Eva: [00:00:00] Jeg var så mye aleine og, for han var innom og så var han borte kun flere uker og jeg var aleine i 16 år.
Michelle: [00:00:08] Michelle: When you're rich, then you exist, when you have money, then you exist. When you are on a certain level. Then you exist.
Madeleine: [00:00:17] Vold i nære relasjoner er et stort helseproblem og kan kalles for en global pandemi. Likevel snakkes det ikke nok om. I denne podkasten vil jeg fortelle historier om partnervold gjennom åtte anonymiserte menneskers erfaringer. Jeg har selv jobbet med denne tematikken i mange år gjennom å undersøke min egen familiehistorie og gjennom mitt arbeid som journalist. Og det er viktig for meg at vi vet hva vi snakker om når vi snakker om vold. Hva som er vold. Hvor vanlig volden er, hvor lenge den sitter i og at det er mange der ute som vil hjelpe. Dette er en podkast om vold og overlevelse. Mitt navn er Madeleine Schultz. En kort advarsel. Noen av beskrivelsene kan være vanskelig å lytte til. Vi har unnlatt å ta med de groveste fysiske voldsbeskrivelsene i denne podkasten, men de historiene vi skal fortelle handler altså om flere former for vold.
Madeleine: [00:01:23] I denne episoden så skal jeg fortsette og undersøke sårbare livsbetingelser som kan gjøre en ekstra utsatt i møte med volden. Senere skal du få høre historien til Eva som utviklet en rusavhengighet som følger av volden. Men først så skal vi få høre hvordan det gikk med Michelle. I forrige episode fikk vi høre om hvordan arbeidsgiveren hennes ble den som hjalp henne da hun ikke fikk den hjelpen hun trengte fra Nav. I hybelen som hun klarte å flykte til fantes det heldigvis en liten hageflekk utenfor.
Michelle: [00:01:55] Luckily, I'm a farmer. I always grow my own vegetables and all that I don't really buy. I always grow for myself. So that really helped because from the time the Covid started, I quarantined alone. I had to work and provide for myself because from then I was being told to move out and had nowhere to go and I didn't have any savings
Madeleine: [00:02:26] Etter at hun begynte på norskkurs og samfunnskunnskapskurs så oppdaget Michelle at det fantes flere som henne, men at mange av dem var veldig redde. Og det er en av grunnene til at hun vil fortelle sin historie.
Michelle: [00:02:41] People should know that there is quite a lot of us out there, but we will not speak because one, you're going to lose your paperwork. Two, If you have kids, you will lose your children. Three, If you don't have a job, you don't have anywhere else to go. You are depending on him. You don't have a choice. I didn't have a choice. I stayed for a year because I didn't have money for deposit and if anything, to start. So in that year, I started buying. From a pot, a plate, a blanket. So I moved here. I only had this. You see this bed? It's like a bunk bed. If you look in there, there's another one. The fridge, small freezer there, and my clothes, that's it. The people that moved here, the transporters. So they were shocked. So they are the ones that gave me this, this cupboard here, this bookshelf here. You see, if you go in my bedroom, there's another cupboard again because they were angry and they were not happy with the situation I was in and they said, you cant just move in you have nothing. Then they went to their house and they brought me some stuff to put in. So you can imagine if I didn't have a job. How many women out there, Asians, Africans, immigrants that don't have jobs, That are depending on their husbands, waiting on him and doing whatever he says. But my job saved me.
Madeleine: [00:04:21] Det å ha vært utsatt for vold og bære med seg traumer, det er en ensom erfaring. Det kan gjøre at mennesker trekker seg unna deg. Men Michelle har også gjort seg opp noen refleksjoner om hva det innebærer å bli utsatt for det i et land som Norge
Michelle: [00:04:35] I have never been in a country and I've seen people coming to bury someone and its just the two of them. That is weird. That is strange. Then you ask yourself, Where are the grandchildren? Where are the nieces. Where are the cousins. Did people not have time to come and bury their beloved ones? How come it's only two people? So, when you come here, then it feels like you're isolated, even just walking around. Just walk around outside and ask for a cigarette. It is something that in Africa, you just walk out to anyone smoking. You say, Can I have? No question. They pass. That should say something. Here, even just to greet, someone will look at you and say, Do I know you? Or maybe you want to ask for time, or maybe sometimes you just want to ask for directions. You are lost. They are going to look at you. Then you say, Excuse me, no, I'm lost. I need to ask for directions. Some of them will actually pass you. Not even give you the directions. Here, when you're rich, then you exist, when you have money, then you exist. When you are on a certain level. Then yes, you exist.
