Eva: [00:00:00] Men så er det en snill nabo. Han har jeg tenkt mye på, som jeg gikk ned til. Så det er jo medmennesker på veien.
Kamzy Gunaratnam: [00:00:07] Også det er viktig for det langsiktige arbeidet på dette feltet at vi får en handlingsplan, men det fratar oss ikke det ansvaret vi har i dag.
Madeleine: [00:00:17] Vold i nære relasjoner er et stort helseproblem og kan kalles for en global pandemi. Likevel snakkes det ikke nok om. I denne podkasten vil jeg fortelle historier om partnervold gjennom åtte anonymiserte menneskers erfaringer. Jeg har selv jobbet med denne tematikken i mange år gjennom å undersøke min egen familiehistorie og gjennom mitt arbeid som journalist. Og det er viktig for meg at vi vet hva vi snakker om når vi snakker om vold. Hav som er vold? Hvor vanlig volden er? Hvor lenge den sitter i? Og at det er mange der ute som vil hjelpe. Dette er en podkast om vold og overlevelse. Mitt navn er Madeleine Schultz. Jeg har lært veldig mye i arbeidet med denne serien om hvordan volden setter spor i menneskers liv. Men det aller viktigste jeg har lært, tror jeg likevel, er det at det er mulig å gjøre noe med den. I denne siste episoden skal jeg prøve å finne ut av Hva som kan gjøres med volden og hvem som skal gjøre det? Både hva de utsatte selv kan gjøre, hva vi som familie, venner og naboer kan gjøre, men også hva samfunnet og politikken vår kan gjøre med den enorme utfordringen som vold i nære relasjoner er. En av dem som har lang erfaring med dette er Wanja Sæther ved krisesenter i Salten som dere har møtt tidligere i denne podkasten. Denne våren kommer hun ut med en håndbok til voldsutsatte og pårørende. Den har hun skrevet sammen med advokat Gunhild Vehusheia og erfaringskonsulent Ellen Roberg.
Wanja Sæther: [00:01:52] Vi har alle erfaring med at voldsutsatte strever med å finne frem i hjelpeapparatet. Det er vanskelig å vite hvor man skal få hjelp? hvor kan man gå. Hvem kan man stole på og hvilke råd skal man lytte til, og dette er erfaring som vi har gjort oss over mange år og vi har egentlig også selv i vår hjelpe rolla savnet et verktøy som fungerer som en veiviser i et ganske sånn komplisert system da.
Madeleine: [00:02:19] Boka er inndelt i kapitler med helt konkrete råd. Og Wanja vil gjerne dele noen av tipsene med oss.
Wanja Sæther: [00:02:27] Til de som lever i en destruktiv og kanskje også farlig situasjon og som vurderer å forlate den situasjonen og komme seg ut og fri, så det er jo et typisk råd og at man sørger for å sikre sine viktige dokumenter og gjenstander. Alt av passet og oppholdspapirer, og vitnemål, og viktige papirer BankID og sånne ting - de må man sikre. Enten at man pakker de klar eller at man Oppbevar de på et trygt sted. De kan, for eksempel, være på et krisesenter eller hos en advokat. I det øyeblikket man drar så bør man ringe til politiet eventuelt til barnevernsvakt, hvis man har barn. Og fortelle at man har forlatt og også gjerne fortelle hvor man skal, om man skal til en nabo eller til familie, eller til et krisesenter. Og dermed så kommer du litt sånn i forkant av at det kan bli komplisert når politi og barnevern kommer inn i bildet. Også er det en del informasjon du bør formidle til dine hjelpere. Hvis det er sånn at du har kontakt med politi eller med Krisesenter så skal du gjerne informere om hvilken bil kjører voldsutøver, hvilken jobb han har, hvor pleier han å oppholde seg. også er det viktig dette med digitale verktøyet at man skrur av posisjonering og stedstjenester og sånne ting på telefonen sin sånn at man ikke kan oppspores.
