Aryan: [00:00:00] Og der sitter jeg og kan ikke forsvare meg. Hadde jeg vært en person som har vært i et vanlig forhold at jeg ikke var redd for livet mitt hadde jeg blitt sint.
Ingrid: [00:00:20] Og jeg angrer på nå at jeg ikke ba om sånn separat megling for det var veldig nedbrytende og egentlig opplevde jeg det nesten som ny vold da.
Madeleine: [00:00:32] Vold i nære relasjoner er et stort helseproblem og kan kalles for en global pandemi. Likevel snakkes det ikke nok om. I denne podkasten vil jeg fortelle historier om partnervold gjennom åtte anonymiserte menneskers erfaringer. Jeg har selv jobbet med denne tematikken i mange år gjennom å undersøke min egen familiehistorie og gjennom mitt arbeid som journalist. Og det er viktig for meg at vi vet hva vi snakker om når vi snakker om vold. Hva som er vold. Hvor vanlig volden er, hvor lenge den sitter i og at det er mange der ute som vil hjelpe. Dette er en podkast om vold og overlevelse. Mitt navn er Madeleine Schultz. En kort advarsel. Noen av beskrivelsene kan være vanskelig å lytte til. Vi har unnlatt å ta med de groveste fysiske voldsbeskrivelsene i denne podkasten, men de historiene vi skal fortelle handler altså om flere former for vold.
Madeleine: [00:01:30] I denne episoden skal jeg se litt på hva det innebærer å være mor i en voldelig relasjon. Vi skal få høre begynnelsen av Ingrids historie om kampen for barna hennes, men først så skal vi bli bedre kjent med Ayan. Ayan er en småbarnsmor med bakgrunn fra et afrikansk land. Jeg kan ikke se det på henne gjennom videolinken foran meg, men hun har også en funksjonsnedsettelse som hindrer henne i å være fullstendig mobil i hverdagen. Av sikkerhetsgrunner er stemmen til Ayan fordreid for å gi ekstra anonymitet. For noen år siden møtte Ayan en mann hun falt for. Men ting endret seg ganske fort.
Aryan: [00:02:14] Når han begynte å bli fysisk voldelig, jeg har vært like sterk.
Madeleine: [00:02:23] Personer med funksjonsnedsettelser har opp mot tre ganger så høy risiko for å utsettes for vold, sammenlignet med befolkningen for øvrig. Samtidig er det ikke så mange av dem som henvender seg til hjelpeapparatet.
Ayan: [00:02:36] Han pleide å krangle og begynne å være sint på kveldene og da vet han jeg har ingen steder å dra. Det er kveld, jeg er ikke like mobil. Jeg kan ikke løpe fra han. Jeg begynte å se hvor mye fanget jeg var.
Madeleine: [00:03:00] Aryans mann unngikk lenge å utsette henne for fysisk vold foran barna. Men etter hvert så endret også det seg.
Aryan: [00:03:10] Den siste dråpen for meg var når han slo meg i ansiktet med flat hånd foran min to år gammel sønn. That was it for meg og dagen etter ga sønnene mine tegn for at det var det. Så da må ta hånda si på sin egen kinn. Det bare jeg... så fremtiden hvis jeg hadde blitt der så var han i stand til å slå barna mine. Om han ikke gjorde det så var de utsatt for mental og verbal vold. Jeg klarte ikke å gå fra han for min egen skyld, men jeg klarte å gå fra ham for barna mine sin skyld.
Madeleine: [00:04:03] Aryan søkte om separasjon og paret ble kalt inn på familievernkontoret. På kontoret så oppførte mannen seg som en høflig og tilbaketrukket fyr, mens Aryan som var redd og oppjaget hun følte seg mistenkeliggjort av terapeuten som møtte dem der.