Madeleine: [00:05:59] Kanskje det er sånn at vi ikke vil forholde oss til andres sårbarheter og behov for hjelp. Og det ser også deler av hjelpeapparatet i disse sakene. Mira-senteret er en frivillig organisasjon som ble stiftet på slutten av åttitallet av Fakhra Salimi og de arbeider med å bedre minoritetskvinners og jenters levekår i Norge, særlig gjennom integrerings og likestillingsarbeidet. Sosialantropolog Khansa Ali er administrasjonsansvarlig på senteret og hun beskriver noe av utfordringene som de står i når det kommer til den gruppa som er utsatt for vold.
Khansa Ali: [00:06:34] Det vi ser da er jo at kvinner som kommer hit på familieinnvandring har begrenset med rettigheter og det gjelder jo spesielt det å kunne bryte ut av forholdet. De siste årene har vi jo sett at det har blitt enda strengere. Og det gjør at en sårbar gruppe i den allerede sårbare gruppen får det enda vanskeligere med å få opphold på selvstendig grunnlag, og også gjør det enda mer utfordrende å kunne bryte ut av voldelige forhold.
Madeleine: [00: 07:13] Mira-senteret møter mange som er i prosessen med å bryte ut av voldelige forhold, og som opplever at systemet er forvirrende og vanskelig å forstå. Det finnes en mishandlingsbestemmelse i dette regelverket, som skal gi muligheten til å søke om unntak ved vold i nære relasjoner. Men søknadsprosessen og dokumentasjonen er ofte vanskelig å forstå for den som er utsatt.
Khansa Ali: [00:07:39] Vår erfaring viser jo at det er en del mange kvinner som ikke tør. Og mange tenker også at "ja,men det ikke så ille". Også tenker de at "ja, men det er kanskje ikke så ille enda". Og så på en måte har man kommet inn i den sirkelen.
Madeleine: [00:07:58] I sånne situasjoner hjelper senteret ofte med å skrive søknader. Men dokumentasjonskravet kan være omfattende, og de utsatte kan også være veldig usikre på om de har en sterk nok sak.
Khansa Ali: [00:08:10] Og mange ganger så vil kvinnene ha en sånn. “Men vil jeg få opphold hvis jeg søker nå?” Men det er ikke jeg som behandler søknaden, og det er veldig, veldig vanskelig.
Madeleine: [00:08:26] Disse reglene må jo være en del av disse betingelsene som forsker Mona Iren Hauge beskrev i slutten av forrige episode. Betingelser i livet som gjør deg mer sårbar. Og det finnes dessverre også flere av dem. I en studie gjennomført ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fra 2016 til 2021 så forskerne i prosjektgruppa på forholdet mellom rus og voldsutsatthet over tid hos unge voksne med et særlig fokus på vold i nære relasjoner. Her er prosjektlederen for studien, forsker Siri Thoresen.
Siri Thoresen: [00:09:00] Det vi vet om sammenhengen mellom vold og rus er at mest sannsynlig så virker det begge veier. Sånn at de som har vært utsatt for vold kan få psykiske helseplager og døyve det med rus. Men det er også da motsatt sånn at, de som bruker rus, de er mer utsatt for vold. Så det går begge veier.
Madeleine: [00:09:27] Jeg har snakket med en av de Siri snakker om. Vi kaller henne for Eva og av sikkerhetshensyn så har vi valgt å forvrenge stemmen hennes.
Eva: [00:09:36] Man kan vel si at jeg var en av dem som veldig tidlig begynte å drikke. Jeg var 12 år. Den gangen allerede begynte jeg. Jeg vanka med folk ett år eldre enn meg. Men jeg begynte vel fordi, ganske tidlig, fordi jeg begynte å feste også var jeg veldig sjenert. Var veldig innadvendt det er ikke så man kan tro på det i dag, men jeg var det. Det var helt grusomt. Det var så vondt. Fikk ikke ut et spøyka ord. Og så merka at jeg drakk, at da liksom. Da hjalp det. Men jeg var flink pike-syndromet. Alltid flinkest i klassen, dro til USA, var der et år og begynte å jobbe tidlig og var med i Ungdom Mot Narkotika. Husker jeg tenkte de som røyket hasj, jeg bare "uff". Men så jeg hadde hele tida sånn veldig ryddig forhold til det. Og mange har jo sagt i etterkant liksom " kan ikke tro at deg av alle at det du skulle.." Og der ser man liksom hvor tilfeldig ting kan være da
Madeleine: [00:10:33] Eva dro på utveksling til USA og da hun kom tilbake så måtte hun bygge nettverket sitt på nytt igjen. Rett etter at hun kom hjem så ble hun også utsatt for en traumatisk hendelse. I tillegg så hadde hun alltid hatt dårlig selvtillit og vært sjenert. I dag når hun ser tilbake på dette så tenker hun at det i kombinasjon kanskje kan forklare hvorfor hun havnet i feil spor.
