Psykiske lidelser koster det norske samfunnet ca. 60-70 milliarder kroner i året, og en stor del av dette går til behandling av depresjon. Likevel er vi ikke spesielt flinke til å behandle det. Bare omtrent 60 prosent av pasientene får nytte av behandlingen, uansett hvilken type behandling det er snakk om.
– Det er fordi behandlingstilbudet ikke er basert på hva som er best for pasienten, men på behandlerens faglige preferanser eller antakelser om hva som er samfunnsøkonomisk mest lønnsomt, mener postdoktor Rune Jonassen ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo.
Genetisk variasjon
Rundt 10 prosent av befolkningen plages av depresjon til enhver tid. Antallet som rammes en eller flere ganger i løpet av livet er betydelig høyere, ifølge Folkehelseinstituttet.
‒ Nasjonale retningslinjer for behandling oppmuntrer til å bruke den behandlingsformen som statistisk sett ser ut til å hjelpe flest. Men ingen terapiform er i seg selv bedre enn andre. Nevrovitenskapelig forskning tyder på at ulike mennesker vil være mottakelige for ulike behandlingsformer, sier Jonassen.
Men hvordan kan man vite hva slags behandling pasienten har mest nytte av? Jonassen forsker på hjernens funksjon og sammenhengen mellom følelser og psykiske lidelser i Forskningsgruppe for klinisk nevrovitenskap. Han har også praksis som klinisk psykolog. Nylig gikk han gjennom ti års forskning på et spesielt gen og dets funksjon i hjernen, og resultatene er publisert i tidsskriftet Progress in Neurobiology.
Han mener behandling i større grad bør forankres i kunnskap om hvordan hjernen bearbeider følelser under ulike omstendigheter. Disse funksjonene er genetisk kodet, og den genetiske variasjonen mellom personer er betydelig.
Tilpasningsgenet
‒ Etter hvert som vi vet mer om hva sentrale gener gjør, gir dette kunnskap om ulike utviklingsveier mot sårbarhet og robusthet for psykiske lidelser. Dette vil hjelpe oss å forstå hvilke mekanismer som er involvert i både utvikling og behandling av depresjon, sier han.
Genet Jonassen og hans kollegaer har forsket spesielt på, regulerer signalstoffet serotonin i hjernen. Genet er tett knyttet til aktiviteten i sentrale hjernestrukturer som hjelper oss å legge merke til ting i omgivelsene som er følelsesmessig relevante.
‒ Det ser ut til at tilpasningsevne er et nøkkelord når det gjelder dette genets betydning for utvikling av depresjon. Har man en spesiell utgave av genet, er man mer oppmerksom på både negative og positive stimuli i omgivelsene, forteller Jonassen.
Så det er ikke snakk om et eget depresjonsgen, men derimot et gen som er involvert i hjernens evne til å være mottakelig for endringer. Det gjør at mennesker med den spesielle versjonen av genet, er mer sårbare enn andre for å utvikle depresjon når de utsettes for stressende livshendelser.
‒ Vår komplekse hjerne gjør at mennesker har et svært sammensatt system for å regulere følelser. Noen kan være litt mer følelsesmessig aktiverte enn andre, de reagerer lett følelsesmessig. Men det er også individuell variasjon i hvordan man håndterer følelsene når de først oppstår, og dette er genetisk kodet, fortsetter Jonassen.
Fleksibelt tilbud
Vår genetiske sammensetning kan altså være involvert i flere mulige veier til depresjon, som igjen krever ulike behandlingsmåter. Utfordringen er å oversette kunnskapen om gener og grunnleggende hjernefunksjoner, til praktiske verktøy som kan brukes i behandling.
Det gode er at psykologene allerede har tilgang til et arsenal av ulike behandlingsformer. Det å koble behandlingsformene til ny biologisk kunnskap, krever flerfaglig samarbeid, men behøver ikke være veldig komplisert. Fra eksperimentell psykologi har man allerede enkle tester til rådighet for å finne ut hva slags type sårbarhet enkeltmennesker kan være utsatt for.
Å kartlegge alle pasientens gener for å bestemme hvilken behandling vedkommende skal ha, er verken nødvendig eller særlig nyttig, ifølge Jonassen.
‒ Det er jo ikke sånn at alle som bærer på et bestemt gen, utvikler depresjon. De er bare litt mer sårbare enn andre under visse livsbetingelser. Bruker man bare én tilnærming til alle med depresjon, for eksempel kognitiv terapi, så vet man at det også vil være en stor gruppe som ikke blir bedre. De trenger en annen type behandling, avhengig av hvilke mekanismer som har gjort at nettopp de har utviklet depresjon.
EU satser på individuell behandling
Nylig annonserte EU-kommisjonen, gjennom forskningsprogrammet Horizon 2020, en større satsing på psykisk helse og individualisert behandling. Så langt har det vært langt mindre forskning på psykiske lidelser sammenlignet med fysiske sykdommer. Når vi nå vet stadig mer om hvor mye sykdom og uførhet som skyldes psykiske lidelser, er det enighet om at forskningen trenger et løft.
Jonassen håper å se mer forskning som prøver å oversette kunnskap fra nevrovitenskap til klinisk behandling.
‒ Depresjonen er sluttresultatet, men utviklingen dit vil være forskjellig fra person til person. Det finnes enormt mye kunnskap fra for eksempel hjerneavbildningsteknikker, som vil være nyttig for behandlere. Utfordringen til nå har vært å bygge bro mellom denne forskningen og klinisk praksis, avslutter han.