Såkalt nevroplastisitet betyr at hjernen til en viss grad er formbar. Helt konkret kan dette innebære at koblingspunktene mellom nervecellene våre styrkes, en prosess som tidligere har vært vanskelig å måle hos mennesker. Dette har ført til at det meste av forskningen på området har blitt gjort på dyr. Det er imidlertid i senere år utviklet en metode denne typen plastisitet kan måles ved å studere endringer i den elektriske aktiviteten etter intens sansestimulering ved hjelp av EEG-metodikk. Denne avhandlingen viser at nevroplastisitet antakelig spiller en viktig rolle i læring og forming av nye minner, og i tillegg kan det se ut til at plastisiteten reduseres hvis man lider av en psykisk sykdom.
Avhandlingen har undersøkt sammenhengen mellom EEG-basert måling av nevroplastisitet og hvor godt man lærer og husker nye ting ved hjelp av kognitive tester. Det er svært lite forskning som ser på denne sammenhengen per i dag. I tillegg har avhandlingen undersøkt om det er en sammenheng mellom plastisitet og stress og depresjonssymptomer hos friske personer. Det er ingen som tidligere har undersøkt denne sammenhengen med hverdagslig stress og nedstemthet hos ellers friske personer.
Resultatene viser at høyere grad av plastisitet målt ved EEG henger sammen med bedre prestasjoner på tester av læring og hukommelse. På den andre siden viser resultatene at større grad av symptomer på stress og depresjon henger sammen med mindre grad av plastisitet. Samlet sett kan dette tyde på at denne formen for nevroplastisitet er høyere hos personer med større kapasitet for å lære nye ting, og
er redusert ved stress og depresjonssymptomer. Resultatene tyder på at nevroplastisitet bør være sentralt i forskningen på depresjon, da mål på plastisitet muligens både kan bidra til å identifisere psykisk uhelse tidlig, samt være et effektmål for behandling av psykiske lidelser. I tillegg tyder resultatene på at nevroplastisitet kan være en viktig mekanisme i læring og hukommelse. Disse funnene kan ha følger for identifisering og behandling av kliniske tilstander hvor redusert evne til nylæring og hukommelse er sentralt (f.eks. ved demens). Denne ikke-invasive metoden kan også bidra til å avdekke mer grunnleggende mekanismer for læring og hukommelse i hjernen hos mennesker.