Anne: [00:00:07] Jeg skammet meg så mye at det var så utrolig viktig for meg å skjule for omgivelsene mine hva som skjedde.
Elisabeth: [00:00:14] Absolutt alt er bedre enn det her. Hvis jeg må bo i en sokkelleilighet ute på bygda fordi det er det jeg har rå til så har jeg rett til å ha fred inni meg.
Madeleine: [00:00:25] Vold i nære relasjoner er et stort helseproblem og kan kalles for en global pandemi. Likevel snakkes det ikke nok om. I denne podkasten vil jeg fortelle historier om partnervold gjennom åtte anonymiserte menneskers erfaringer. Jeg har selv jobbet med denne tematikken i mange år gjennom å undersøke min egen familiehistorie og gjennom mitt arbeid som journalist. Og det er viktig for meg at vi vet hva vi snakker om når vi snakker om vold. Hva som er vold. Hvor vanlig volden er, hvor lenge den sitter i og at det er mange der ute som vil hjelpe. Dette er en podkast om vold og overlevelse. Mitt navn er Madeleine Schultz. En kort advarsel. Noen av beskrivelsene kan være vanskelig å lytte til. Vi har unnlatt å ta med de groveste fysiske voldsbeskrivelsene i denne podkasten, men de historiene vi skal fortelle handler altså om flere former for vold.
I denne episoden skal vi undersøke et spørsmål som ofte kommer opp når vi snakker om partnervold: Hvorfor går hun bare ikke? I forrige episode fikk vi høre litt av historien til Elisabeth og mannen som hun møtte og forelsket seg intenst i og den psykiske volden som hun etter hvert ble utsatt for. Denne volden ble en normaltilstand for Elisabeth som litt etter litt opplevde å miste seg selv.
Elisabeth: [00:01:50] Det var veldig viktig for meg å tro på ham og jeg hadde lyst at forholdet skulle fungere. Jeg hadde lyst at vi skulle få det til og det hadde en veldig stor verdi for meg at jeg kunne få det til fordi at jeg møte ham og jeg aleine med et barn. Jeg måtte få det til samma hva. Jeg ønsket meg virkelig et stabilt og trygt familieliv, og tilsynelatende så var det han kunne by på. Og du er villig til å rasjonalisere det som ikke er greit da fordi at det andre er så fantastisk og det er jo sånn vi egentlig har det. Og vi skal bare ha mer av det. Og det er det jeg går og tenker på etter hvert som problemer og utfordringer dukker opp at jeg vet jo hvor fint vi egentlig kan ha det. Jeg må jo tilbake dit, jeg må bare gjør sånn og så må jeg gjøre sånn. Kanskje hvis jeg lar være å gjør det så kommer vi oss tilbake dit. Og nå er jo han veldig sliten for han har kranglet så mye med ekskona og de har vært på familievernkontoret. Så nå må jeg kanskje være litt tålmodig. Det forferdelig mange regler med sånne mennesker. Og jeg ser jo nå at jeg har sendt han e-poster ganske tidlig i det forholdet hvor jeg beklager at jeg ikke klarer å være den han vil at jeg skal være. Jeg ber om unnskyldning for det.
Madeleine: [00:03:20] Likevel ble Elisabeth værende og etter hvert ble hun til og med også fridd til.