Aryan: [00:04:20] Når vi kom til familievernkontoret og skulle søke separasjon. Mannen som var der som skulle se til oss. Han spurte eksen min ja hvorfor vil dere skilles da? Er hun en annen bak lukkede dører? Og der sitter jeg og kan ikke forsvare meg. Hadde jeg vært en person som har vært i et vanlig forhold og det var... at jeg ikke var redd for livet mitt hadde jeg blitt sint fordi det her angriper din menneskelighet. Men han var mot meg. Jeg følte det sånn. Han spurte ikke et eneste gang eksen min om han har vært slem mot meg eller om han har gjort noen ting. Det eneste han spurte hele tiden var om jeg var en annen bak lukkede dører, om jeg var slem. Det var en veldig, veldig vond opplevelse og jeg hadde ikke turt å si noen ting egentlig. Jeg ville bare gjøre alt eksen min sa og jeg ville komme meg unna han på en måte som ikke vekket mistanke. Han har truet meg mange ganger og jeg tvilte ikke på. Jeg tviler ikke på at han er i stand til å fullføre truslene. Så jeg forsto det etter hvert at eksen min følte at jeg skulle vært takknemlig at jeg hadde han i livet mitt. I og med at jeg har nedsatt funksjon og derfor skulle jeg være takknemlig i følge til ham at han er i livet mitt, at jeg har en kjekk kar som var min mann. Det gjorde noe med meg. Jeg begynte å tenke: Oi hvis det er sånn andre også føler om meg. Jeg fikk høre mye om at hvor heldig jeg var som har fått ham som stiller opp. Men jeg tenkte generelt at folk så det som jeg var tiltrukket av ham for at han var en stille kar og veldig intelligent. At det var disse kvalitetene andre også så at derfor jeg skulle være takknemlig for at han var så en god mann da, så det var veldig ubehagelig. Det gjorde noe med min selvtillit og jeg måtte bruke en del år til å bygge meg selv opp og se meg selv som et verdifullt menneske
Madeleine: [00:07:17] Aryan fikk full omsorg for barna sine, men mistilliten som hun ble møtt med på familievernkontoret den sitter fortsatt i henne. Daglig leder ved Krisesenteret i Salten og omegn Wanja Sæter har også erfaring med at voldsutsatte mødre har blitt tatt dårlig imot av systemet.
Wanja Sæther: [00:07:36] Den tilliten man har til disse mødrene sine virkelighetsbeskrivelse er urovekkende lav der ute i hjelpeapparatet. Og da tenker jeg både fra politi sin side, fra barnevernets side og fra familievern sin side. Det er veldig ofte at saker som vi melder inn som bekymring på familievold til barnevernet ganske raskt blir omkoda til å være en type foreldretvist. Og det er ganske skummelt fordi at når vi har en foreldretvist som før i gamle dager ble kalt for barnefordelingssaker, der anser man jo partene å være likeverdige. Man stiller like krav til de og man sier kanskje at nå må dere være voksne foreldre og lære dere å samarbeide og lære dere å bli enige. Problemet er at i en familievoldsak så er det jo alltid sånn at den ene parten er underordnet en overmakt og så blir de pålagt å gå til familievernkontoret. Kanskje fem eller ti ganger, og så sier mekleren på familievernkontoret at her er et fantastisk par å jobbe med fordi de er jo så flinke til å samarbeide og så flinke til å bli enige. Men faktum er at denne mammaen når hun går ned til familievernkontoret så kaster hun opp fire ganger for hun er så redd og når hun kommer helt utmattet inn på familievernkontoret så sitter hun der og tør ikke si noen ting og si bare: mhm, ja, men det er greit jeg er enig, jeg er enig. Og hun får ingen støtte. Og finner ingen støtte i systemet. Så det jeg tenker er en stor utfordring i disse sakene.
Madeleine: [00:09:10] Også forskerne ser disse tendensene i sitt arbeid. Så har Margunn Bjørnholt også sett spesielt på de voldsutsatte mødrene.