Eva: [00:10:58] Jeg har ingenting å sette fingeren på oppvekst. Det er kanskje bare den generasjonen. Vi ikke hadde så mye selvtillit. Ikke, jeg har aldri hatt selvtillit. Ikke i det hele tatt. Jeg husker første gangen jeg fikk juling da var jeg på et hotell.
Madeleine: [00:11:17] Eva levde noen år i et forhold med en mann som drakk mye og som slo. Hun tilpasset seg hans humør og ble med på helgedrikkinga hans som etter hvert startet stadig tidligere i uka. Hun jobba og gikk på universitetet, men hun følte seg hele tiden utenfor alt og alle. Hun klarte ikke åpne opp til andre om hvordan hun egentlig hadde det.
Eva: [00:11:39] Han var veldig alkoholisert og da var han voldelig. Den verste tiden han var mest voldelig var gjerne dagen derpå med litt alkohol da var han veldig aggressiv. Da var det, og alt ble snudd på og alt var min feil og måtte sitte på kne og bønnfalle. Det var også seksuell vold ikke sant. Så hadde jeg liksom forbigående jobber og prøvde meg. Jeg gikk jo på universitetet og det stoppa seg opp hele tiden. For jeg begynte etter hvert å utvikle depresjon da. Og så ble det angst.
Madeleine: [00:12:18] Eva trodde at hun fant redningen i form av ny kjæreste. En mann som viste seg å drive med enda hardere rusmidler enn den forrige og som også viste seg å være voldelig.
Eva: [00:12:31] Men det som skjedde etter hvert var jo at vi begynte å leke litt med amfetamin og jeg syntes det var helt grusomt og ikke noe rus for meg. Og jeg var alltid en som hadde vært med i Ungdom mot Rus. Det var liksom. Men det ble en tilgang på det og han slutta å slå, men han ble verre psykisk. For når jeg tok amfetamin med han første så ble han så jævlig. Han slo ikke lenger, men det ble mer seksuelt og det ble mer psykisk. Hvis jeg gjorde.. Jeg fikk aldri lov til å gå ut med noen venner, og så på slutten så fant jeg meg en gjeng. Og da ble det helt fullstendig galt. At jeg kunne dra dit, for det var første gang jeg turte å gjøre det. Så det blir dratt rundt om, og det var.. Jeg husker jeg stod i knestående og ba om unnskyldning. Det var en gang tre dager. Det var helt sykt
Madeleine: [00:13:21] Helt frem til dette forholdet så hadde Eva god orden i økonomien sin. Men nå brukte hun opp arven sin. Hun tok opp forbrukslån for kjæresten og mottok sosialstønad som han ofte brukte opp. Fortvilelsen hennes ble større og større, og amfetaminrusen ga hun ikke mer enn at det fikk henne opp av depresjonen. Hun ville vekk, men hun visste ikke hvordan. På ett tidspunkt så forsøkte Eva til og med å rømme helt til USA, men til og med der fant kjæresten henne igjen. Hun ble etter hvert også hekta på GHB og hadde flere overdoser på det. Til slutt så gjorde hun det med vilje. Da var alt så svart at hun ikke orket mer.
Eva: [00:14:05] På ett eller annet tidspunktet så tenkte jeg at nå har jeg gitt opp. Jeg hadde ikke fått noe hjelp. Jeg hadde ingen. Det var blitt mye. Og da husker jeg at akkurat idet du sier det, så mister du en barriere og et forsvar og da bare lot jeg meg rive med. Og da ble det bare mer og mer destruktivt. Og det var et rop om hjelp. Og siste gangen var da jeg endte opp, og det var jo fordi da hadde jeg blandet det. Da prøvde virkelig å få det til da. Da ble jeg bare liggende i korridoren for de tok meg jo ikke på alvor. Nå er hun her igjen liksom. Inntil de skjønte at liksom oi, armen begynner å bli blå. Her er nå gærent.