Elisabeth: [00:03:26] Akkurat det frieriet og alt det der var kjempefint. Og så var vi lykkelige og så skulle vi reise bort helga etter da. Og det gledet jeg meg også til. Det begynte å nærme seg jul og jeg tenkte at vi skal gå på kafé og vi skal handle julegaver, vi skal på hotell med basseng og badstue. Det blir så deilig, det er sånne ting som jeg savnet å gjøre. Ja, jeg trengt å slappe av, var litt sliten og så var det veldig sånn hyggelig ting å gjøre. Vi drar dit også går vi ut i byen og går på kafé og går å ser på ting og tenke at vi skal finne kalendergave til ungene og det er mye vi kan gjøre her. Og han blir tausere og tausere, og mørkere og mørkere i ansiktet. Og da begynner det her å snøre seg til inne i meg, bare sånn "okay, nå er det noe". Og det er veldig synlig på hele han. Så når vi etter den byturen går tilbake til hotellet så sier han, og da er han ganske kald og egentlig litt sånn foraktfull overfor meg. Det var jo ikke dette han hadde reist på tur og skulle bo på hotell for å gjøre. Han var jo overhodet ikke interessert i kafé og shopping, altså full av forakt. Og dette var jo aktiviteter vi hadde gjort før på turer vi hadde vært på. Så jeg visste jo ikke at det var helt utelukket. Planleggingen av turen for han hadde handla om å pakke en bag full av sånn utstyr som han skulle ha til utløp av sine seksuelle fantasier.
Elisabeth: [00:05:17] Og det kommer han med da. Men da er jo han allerede helt mørk. Han er kald, han er full av forakt, virke litt sånn hatsk i måten å snakke til meg på. Jeg klarer ikke å fremkalle noe inne i meg som kan ligne på lyst til noe tilnærming eller noe intimt i det hele tatt. Jeg jo bare redd fordi jeg vet så godt hvor det humøret hans bringer oss. Det bringer oss rett ut i det at han bare blir mer og mer hatefull. Jeg gråter mer og mer og finner ingen utvei. Jeg snakka om det her med en terapeut noen år etterpå så sier hun "du skulle bare tatt toget hjem". Også tenkte jeg at ja det er jo det jeg skulle ha gjort og det var ikke et alternativ i hodet mitt. Jeg var så fanga i situasjonen. Bilturen hjem er førtifem mil i taushet. Jeg er redd, han er sint. Og han straffer meg med å ikke snakke med meg. Når vi kommer hjem så er jeg veldig sliten og egentlig bare kollapse i sofaen og da stiller han seg over meg og sier at "jeg vet egentlig ikke om jeg kjenner deg. Det er så mange ting med deg som jeg ikke helt vet om. Hvor godt kjenner jeg deg egentlig". Og da har vi vært sammen i fire år og det er en uke siden han har fridd. Og det er jo bare egnet til å bringe meg helt ut av balanse.
Madeleine: [00:07:11 ] Hun begynte å merke at situasjonen tærte på henne.
Elisabeth: [00:07:12] Sånn klump som var blitt en normaltilstand og jeg trodde da at det var noe gærent med meg, jeg gjorde bare feil. Jeg kan se tilbake på notater jeg har gjort eller eposter som jeg sendte i starten av forholdet hvor jeg ikke skjønte sammenhengen. Altså jeg skjønte hva vi diskuterte for vi endte jo alltid opp med å diskutere mine personlige egenskaper, min personlighet, og vi endte jo alltid opp med å diskutere hva jeg måtte forandre på.
Madeleine: [00:07:52] På dette tidspunktet var Elisabeth likevel så dypt inn i forholdet at hun ikke tenkte på å forlate han. Men så kom hun til et vendepunkt i livet.
Elisabeth: [00:08:02] Og så går årene, vi blir gift, vi får et barn og det barnet ble begynnelsen på slutten tenker jeg. Da fikk jeg både en annen styrke, men jeg kjente også at jeg har enda mer å ta hånd om.
Madeleine: [00:08:20] Nå var noe begynt å endre seg i Elizabeths egen forståelse av den situasjonen som hun befant seg i. Og hun startet så smått å vurdere alternativene sine, men hun var redd for hvordan han kom til å reagere.