Margunn Bjørnholt: [00:09:19] I den forskningen som jeg holder på med nå så har jeg hatt et oppdrag om og har for så vidt fortsatt et oppdrag om å undersøke hvordan og hvorvidt vold er et fenomen som rammer kvinner mer enn menn. Det har jeg gjort på flere måter så jeg har dels gjort tre analyser sammen med kolleger av omfangstall for å se hvordan de tallene man har for omfanget av vold i den generelle befolkningen, hvordan de kan både skjule og tydeliggjøre kjønnsforskjeller i utsatthet. Og så har jeg gjort kvalitative studier av personer som har vært utsatt for vold og i de kvalitative studiene så kommer det veldig tydelig fram at det er noen typer vold og noen situasjoner for voldsutsatte som er veldig viktige for å forstå at volden ikke er likestilt. Og blant annet så gjelder det da den situasjonen som mødre som har opplevd vold havner i i Norge i dag. De kommer i en veldig vanskelig situasjon fordi at man kommer ikke løs. Man kommer ikke fri fordi man skal fortsette å samarbeide om barna. Det skal alle foreldre i Norge i dag.
Madeleine: [00:10:56] Den mistilliten som en del mødre også blir møtt med i systemet mener Bjørnholt er en form for systemsvikt.
Margunn Bjørnholt: [00:1:01] Den manglende troen på da at en bekymret mor har grunn til å være bekymret. Det tenker jeg er en form for systemsvikt.
Madeleine: [00:12:37] For Ingrid så ble veien ut av volden også en lang kamp om og for sine barn. Jeg møter henne en vinterkveld i et kontorlokale i Oslo sentrum og Ingrid kommer bærende på en koffert full av dokumenter over saker som hun har vært igjennom før hun fikk full omsorgsrett over sine barn. Det er tydelig at årene i en voldelig relasjon har preget henne. Hele tiden mens vi prater klemmer Ingrid på en stressball som hun holder i hånda. Hun forteller om dagen hun forsto at hun måtte komme seg vekk. Av sikkerhetsgrunner så er stemmen til Ingrid fordreid for å gi ekstra anonymitet
Ingrid: [00:11:53] Tror også det at det skjedde med et såpass alvorlig eller veldig fysisk utbrudd fra ham da barna var hjemme. Det har forsterka følelsen min av frykt og at jeg skjønte at jeg måtte komme meg ut. Da var jeg redd for barna og jeg var så redd for å bryte ut og gå fordi hvis han skulle ha samvær med barna når jeg ikke var der. Hvordan ville han være mot barna. Hvordan skulle det samarbeidet bli. Hvem skulle passe på barna da hvis han ble rasende for at det var rot i skoene i gangen eller at det ble sølt noe mat på bordet eller at det var noe som irriterte han da. Hvem skal passe på barna hvis han ble sint og jeg ikke var der. Og det også var en veldig sterk motivasjon da til å holde ut og håpe at han skulle forandre seg. For at ikke barna skulle være aleine med ham.
Madeleine: [00:13:10] Ingrid innså at hun måtte komme seg vekk. Og akkurat som Aryan så måtte hun og mannen til mekling på familievernkontoret.
Ingrid: [00:13:17] Det første man må gjøre når det kommer til et brudd er jo at man må på en sånn megling som det heter på familievernkontoret og der hadde vi jo vært tidligere. Og for å måtte få hjelpe med det som skjedde eller blir feil å si det som skjedde mellom oss, men det oss og sa det. Det ble vanskelig mellom oss fordi han var aggressiv og utøvde vold mot meg og det hadde jeg jo tatt opp på familievernkontoret når vi fikk rådgivning der. Men jeg syns at det var vanskelig det. Det virker som om det var vanskelig fordi familieterapeutene og kanskje ta det på alvor da at ikke de kanskje ikke så det maktforholdet eller styrkebalansen mellom han og meg. Og jeg angrer på nå at jeg ikke ba om sånn separat megling for det var veldig nedbrytende og jeg egentlig opplevde det nesten som en ny vold.
Madeleine: [00:14:19] Både Ingrid og Aryan hadde dårlige opplevelser med familievernkontoret og det bør også Bufdir som drifter familievernkontoret få svare for. Vi har lagt tilsvaret deres i slutten av denne episoden. For Ingrid sin del så følte hun at volden ble usynliggjort.
