er at man stiller ledende spørsmål eller ja/nei-spørsmål. Tidligere studier har vist at dersom man ikke bruker riktig avhørsteknikk, kan man lett plante feilinformasjon hos vitner. Også i denne studien la vi inn enkelte ledende spørsmål for å se om barna lot seg påvirke til å huske feil informasjon, men barna avviste disse lurespørsmålene, forteller Baugerud.
Husker flere detaljer etter hvert
Hun mener resultatene også gir gode argumenter for å intervjue barn mer enn én gang.
‒ En del av informasjonen de oppga i det andre intervjuet var den samme som sist, men i alle aldersgrupper kom det fram en høy andel ny, korrekt informasjon i det andre intervjuet. Og det er naturlig. Man kommer på ting etter hvert. Når barnevernet blir involvert i situasjonen i en familie, snakker de som regel med barnet flere ganger. Det er viktig å huske at det kan være mange grunner til at et barn ikke oppgir all informasjon med en gang, og det er viktig å legge merke til også hva de minste barna sier, påpeker Baugerud.
Omsorgssvikt skadet ikke hukommelsen
Resultatene er viktige for rettsapparatet, politi og barnevernstjenesten. I volds- og overgrepssaker vil barns vitneutsagn ofte være avgjørende, og dersom retten oppfatter barn som lite troverdige, kan man risikere å felle dom på utilstrekkelig grunnlag.
I tillegg gir studien verdifull informasjon om barns utvikling når det gjelder hukommelse, oppfatning og tenkning – det vi kaller den kognitive utviklingen. Studien deres støtter for eksempel ikke noen generell antakelse om at barn som har opplevd omsorgssvikt, nødvendigvis får skadet sin hukommelse.
‒ Barna vi studerte, ser ihvertfall ikke ut til å ha fått skadet det vi kaller den selvbiografiske hukommelsen. Den er som hos andre barn. Så vi kan rett og slett ikke si noe bastant om hvordan omsorgssvikt påvirker barns hukommelse, sier Baugerud.
Referanse:
High accuracy but low consistency in children’s long-term recall of a real-life stressful event. Gunn Astrid Baugerud, Svein Magnussen og Annika Melinder (2014) i Journal of Experimental Child Psychology.