Wanja Sæther: Dersom man er blitt skadet så bør man oppsøke lege eller legevakt eller gjerne overgrepsmottak for å få dokumentert skaden. Og det handler ikke om at man er nødt til å ta stilling til om man skal anmelde saken, men det handler rett og slett å få det dokumentert i forhold til at man da har en mulighet til å velge også i etterkant om man har behov for å søke erstatning, om man ønsker at de voldsutøver skal straffeforfølges i forhold til forsikring og så videre. Også er det dette med å ta vare på bevis. Det å ta vare på bilder, på SMS, på chatte, på lapper, på trusler man har mottatt, og skriv gjerne ned i den grad man makter da for det å så mye som skjer, så å ha en notatbok eller noter på telefonen Viktige ting man kommer på: og ja det var jo den episoden i forrige uke og jeg husker når jeg møtet han det første året så skjedde sånn og så får man bare fortløpende skrivende alt man husker for da blir viktig dersom man ønsker å gå videre med det i neste sakene.
Madeleine: [00:04:54] Det kan ofte være vanskelig å vite hva man skal gjøre dersom man er pårørende til en som er voldsutsatt. Det vet også Wanja mye om
Wanja Sæther: [00:05:02] Det å være pårørende til noen som lever under trusler om vold og krenkelser er veldig, veldig vanskelig, fordi at med ofte bli så følelsesmessig berørt. Og det eneste man vil er jo bare å beskytte og sørge for at vedkommende slipper fri, men det er ikke alltid at det er e i tråd med hva vedkommende selv ønsker da i den tiden en trussel voldsutsatte selv ønsker. Men det er likevel sånn at familie og pårørende kan da bidra på mange måter også i forhold til dokumentasjon av hva som har skjedd. Det å ta notater, ta vare på meldinger, av bilder, og selvfølgelig også varsle politi dersom man er redd for at det skal skje noe alvorlig. Man har en avverges plikt og man har også en meldeplikt til barnevernet dersom man kan. Dersom man tenker at barnet er utsatt for en alvorlig hendelse da. Nå skal det sies at den meldeplikten den gjelder jo ikke når man er en privatperson, men da har man likevel en moralsk meldeplikt til barnevernet. Men alle offentlig ansatte har meldeplikt til barnevernet. Sånn at dersom en ned hjelpe dere pårørende så bør man si ifra når man er bekymret enten det er for barn eller for voksne. Men som pårørende og som følelsesmessig tilknyttet den som er utsatt for vold så er da også viktig på måte og Være støttende og til stede og ta imot og man vil kanskje oppleve og bli skuffet mange ganger. Man vil oppleve at den som er med trussel eller voldsutsatte tar valg som ikke er i tråd med hva vi tenker er bra. Og da krever det ganske mye og være nære pårørende som står nær og tilbyr støtte og forståelse og kanskje av og til ei trygg seng og en varm klem. Men det har vært til stede på måtte helt sånn overordnet
Madeleine: [00:06:52] I hjelpeapparatet prater man om det som heter sekundær traumatisering. Når folk som skal hjelpe opplever det som utfordrende og stå i følelsene til den som har det vondt. Likevel er det så innmari viktig at noen tåler å være den som tar imot. For vi lever i et samfunn i dag som er veldig opptatt av individet. I sosiale medier blir vi hele tiden oppfordret til å gjøre det som er best for oss selv, beskytte energien vår, skjerme oss fra andre. Og jeg tror at noen av disse forestillingene fritar oss for ansvar for andre mennesker rundt oss. Og de kan være som gjødsel for de traumene og den skammen som mange bærer på. Det å velge å være den ene for noen det kan utgjøre en viktig forskjell. Sånn var det også for Eva som vi møtte i episode fire
Eva: [00:07:44] Og den ene gangen jeg var på krisesenteret som jeg var på, det var på 90-tallet. Det var da når jeg var sammen med han første. For han hadde en tendens til å... når han var full nær meg og han var jo veldig stor og sterk. Så endte det, sluttet han med å kle av meg og så kastet meg ut i korridoren. Jeg satt der i trusa men så er det en snill nabo han har jeg tenkt mye på som jeg gikk ned til. Han, en gang, så tok ham med meg til krisesenter, men det var ingenting som skjedde der, overnatting, samtale, og ingenting. Så jeg fikk en ordning med ham. Jeg prøvde å kombinere ham da, og når det ble sånn, så er det jo medmennesker på veien.