Madeleine: [00:14:44] Eva endte opp med å måtte amputere armen og så ble hun en kasteball i systemet. Psykiatrien pekte på rus og avdelingen for rus pekte på psykiatri. Hun ble ikke tatt på alvor noe sted. Derfor snakket hun heller med sykehuspresten enn med de som skulle behandle henne. Presten så henne som et menneske og ikke som et problem eller en diagnose
Eva: [00:15:08] Det er det verste. Allerede da hadde jeg flytta til byen husker jeg. Så jeg liksom mista kontakten med vennene mine. De skjønte etter hvert hva som skjedde. Det var et par ganger han dreit seg ut da for det at han ikke klarte å skjule det. Da det skjedde foran noen. Noen så det. Har tenkt litt på hvordan jeg selv ville vært som venninne. Men det handler litt om den kunnskapen da. At folk ikke vet hvordan det er å være sammen med en psykopat. Og han gjorde alt for å snu alt på hodet ikke sant. Det er jo helt. Og det er mye som har såret meg og hva de har sagt og i etterkant liksom. Noen har nesten holdt side. Mens jeg har tenkt, men aldri spurt meg hva skjedde. Hvordan hadde du det? Aldri..
Madeleine: [00:16:07] Det ble farlig for henne å være så alene.
Eva: [00:16:10] Jeg tror at til slutt så ble jeg jo hekta på dette her. Og jeg tenker at Jeg var så mye aleine og. For han var innom og så var han borte flere uker, og jeg var aleine i 16 år. Jeg tror at kombinasjonen av alt som hadde skjedd og det at jeg også hadde klart å hekte meg så på GHB. Var jo fullstendig hekta. Jeg klarte ikke å komme meg ut av det. Og da var jeg så deprimert. Hadde prøvd alle metoder. Så det var liksom først skrik om hjelp og prøve, eller jeg ga vel egentlig faen, jeg bare dytta i meg GHB. Det var jo overdoser hele tiden. Og det har også noe med at jeg har fått en diagnose sterk personlighets avhengighet og det vet jeg. Det var jo en som sa til meg en gang. Er du nødt til å dø før du kommer deg ut av det forholdet liksom? For selv om hvor jævlig han var. Jeg kom meg ikke bort.
Madeleine: [00:17:21] Erfaringene hun bærer på har gjort det vanskelig å stole på andre.
Eva: [00:17:25] Det er som jeg sier at, et bein, en arm, om det var det som måtte til, so be it. Men det verste er hodet. Tillit. Kjempestort. Det går ut over livskvaliteten min. Jeg klarer ikke å stole på noen. Ikke hjelpeapparatet. Ingen. Det er helt forferdelig. Ikke min egen mor noen ganger. Man tenker at han siste opererte på en sånn metode som var manipulativ. Fikk meg ut i situasjoner og så snudde han om. Det var helt sånn. Det er taktikk på høyt nivå. Men jeg var veldig flink til å komme i gang med frivillighetsarbeid og alt mulig. Jeg tok vel kanskje litt i og holdt på med alt for mye for å ikke tenke for mye på hva som hadde skjedd. For det er så mye som jeg ikke skjønner. Det er så mye man ikke forstår. Det er blitt så mye. For det er ikke bare de årene der. Det er årene etter som er like kaotiske og det er det som er for disse kvinnene at okei, de kommer seg ut av det, men fy faen skulle lære deg livet uten rus og så reparere de skadene som er. Ja.
Madeleine: [00:18:31] Eva har vært rusfri i nesten ti år nå, men kampene mot traumene og helsekonsekvensene av det hun har vært igjennom de lever hun med hver eneste dag. Psykologspesialist Kari Lossius som du tidligere har hørt i podcasten. Hun har lang erfaring med også denne gruppen.
