Kun 1 av 3 pasienter i 17-års oppfølgingen blir friske av spiseforstyrrelsen. Ca 20% opplevde en viss grad av bedring, mens halvparten av pasientene var akkurat like syke som ved forrige kartlegging.
Pasientene ble intervjuet før og etter innleggelse, samt ved 1 år, 2 år, 5 år, og 17 år. Det meste av bedringen foregår før 5 års oppfølgingen, noe som kan antyde at det fins et kritisk vindu for å gjøre tiltak dersom man skal forhindre langvarige sykdomsforløp.
Pasienter som har opplevd seksuelle overgrep i barndommen har høyere grad av spiseforstyrrelsessymptomer over hele 17-års perioden sammenlignet med pasienter uten slike erfaringer. Mer enn 70% av pasientene hadde blitt utsatt for en eller flere alvorlige hendelser i barndommen; som seksuelt misbruk, fysisk misbruk, emosjonelt misbruk, eller fysisk og/eller emosjonell omsorgssvikt.
Emosjonelt ustabile personlighetstrekk gjør at spiseforstyrrelsessymptomene vedvarer i større grad. Vi finner en nivåsammenheng som tyder på at pasienter som har omfattende spiseforstyrrelsessymptomer ved oppstart av studien har høyt nivå av personlighetsproblematikk gjennom hele 17-års perioden, og visa versa.
Selv om alle pasientene hadde alvorlige og langvarige spiseforstyrrelser ved oppstart av studien, var det stor variasjon i hvordan langtidforløpet av sykdom utviklet seg. Vi fant fire ulike grupper, hvor av noen hadde vedvarende lavt symptomtrykk, andre ble gradvis bedre over tid, mens to grupper hadde høyt symptomtrykk kontinuerlig gjennom 17-år. Disse skilt seg ut ved å ha høyere forekomst av seksuelle overgrep i barndommen enn de andre pasientene i utvalget. Funnene viser at det er mulig å bli helt frisk, men for flertallet ser spiseforstyrrelser ut til å bli mer fastlåst over tid.