Madeleine: [00:08:22] Selv om det er viktig at hver enkelt av oss gjør det vi kan for å hjelpe, så er det også noen større hull som må tettes mener Wanja.
Wanja Sæther: [00:08:30] Jo flere ganger man forlater sin voldsutøver og velger å returnere til han eller hun, jo vanskeligere blir det å dra på nytt, fordi at det blir så skammelig at man gang på gang skal skuffe alle man har rundt seg og da er det viktig å forstå det som pårørende: Det å tilby en forståelse, og om ikke en aksept, så i hvert fall, på en måte, kunne vært til stede selv om man er skuffet - Det er det også med på å fjerne litt av den skammen som gjør det så vanskelig å dra fra voldsutøveren gang på gang, på gang, på gang. Det vi vet er at det helt vanlig i disse sakene at man må ha, har flere forsøk før man kommer seg helt fri. Også er det vanskelig å komme ordentlig fri. For skal man komme fri fra volden, krever det at hjelpeapparatet gjør jobben sin. Og det gjelder både NAV og krisesenter, og politi, og barnevern og det vet vi jo, at systemet i Norge ikke alltid fungerer til det beste for de voldsutsatte. Og på mange måter så kan nok systemet iblant være med på å legge stein til byrden og gjøre det vanskelig å forlate voldsutøver.
Madeleine: [00:09:32] Også i politiet ser de disse hullene i systemet. Her er politioverbetjent Hanne Finanger fra Stovner politistasjon igjen.
Hanne Finanger: [00:09:41] Det er mange fortsatt mange utfordringer selv om utviklingen har vært veldig positiv de siste årene. Så vil jeg si kanskje at fortsatt så er noe av det som blir krevende i, for politiet, er den generelle fenomen forståelsen også Hva gjør, Hvordan opererer denne volden i nær relasjon? Hva er det som er de kjente mekanismene? Vi savner en enda større kunnskap om dette på skoler, barnehager, I barnevern, i offentlig institusjoner, hos mannen i gata egentlig. Og ikke minst gjelder dette den voldsutsatte selv også som fortsatt står for og inntil oss rundt halvparten av alle meldingene så det er fortsatt voldsutsatte selv som melder, ikke sant, Selv om vi har en avverge plikt i Norge. Men det å kunne istandsette den voldsutsatte til å se Hva det er de står i, speile de på hvor alvorlig det er, hvordan er det. Dette er ikke en privatsak det er et offentlig anliggende i Norge. Men å få de til å forstå det og bli trygge på egne valg og ønske og ville stå for dette selv da, det er jo kanskje det aller viktigste for å klare å hjelpe de til et tryggere liv. så den fenomen forståelsen kanskje på utdanninger til, både til politi og til barnevern og sosionomer og andre, det savner vi, det kunne godt ha vært bedre. Så det er en utfordring og så kan det være helt sånn at i hver enkelt sak da så er det jo helt sånn Grunnleggende enkle praktiske ting som blir et problem og det er at hvis en kvinne, for eksempel, skal vurdere å gå fra partneren sin på grunn av vold, så er det, blir det helt, så blir spørsmål rundt har jeg penger til det? Har noe sted å bo? Har jeg mat? Får jeg se ungene mine? Så i noe grad, så vil jeg si at vi kunne hatt mye å hente på å for å hjelpe disse damene at det at de praktiske grunnleggende tingene og behovene kom på plass tidligere.
Madeleine: [00:11:43] Khansa Ali ved Mira senteret påpeker at det som kan være fremskritt for noen ikke er det for alle.
Khansa Ali: [00:11:50] Vi ser jo ikke bare under Corona pandemien, men både før det også, at det ble veldig mange offentlige tjenester ble jo digitalisert og så snakker man om digitalt utenforskap med lave språkferdigheter, Lave digitale ferdigheter. Men for den gruppen som på måte virkelig trenger å komme i kontakt med det offentlige hjelpeapparatet så skal man jo også skape en større barriere.
Madeleine: [00:12:18] Kravene til familiegjenforening har blitt strengere de siste årene og det gjør det av og til mer utfordrende for Mira senterets brukere å komme seg ut av volden. Men det er ikke bare disse reglene som gjør det vanskelig.