Elisabeth: [00:08:28] Og så skal vi feire sammen med søsteren min, så da vi sitter i bilen på 17. mai på vei til søsteren min så kjente jeg bare at jeg trenger ikke å være her. Absolutt alt er bedre enn det her. Hvis jeg må bo i en sokkelleilighet ute på bygda fordi det er det jeg har råd til så har jeg rett til å ha fred inni meg og ha det bra. Og da var det sånn det var veldig beroligende, det var noe sånn forløsende. Jeg fikk bare sånn ro og så kjente at redselen slapp litt sånn taket. Da var det gått så langt, og den natta der hadde jeg ikke turt å sove fordi jeg var redd han skulle kvele meg. For jeg tenkte at nå er han så sint at han må jo gjøre noe nå hvis han skal få utløp for alt det sinnet sitt. Jeg var oppriktig redd for at han skulle røre meg fysisk da. Jeg turte ikke å sove. Men så tar jo dette likevel, det var jo bare starten på en sånn modningsprosess.
Madeleine: [00:09:45] Det er denne prosessen som forsker Mona Iren Hauge snakket om i forrige episode og som det er viktig å forstå for alle dem rundt de voldsutsatte. Det kan ta lang tid å komme seg ut.
Elisabeth: [00:09:56] Høsten gikk jo. Ting var vanskelig, selvfølgelig, men da var det sådd nok noe inni meg om at det her skulle jeg gjøre. Og så er jeg sammen med to venninner en helg også sier hun ene venninnen min sånn "du, det her går jo aldri over. Du skjønner jo det. Du kan ikke vente på at det går over for det kommer aldri til å gå over". Og da var jeg ganske moden for å høre akkurat det. Så tre uker etter den helga med venninnene så sier jeg at det er slutt. Og at det liksom er ingen vei tilbake. I første omgang så tror han ikke på meg. Også tror han at han kan hente meg inn igjen, også tror han at det kan hjelpe med trusler, også skal han ta livet sitt.
Madeleine: [00:10:56] Når Elizabeth ser tilbake på tiden i et voldelig ekteskap så syns hun fortsatt at det er vanskelig å forstå akkurat hva det var som skjedde.
Elisabeth: [00:11:04] Men å helt sette ord på hva det er som foregår på innsiden. Hvordan dette påvirker tankemønsteret mitt og at den der fryktstemninga flytter inn i kroppen min, det er så vanskelig å beskrive. Enda så kan jeg oppdage et sånt tankemønster eller ta meg selv i ting som jeg skjønner har med dette å gjøre. Å bli hel og normal igjen, ha tillit til mennesker - det tar lang tid. Jeg har en høy utdanning, jeg er oppegående, jeg har ikke hatt sjans til å tenke på egen karriere eller hva jeg skal bruke alt det her til. Jeg har vært sykmeldt og ligget på kjøkkengulvet og grått i år, i mange år.
Madeleine: [00:12:04] Det å bli utsatt for vold fører mange ut i store helseplager både fysisk og psykisk også i lang tid etter at forholdet er over. Grunnen til at Verdens helseorganisasjon kategoriserer volden i nære relasjoner som en global pandemi er alle de alvorlig helse konsekvensene som det har. Dette kan være PTSD, revmatiske lidelser og selvmordsforsøk. I tillegg viser også en del forskning at det finnes en sammenheng mellom voldserfaringer og rusmisbruk. Psykologspesialist Kari Lossius har jobbet i mange år både med rusbehandling, men også voldsutsatte kvinner.