Kari Lossius: [00:18:49] Hvis du da har en kvinne med rusutfordringer så blir du veldig opptatt av å skulle kartlegge rusinntaket og mengde og hvordan er det. Og har du omsorgsevne dine i behold eller ei, og at det er det vi ser på. Og så ser vi ikke så mye på de bakenforliggende årsakene til at mennesker utvikler rusproblem. Og det vi veit er jo det at hvis du ser på statistikkene i forhold til kvinner og rus så er det sånn at det er uendelig, altså jeg tror det er tredve til førti prosent av kvinner som har en rusutfordring har opplevd seksuelle overgrep eller vold i nære relasjoner. Så det en veldig klar sammenheng. Og så er det sånn hvor mye kunnskap ligger det i den enkelte institusjon. Ikke minst hvor mye kunnskap er det i utdannelsesinstitusjoner? Hvor mye lærer en om dette på universitetet, på psykologisk fakultetet, høyskolen innenfor helse og sosialfag, så er det lite av det. Og det er lite pensum på, og lite kunnskap om det. Og dermed så blindes vi med å liksom ikke greie å se hva er det dette egentlig handler om? Det er veldig mange pasienter som opplever seg ikke sett i behandlingsapparatet fordi de blir, og det er og interessant, du blir en Case og du får en diagnose og det er det viktigste. Det å da være utsatt for vold, ha vært igjennom en periode som gjør at du skades av en annen og så kommer du inn i et behandlingsapparat og så får du en rusdiagnose, og så blir det ditt individuelle problem en skal jobbe med, i stedet for å tenke at dette faktisk er ikke en sykdom inni deg. Men det er en reaksjon på en livssituasjon som har vært uholdbar.
Madeleine: [00:20:33] Det er flere problematiske sider ved behandlingen i dag.
Kari Lossius: [00:20:37] Hvis du skal inn i behandling i det som heter TSB, tverrfaglig spesialisert rusbehandling, så vil du sannsynligvis komme til en plass hvor du har en kjønnsfordeling på 70 prosent menn og tredve prosent kvinner. Og veldig mange av de mennene som legges inn til rusbehandling har også i tillegg til at de har rus, så kan en del av de ha ganske alvorlig personlighetsproblematikk. Veldig mange av de mennene har voldserfaring. Og mange av de kvinnene som legges inn til behandling har opplevd å vært i voldsrelasjoner. Og jeg tenker at det vi ofte gjør er at vi putter disse kvinnene inn i nye risikosituasjoner for å finne seg partnere som på nytt utøver vold mot de. Så vi har ikke et godt nok tilbud til kvinner som sliter med dårlig selvbilde, dårlig selvfølelse, overgrepsproblematikk, voldsproblematikk. Det har ikke vi og i det du setter dem i et kjønnsblanda miljø så tenker jeg at da sier du samtidig at vi tar ikke hensyn til den muligheten av at disse kvinnene på nytt nå kan bli utsatt for vold. Det er ikke så mye forskning vi veit på det, men den lille forskninga vi veit er at sammenligner du kvinnetiltak med generell rusbehandling så er kvinnetiltak best på alle områder. Så vi veit at dette er bedre og det er interessant at ikke vi gjør noe med det syns jeg.
Madeleine: [00:22:07] Først i 2021 ble det bestemt av Stortinget at personer i aktiv rus må få et krisesentertilbud med ansatte som har tverrfaglig kompetanse på rus og vold. Og det på tross av at politikere og fagmiljøer lenge har visst om at det er en klar sammenheng mellom voldstraumer og rusavhengighet. Alle kan havne i et voldelig forhold, sånn som Michelle eller Eva. Men det blir vanskeligere for noen å komme seg ut av det. Og denne vanskeligheten har ofte å gjøre med makt og avmakt i relasjonen. Den som tjener mer eller har arvet mer har også mer økonomisk makt. Den som har statsborgerskap, har flere rettigheter og mer sikkerhet. Den som er kroppslig overlegen, kan lettere true og tvinge partner og barn. Den som har samme språk, samme kultur og samme seksuell identitet som de som styrer systemet i et land, har det kanskje enklere med å nå frem og forstå kodene som gjelder. Og dette gjelder i aller høyeste grad også når det kommer til volden i nære relasjoner. I neste episode skal vi få møte Ayan og Ingrid som begge to er mødre som har kommet seg ut av voldelige relasjoner. For Ayan var det også en betingelse som gjorde det vanskeligere å gå. Nemlig det at hun har en funksjonsnedsettelse.
[00:25:42] Er du utsatt for eller kjenner du noen som er utsatt for vold i nære relasjoner? Sjekk ut dinutvei.no. Ring ditt kommunale krisesenter eller VO-linjen på 116006. Denne podkasten er produsert eksklusivt av Filt for Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo og Norske Kvinners Sanitetsforening. Research, manus og klipp ved meg, Madeleine Schultz. Produsent er Anne Gerd Grimsby Haarr og co-produsent er Ida Pallin Bostadløkken. Prosjektledere hos UiO er Joyce Antonia Ojokojo og Beate Seibt som også er ansvarlig utgiver. Takk til alle kilder som har delt sine historier og fagpersoner for å bidra med sin kunnskap. Podkasten er støttet av Stiftelsen Dam.