Khansa Ali: [00:12:32] Det er veldig mange andre forskriftsendringer som har gjort det vanskeligere for kvinner ikke bare og på måte få opphold, men også få statsborgerskap og også om rettigheter i forhold til Folketrygden. Du får, hvis du blir ufør og har vært i et voldelig forhold så vil du bare kunne få et begrenset antall. Så fra vårt sted dere så er jo det på måte å liksom se på det og se hvilke endringer man kan gjøre der for å gjøre det enklere for denne gruppen her. Og så tenker jeg også en kompetanseheving i hjelpeapparatet generelt, og også Den samhandlingen. for veldig ofte når vi snakke med mange som jobber både i voksenopplæringen og introduksjonsprogram og Nav og så de har på en måte ikke kunnskap nok om hvilke begrensede rettigheter de har. Og så er det jo for noen så kan jo dette her med en gang man setter i den kultur så kan det bli som: men dette her kan ikke jeg nok om så jeg kan ikke hjelpe denne kvinnen. Dette må noen andre gjøre. Også ser personen, ok, Hva hvis det hadde vært en etnisk norsk kvinne som var utsatt for vold. Hvordan ville du ha hjulpet henne. Det er, hun trenger det samme.
Madeleine: [00:14:01] En stor del av MiRA senterets arbeid er å drive rettighetsinformasjon. De har ressurspersoner tilknyttet av senteret som kan møte de voldsutsatte minoritetskvinner som kommer til dem. Ressursvern er et tilbud som også Norske Kvinners Sanitetsforening tilbyr voldsutsatte kvinner. Hovedmålet med tilbudet deres er at de frivillige skal være en støttespiller og et medmenneske for de voldsutsatte Etter at den akutte fasen ved krisesentrene er over. For eksempel, så kan de hjelpe til i møte med NAV eller andre hjelpeapparat instanser. Det finnes både enkeltpersoner og frivillige organisasjoner som gjør så godt de kan. Men de har ofte lite å stille opp med når det kommer til mangler i systemet. Og akkurat det er politikerne våre som må svare for. Kamzy Gunaratnam er tidligere varaordfører i Oslo, men fra høsten 2021 har hun fungert som leder av Arbeiderpartiets justis gruppe på Stortinget.
Kamzy Gunaratnam: [00:14:59] Arbeidet mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner og jeg sier det på den måten fordi jeg all statistikk viser at det er kvinner som er mest utsatt uten å kimse av det som skjer mot mannfolka og guttene våre, er en prioritet på Justis feltet, men også på både helse og utdanningsfeltet. Dette må vi jobbe med tverrsektuelt.
Madeleine: [00:15:22] Det er godt 22 år siden Bondevik regjeringen la frem den første handlingsplanen mot vold i nære relasjoner. Siden den gang har det kommet flere. Men den som skulle kommet fra den forrige regjeringen den lot lenge vente på seg. Rett før Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet overtok regjeringsmakten denne høsten så kom den likevel til slutt flere år forsinket. Arbeiderpartiet er ikke nødvendigvis fornøyd med den planen de har fått i fanget.
Kamzy Gunaratnam: [00:15:52] Vi opplever at den ikke er forpliktende, opplever at det ikke er tydelighet i finansieringen og det er ikke en tydelig ansvarsfordeling i hvem skal gjøre hva. I sin tid så hadde vi en veldig dyktig justispolitiker og justisminister Grete Faremo som la fram en handlingsplan som ble roset av alle som jobbet med feltet fordi at den var forpliktende og veldig tydelig på hvem som hadde ansvar og det var forpliktende finansiering. Det er, la oss si det sånn, at de tingene som folk var fornøyd med i den handlingsplanen er det man ikke er fornøyd med i denne handlingsplanen
Madeleine: [00:16:29] Det er godt å høre en politiker understreke viktigheten av forpliktelser og konkrete svar. Men hvordan vet vi at arbeidet ikke bare vil bestå av å lage dokumenter som aldri blir satt ut i handling.