Kari Lossius: [00:12:42] Jeg har hatt mange pasienter som har kommet til behandling idet de nesten bryter ut. Altså de greier å bryte ut og så får de liksom hjelp til den siste pushen. Og så tenker de da at og da blir alt bra liksom, nå skal jeg frigjøre all energi og nå blir alt bra. Og så er veldig få av de forberedt på at det som skjer veldig ofte er en enorm nedtur; dyp depresjon og en fortvilelse både over det prosjektet som gikk i stykker, altså alt en hadde investert i denne mannen og alt en hadde tålt av denne mannen og allikevel så lyktes hun ikke. Altså en fikk ikke til det prosjektet. Det er den ene biten som gjør at det sitter lenge i. Den andre biten som gjør at det sitter lenge i, det er jo det at en på sikt har en følelse av at dette er min feil. På sikt så tenker en at det var jeg som var det som var opphavet av det. Og når en liksom klarer å få vippet den vekk så kommer jo fortvilelsen over at jeg brukte ti år av livet mitt på dette eller hvorfor gikk jeg ikke før? Og da kommer også den selvforakten at for en idiot jeg var som aldri gikk før. Jeg skulle ha pakket sammen og gått med det første slaget og første utroskapen så burde jeg ha forstått. Egentlig så visste jeg, men så orka jeg ikke høre på meg selv. Så det er en sånn rad av selvdevaluerende prosesser som skjer når du er i disse forholdene og når du går ut av disse forholdene.
Madeleine: [00:14:21] Så hvorfor går de bare ikke? For noen handler det kanskje om skam og skyldfølelse som er ganske vanlig å føle på når volden du har opplevd kommer fra en som står deg nær. Men det kan også være flere årsaker. Her er forsker Mona Iren Hauge igjen.
Mora Iren Hauge: [00:14:38] Det er sammensatte årsaker til hvorfor kvinner ikke går og det ene er jo at man har et sånt forventning og ønske om at kanskje dette vil endre seg. Kanskje blir det bare med den ene episoden, kanskje når det skjer gang nummer to så var det jo ganske langt tidspunkt mellom de episodene så det vil kanskje ikke skje igjen. Det er jo en viktig del av det, at man håper at det ikke vil skje igjen og at partneren vil endre seg. Det mange av kvinnene vi snakket med fortalte oss var at de etter hvert ble opptatt av å prøve forklare den volden og dette var en partner de var glad i som mange hadde barn med. Og det gjorde at de prøvde å forstå hvorfor gjorde han det mot meg. Og så vil det jo for mange være slik at dette gjentar seg, og at det blir et mønster. Så at mye av det som for de utenforstående kan si hvorfor går du bare ikke, det er også en prosess hvor man gradvis erkjenner at dette kommer ikke til å ta slutt. Det kommer til å fortsette. Så det er veldig viktig å tenke på dette som en oppbruddsprosess ikke som en sånn gå/ikke gå, men at man trenger tid på å få en forståelse av hva var det som skjedde og kommer dette til å endre seg.
Madeleine: [00:16:00] Og med Mona Irens kloke ord i bakhodet skal dere nå få treffe Anne. Anne var enda ganske ung da hun møtte mannen som skulle ende opp med å snu hele livet hennes på hodet. Hun var alenemor og glad for å få oppmerksomhet.
Anne: [00:16:13] Tjuetre år og det er første gang jeg har blitt bedt med ordentlig ut på date av en fyr. Jeg hadde jo hatt kjæreste, men jeg hadde aldri vært på date med noen sånn på den måten. Så det var sommerfugler i magen og stas.
Madeleine: [00:16:29] Akkurat som med Maria fra forrige episode så utviklet også ting seg raskt i Annes historie.
Anne: [00:16:36] Så opplevde jeg ganske tidlig at han hadde problemer, utfordringer. Jeg var så naiv. Altså jeg skjønte ikke at han drakk. Selv om jeg skjønte at det var noe. Men det tok jo ikke lang tid før jeg skjønte at han var alkoholiker. Han var jo tung alkoholiker og da tenkte jeg vel det at jeg skulle redde han tenker jeg. Hvis jeg bare var sterk og hjalp han, støttet han, så kom han jo til å ville slutte å drikke. Men han anklaget meg når han drakk, så var det anklager om utroskap, om at jeg var en hore. Alt jeg gjorde var bak gærent. Jeg tror jeg pusta feil når han drakk.
Madeleine: [00:17:15] For Anne sin del så ble den nye relasjonen fort en fulltidsjobb.