Ingrid: [00:14:38] Og så måtte vi jo ha da en slags samværsavtale da. Og jeg tenkte på at det må jeg jo bare gå med på. Jeg tenkte ikke at jeg ville klare å forhindre det på noen måte. Og kanskje også ikke fordi familievernkontoret tar ikke stilling til det som blir sagt. De er veldig opptatt av at både mor og far skal føle seg hørt og sett. De skal hjelpe partene til å bli enige om en avtale.
Madeleine: [00:15:16] Dermed måtte Ingrid fortsette å treffe voldsutøveren sin annenhver uke.
Ingrid: [00:15:20] Så kunne han bruke den anledningen til å si stygge ting, ha veldig aggressive ansiktsuttrykk, prøve å treffe meg med bilen eller skremme meg da. Som at han liksom skulle kjøre på meg når han kom kjørende. Åpne opp bildøra akkurat idet jeg gikk forbi sånn at bildøra traff meg.
Madeleine: [00:15:40] Overleveringen av barna ble en stor påkjenning for Ingrid.
Ingrid: [00:15:46] Som når jeg ser tilbake nå og så tenker at jeg var såpass traumatisert at jeg klarte egentlig kanskje ikke helt å ta det på alvor. Jeg var veldig redd og det var det vel egentlig familien min som gjorde meg veldig oppmerksom på for da bodde jeg jo hos foreldrene mine. Og de så meg jo hvordan jeg var både før og etter som han hented barna og når han leverte dem så hva jeg - ja jeg ble dårlig. Jeg ble veldig redd, veldig hektisk, stressa. Jeg ble veldig utmatta etter de minuttene jeg måtte forholde meg til han. Så bestemte foreldrene mine at de skulle ta seg av disse leveringene rett og slett for å skjerme meg og de sa at du er så traumatisert og du blir dårligere av å måtte forholde deg til ham. Så nå tar vi oss av de overleveringene.
Madeleine: [00:16:53] Etter hvert forsto hun likevel at situasjonen som den, var den ville ikke fungere på sikt verken for henne eller for barna.
Ingrid: [00:17:01] Jeg tok jo etter hvert kontakt med en advokat fordi jeg skjønte da at jeg måtte ha noe juridisk bistand for at barna skulle sikres i den samværsavtale og den advokaten rådet meg faktisk til å ikke anmelde volden fordi det var så høye henleggelsesprosent og at det ville være såpass belastende å gå gjennom en rettssak. Men jeg er en som prøver å gjøre det som er riktig og det som er rett. Og jeg tenkte også at dette er også barnas rettssikkerhet som skal ivaretas det er ikke bare min. Ikke nødvendigvis for at jeg tenkte at han må i fengsel men rett og slett for at han skulle stilles til ansvar for det han hadde gjort og fordi barna hadde vært vitne til volden og at dette er deler av deres historie som de når de blir større og etterhvert voksne skal kjenne til i større grad enn de gjør nå. Så jeg valgte å anmelde volden.
Madeleine: [00:18:13] Etter at Ingrid anmeldte måtte hun ned til politistasjonen.
Ingrid: [00:18:17] Jeg husker at jeg satt i et avhørsrom på Grønland politistasjon og i mange, mange timer og avga forklaring. Og jeg husker at det var doble følelser. At jeg var veldig redd for hva skjer nå? Når han får vite at jeg har gått til det skritt at jeg politianmelder? For han bagatelliserte jo det han hadde gjort og mente jo at dette var noe jeg innbilte meg at jeg var psykotisk og hadde feberfantasier om denne volden. At det ikke hadde skjedd og det var oppspinn. Jeg var veldig redd for, når han får et brev i posten om at han er anmeldt. Hva skjer da? Så tok det jo veldig lang tid etter at jeg hadde avgitt forklaring så skal man jo lese igjennom den og signere at det stemmer det som har blitt det loggført. Det ble gjort lyd og videoopptak og så skrives det ut på papir og så skal man og signere. Så jeg gruer meg jo veldig. Hva gjør jeg nå når han får det brevet i postkassa. Så etter hvert så tok frykten så overhånd at jeg valgte å trekke det som heter påtalebegjæring. Det betyr at jeg står ved anmeldelsen min med at jeg ikke lenger begjærer at han skal bli i påtalt. Det er ikke det samme som å trekke en anmeldelse. Det er noe helt annet og det er viktig for meg å si fordi jeg ble bare så redd for hva skjer når han får vite det. Hvordan vil det påvirke barna og den uenigheten vi hadde rundt samværet. Og da ville politiet ta noe som heter offentlig påtale og det er noe de gjør noen ganger hvis man tenker at noen er kanskje trua eller pressa til å ikke ville straffeforfølge dem som har gjort noe straffbart. Men da husker jeg i den telefonsamtalen med politiet at jeg sa vær så snill ikke gjør det. Jeg er nødt til å få til et samarbeid med han med barna. Så da ble ikke det noe offentlig påtale.
