– Ulikheter som vi kan avlese i hjernen til eldre mennesker og hvor godt den fungerer, skyldes mest variasjon som har vært der fra tidlig i livet. Det dreier seg ikke om endringer i hvordan hjernen forandrer seg med alder, sier professor Kristine Beate Walhovd.
Hun er hovedforfatter bak studien «Timing of Lifespan Influences on brain and cognition» nylig publisert i det anerkjente tidsskriftet Trends in Cognitive Science. Der kritiserer de demensrapporten fra 2020 til tidsskriftet Lancet, for å ta for lite hensyn til risikofaktorer som inntreffer tidlig i livene våre og som har mye å si for hjernefunksjon og helse når vi blir eldre.
Lancets demenskommisjon lanserte 12 påvirkbare risikofaktorer for å utvikle demens. Kun lav utdanning var oppført som tidlig faktor.
Sammen med artikkelforfatterne Martin Lövden (Universitetet i Gøteborg) og Anders M. Fjell (UiO) argumenter Walhovd for at flere viktige faktorer enn utdanning - både arvelige og miljøfaktorer - ofte har størst innflytelse tidlig i livene våre. Tidspunktet for når påvirkningene av hjernen skjer, når faktorene innvirker, har mye å si.
– Individuell variasjon i hjerne og hjernefunksjon mellom mennesker, der mange av forskjellene er synlige allerede ved fødselen, er generelt mer stabile, større og mer gjennomgripende for folk enn endringer gjennom livet, understreker hun.
Skjebnen ligger ikke i våre hender
Artikkelforfatterne er skeptiske til optimistiske anslag om stor positiv effekt av tiltak som skal forebygge forfall i hjernen under aldringen. De trekker blant annet i tvil at utdanning skal ha en beskyttende effekt og peker også på at andre faktorer som vektlegges i aldring, er langt større tidlig i livet, spesielt under svangerskapet, når hjernen dannes.
For eksempel har foreldres usunne livsstil mye større negativ innvirkning på fosterets og spedbarnets hjerneutvikling enn hva vi klarer å forsinke av forfallsprosesser, når vi blir eldre.
Sammenlikner man hvor mye hjernevolumet kan påvirkes av livsstilsfaktorer som rusmiddelbruk og lav fysisk aktivitet hos voksne og eldre med effekter man finner i fosterutviklingen, blir effektene hos eldre svært små i forhold.
I artikkelen oppfordrer forskerne til ikke å overdrive betydningen av hva vi selv kan forebygge når vi blir gamle.
– Ved å forstå effektene av tidlige faktorer, inklusive genetikk assosiert med hjerneforfall og demens, reduserer vi faren for feilaktig å tillegge alt for stor betydning til nærliggende faktorer senere i livet, forklarer Walhovd og Fjell.
Flere tidlige faktorer
Forskerne lanserer i sin artikkel flere betydningsfulle faktorer, som virker tidlig i livet og påvirker hjernens utvikling, og dermed også hvordan den fungerer i aldring. Det dreier seg blant annet om helse ved fødselen, hvorvidt barn når vekstpotensialet sitt tidlig i livet, ikke minst under svangerskapet, og at hjernen under utvikling ikke utsettes for skadelig påvirkning.
Forfatterne poengterer at disse faktorene virker i et samspill mellom gener og miljøet rundt oss.
Timingen
Men noe er å finne ut hva som samspiller, noe annet, og like viktig, er å finne ut når faktorene spiller inn og påvirker livene våre på godt og vondt.
– Neste skritt er å fastslå når dette skjer og hva som har mest betydning senere i livet. Vår forskning over de siste 25 årene viser at det viktigste ofte skjer i begynnelsen, sier Walhovd.
Det betyr, ifølge henne, at om man skal optimalisere aldring, er man nødt til å optimalisere utvikling, først og fremst.
– Det betyr ikke at vi ikke har muligheten til å påvirke noe senere i livet, eller at man ikke har nytte av tiltak i eldre år. Men man må ha et realistisk forhold til hvordan og hvor mye den enkelte har mulighet til selv å påvirke hvor frisk hjernen er i alderdommen. Den enkelte bør avpasse hva de velger å gjøre i forhold til hvor mye det koster dem, understreker hun.
– Det er alltid noe man kan forsøke å gjøre selv, og det er positivt at folk er opplyst om mulighetene for dette, men det er en fare dersom man selv føler at man til enhver tid har ansvaret for å gjøre ting riktig for å fungere normalt. Vi har per i dag ikke forskning som underbygger at noen stor andel av befolkningen selv i særlig grad kan påvirke om de mentalt fungerer eller ikke i eldre år, sier Kristine Beate Walhovd.