Anne: [00:17:23] Jeg skammet meg så mye at det var så utrolig viktig for meg å skjule for omgivelsene mine hva som skjedde. Jeg var jo ikke en kvinne som ble slått, og hvis jeg var det så måtte jeg jo gå fram ham. Så jeg rasjonalisere og løy for meg selv og for alle andre. Og jeg opplevde jo ganske tidlig at omgivelsene mine begynte å reagere. Jeg merka at de var særlig mamma, men også tante og onkelen min som jeg hadde et veldig tett forhold til. Merka at de var skeptiske til hvordan jeg egentlig hadde det. Gjorde at jeg følte meg mistrodd selv på en måte. Det ble min jobb å dekke over for han. Det var viktigere for meg enn han å dekke over.
Madeleine: [00:18:09] Ganske kjapt ut i forholdet så ble hun gravid og det var etter dette at hun først prøvde å forlate han.
Anne: [00:18:18] Men det gikk jo ikke så lenge fordi i desember så gikk jeg jo fra ham og når jeg gikk fra han da så tilta han helt.
Madeleine: [00:18:27] Hun prøvde å ordne opp i livet sitt og fant ut at hun ville flytte ut på landet med barnet som snart skulle komme. Men før hun rakk å flytte så hadde ekskjæresten klart å komme seg tilbake inn i livet hennes igjen. Han lovet bot og bedring og at han skulle slutte å drikke.
Anne: [00:18:44] Så da flyttet vi dit sammen. Langt vekk fra familie og venner. Tre timer i bil unna familie, ingen venner, ikke noe nettverk - det er det dummeste jeg har gjort. Da eskalerte volden. Jeg kan ikke huske egentlig første gang han slo meg. Men vi flytta opp til det småbruket. Ni måneder etter at vi ble sammen og det var første gang jeg trodde han skulle drepe meg. Hvor han slo meg på en sånn måte at jeg tenkte at nå har han mista kontrollen og det pågikk. Han dro meg etter håret ned trappa, sparka meg i magen, slo med gjenstander, knuste ting, raste, skrek.
Madeleine: [00:19:20] Ute på bygda totalt isolert så gikk det opp for Anne at denne mannen er farlig, så farlig at hun ikke visste om hun turte å gå fra ham igjen. Hun var overbevist om at han trengte hjelp og at hun måtte være den som hjalp.
Anne: [00:19:37] Så oppsto det noe veldig merkelig i intimiteten mellom oss etter hvert som volden ble voldsom. Fordi han krenket meg sånn. Og jeg kunne ikke sette ord på det, jeg hadde ikke noe språk for det jeg opplevde. Ikke minst så ville jeg jo aldri fortalt noen om det. Jeg skammet meg sånn. Men han hadde jo vært der. Han hadde jo sett. Han hadde jo sett hva jeg hadde opplevd og det gjorde at han ble så nær. En sånn helt intens intimitet fordi han så smerten min. Selv om det var han som hadde påført meg den smerten så var han den eneste som kunne se smerten min. Og så har han jo ikke empatien til å faktisk se den. Det var jo jeg som trodde han så den fordi at han så på meg. Men jeg trodde han så smerten min.
Madeleine: [00:20:27] På tross av alt dette så forsøkte også Anne flere ganger å bryte ut.
Anne: [00:20:35] Etter en episode så sovnet han og så hadde han dratt ut plugg kablene på bilen så jeg ikke skulle få kjørt derfra. Men vi hadde en avskiltet bil stående på gårdstunet som starta og gikk. Så jeg tok med datteren min og så kjørte jeg den ned til lensmannskontoret og ba om å bli kjørt på krisesenteret. Jeg måtte vente nesten hele arbeidsdagen utenfor lensmannskontoret før noen egentlig tok seg tid til å snakke med meg. Litt utpå ettermiddagen så ble vi kjørt på krisesenter.