Madeleine: [00:20:30] Hun var altså så redd for eksmannen sin at hun valgte å trekke påtalebegjæringen. Som politioverbetjent Hanne Finanger sa i en tidligere episode så har politiet i disse sakene i stor grad sluttet å spørre om du vil anmelde. I dag er det i hovedsak opp til påtalejuristen hos politiet hvorvidt man skal ta ut tiltale mot en voldsutøver. Men selv når det blir tatt ut tiltale så er det ofte langt igjen til en eventuell straff. For henleggelsesraten på vold i nære relasjoner, den er ganske høy. I en gjennomgang som SSB gjorde av saker mellom 2010 og 2017 så kommer det frem at 55 prosent av alle anmeldelser av mishandling i nære relasjoner blir henlagt på grunn av manglende bevis. Og det er flere årsaker til det, mener Finanger.
Hanne Finanger: [00:21:24] Det spørsmål er hva du sammenligner med. Men den er jo høyere enn for eksempel en type vinningsbedrageri, tyverisaker. Men det handler jo i mange tilfeller om at dette er jo vold som skjer litt i det skjulte. Det er mye skam. Det er mennesker som både er glad i hverandre, men som også tidvis hatet hverandre. Det er ikke et like enkelt bilde å etterforske og det er ikke like rett fram å kjøre det i retten heller. Og disse sakene tar ofte ganske lang tid å etterforske og man er, dessverre vil jeg egentlig si, fortsatt ganske avhengig av den voldsutsattes forklaring og evne og vilje til å klare å stå i det. Så det er mange utfordringer da med å etterforske sånne saker og det å klare å bevise at det er et regime av vold der. Og det er det vi gjør i forhold til den straffeparagrafen vi har som heter 282. Da skal det også bevises selvfølgelig, som i alle andre saker.
Madeleine: [00:22:29] I Aryans tilfelle ble det ikke til noe møte med rettssystemet. Heller ikke Ingrid fikk noen rettsak om den volden som hun opplevde. Men hun måtte gjennom rettssystemet etter hvert likevel. I neste episode så skal vi høre hvordan det gikk når Ingrid kom til domstolen og måtte kjempe for omsorgsretten for barna sine. Og så skal vi få høre fra Yvonne Fondenes, nyhetsanker i TV2, som selv vokste opp med en far som var voldelig mot mor. På grunn av kritikken som ble rettet mot familievernkontorene i denne episoden har vi innhentet et tilsvar fra avdelingsdirektør Tove Brusgård i BufDir. De sier: “Det er et mål at alle terapeuter i familievernet skal ha god kunnskap og forståelse for vold som fenomen, kompetanse i hvordan å spørre frem volden, og vite hva de skal gjøre når volden er avdekket. De skal også ha god beredskap og kunnskap om å vurdere risiko, og ha etablerte rutiner for sikkerhetsarbeid. Det er etablert et spisskompetansemiljø for vold og høykonflikt i familievernet, med et nasjonalt ansvar for å ivareta både grunnkompetanse og spesialkompetanse om vold hos terapeutene i familievernet. Spisskompetansemiljøet jobber også i 2022 for å øke terapeutenes kompetanse.”