Madeleine: [00:21:06] Krisesentrene i Norge ble først startet opp av frivillige på 70-tallet som akuttsteder for den gangen kvinner og barn i fare. Siden da har krisesenter-tilbudet i Norge blitt større og proffere og nå inkluderer det også alle kjønn. Daglig leder ved Krisesenteret i Salten og omegn Wanja Sæther har jobbet på krisesenteret helt siden den spede begynnelsen for mange år siden.
Wanja Sæther: [00:21:32] Krisesenteret jobber på oppdrag fra kommunen. Alle kommuner i Norge er underlagt lov om kommunale krisesentertilbud og skal gi et krisesentertilbud til alle sine innbyggere som måtte være utsatt for vold, overgrep eller krenkelse i en nær relasjon. Også jobber vi på tre nivåer. Det gjør alle krisesentrene i Norge. For det første så skal vi ivareta en telefontjeneste som er døgnåpen der vi tar imot henvendelser fra mennesker som har behov for råd og veiledning. Kanskje er de i en akutt situasjon og har behov for hjelp og mange ringer for å snakke med noen om at de lever i vold og for å få råd og veiledning. Så gir krisesentrene et dagtilbud og majoriteten av brukerne til krisesentrene i dag er brukere av dagtilbudet. Og dette er da mennesker, og i hovedsak kvinner, som kommer på dagtid til krisesenteret til avtalt tid for å få råd og veiledning og oppfølging. De har altså ikke behov for å bo på krisesenteret, men følges opp som dagbrukere. Det som krisesentrene er mest kjent for er at vi er akutte tilfluktssted til de som ikke lenger trygt kan bo hjemme
Madeleine: [00:22:47] Etter et opphold på krisesenteret dro Anne tilbake til samboeren sin. Men da hun fødte sitt andre barn så gikk hun fra han for godt. Men det betyr ikke nødvendigvis at volden forsvant av den grunn.
Anne: [00:22:59] På noen måter så kan vi si at han aldri egentlig slutta det bare gradvis glede over. Fortsatt ringer han en gang i året. Han har ikke besøksforbud lenger, jeg orker ikke. Men de første fire fem årene var det intenst. Det var ikke en måned som gikk uten perioder med trusler og han gjorde små ting som han ikke kunne tas på selv om han hadde besøksforbud. Det høres helt paranoid ut å si at det var han som gjorde dette, men jeg kunne for eksempel komme ut og se at noen bare er vippet opp vindusviskerne på bilen min sånn at de står oppe. Hvordan kan jeg vite at det var han, nei jeg vet ikke, men det var veldig mange sånne ting.
Madeleine: [00:23:45] Det er mange år siden Anne gikk, men fortsatt gjør denne mannen seg av og til gjeldende i livet hennes. Også for Elisabeth påvirket hendelsene henne i lang tid etterpå.
Så istedenfor å stille spørsmålet "hvorfor går hun bare ikke?" så bør vi heller begynne å stille spørsmålet "hva kan vi gjøre for å hjelpe?". Jeg tror et godt sted å starte er kunnskap. I de to neste episodene skal vi se litt på hvordan det er å ha en minoritetsbakgrunn eller andre sårbare betingelser som kan gjøre at det blir vanskeligere å bryte fri.
[00:24:23] Er du utsatt for eller kjenner du noen som er utsatt for vold i nære relasjoner? Sjekk ut dinutvei.no. Ring ditt kommunale krisesenter eller VO-linjen på 116006. Denne podkasten er produsert eksklusivt av Filt for Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo og Norske Kvinners Sanitetsforening. Research, manus og klipp ved meg, Madeleine Schultz. Produsent er Anne Gerd Grimsby Haarr og co-produsent er Ida Pallin Bostadløkken. Prosjektledere hos UiO er Joyce Antonia Ojokojo og Beate Seibt som også er ansvarlig utgiver. Takk til alle kilder som har delt sine historier og fagpersoner for å bidra med sin kunnskap. Podkasten er støttet av Stiftelsen Dam.