Kamzy Gunaratnam: [00:16:42] Det å vente på en helhetlig handlingsplan som skal igjen ha helhetlig oversikt og både bilde og forpliktelse og finansiering utelukker ikke at vi budsjett for budsjett har et ansvar på hvordan vi imøtekommer, imøtekommer dette tema. Og derfor er det viktig at når vi snakker om midler til Forskningsrådet at vi adresserer at dette er et viktig tema at når vi gir mer penger til politiet at vi sier at dette er viktig og så er viktig for det langsiktige arbeidet på dette feltet at vi får en handlingsplan, men det fratar oss ikke det ansvaret vi har i dag. Madeleine:
Madeleine: [00:17:19] En av de første tingene Justisministeren Emilie Enger Mehl gjorde etter at hun tråket inn høsten 2021, var å love 200 millioner kroner ekstra til politiet. Av disse midlende er 30 millioner øremerket til politiets arbeid mot vold i nære relasjoner. Kamzy leder nå jobben med arbeiderpartiets egen plan mot volden i nære relasjoner.
Kamzy Gunaratnam: [00:18:08] Framdriften blir slik at Arbeiderpartiet og Senterpartiet som sitter i regjering kommer til å snakke sammen og diskutere dette med et andre trinn hvor vi da går til SVs representanter i justiskomiteen og snakker om hva slags ønsker og tilnærming de ønsker å ha. Historien har visst at vi står veldig mye sammen her, også i opposisjon, så har vi vært veldig enige på hvordan vi ønsker å angripe dette. Det er jo et helthetlig apparat, der alt fra mer kompetanse til de som skal ha forebygge til mer penger, til de som skal etterforske til..., ikke sant. Rettshjelp og frivillige organisasjoner, som både formidler og hjelper, og er tilgjengelige på ulike måter. Så her er det et godt grunnlag for samarbeid på rødgrønn side og også god dialog med andre partier. Men det jeg håper og som ikke vi må skuffe på er at det må være forpliktende. Og hvis vi ikke er forpliktende så gjør vi egentlig samme feil som forrige regjering. Nemlig at man står igjen med mange gode visjoner og tanker, også er det det da.
Madeleine: [00:19:52] Det er godt å høre en politiker understreke viktigheten av forpliktelser og konkrete svar. Men hvordan vet vi at arbeidet ikke bare vil bestå av å lage dokumenter som aldri blir satt ut i handling.
Kamzy Gunaratnam: Det å vente på en helhetlig handlingsplan som skal igjen ha helhetlig oversikt og både bilde og forpliktelse og finansiering utelukker ikke at vi budsjett for budsjett har et ansvar på hvordan vi imøtekommer dette tema. Og derfor er det viktig at når vi snakker om midler til Forskningsrådet at vi adresserer at dette er et viktig tema at når vi gir mer penger til politiet at vi sier at dette er viktig og så er viktig for det langsiktige arbeidet på dette feltet at vi får en handlingsplan, men det fratar oss ikke det ansvaret vi har i dag.
Madeleine: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatiske lidelser er nå helt i slutten av arbeidet med å legge frem nye omfangstall av volden i nære relasjoner. Den siste studien som finnes den ble avsluttet i 2013 og derfor har vi manglet tall i mange år nå. Men mot slutten av 2021 ble en norsk studie publisert om volden i nære relasjoner under Corona. Studien viste det mange har fryktet at volden hadde økt. I perioden mars til desember 2020 økte antall anmeldelser av partnervold med over 50 prosent sammenlignet med tidligere. Likevel har det av og til for oss som har jobbet med den tematikken føltes som at tema har vært totalt fraværende i diskusjonene om livet under Corona.
Kamzy Gunaratnam: [00:20:15] Ti år etter så 22. Juli så er vi fortsatt ikke bedre rusta på samme måte så merker jeg jo at det er en del gjentagende diskusjoner i et samfunn som allerede sosialt urettferdig, så ser det nesten ut som alkohol er viktigere enn at det barn er på skolen. Selv om arbeidsplasser er viktig så det er noe med at vi evner å se ting i et perspektiv der vi sosialt utjevner, der vi utjevner forskjellene og akkurat nå så ser det ut som aspektet både rundt vold og psykisk vold, fysisk vold og barn, som blir utsatt for grove overgrep, det har latt seg vanskeligere komme frem nettopp fordi det viktigste budskapet i pandemien har vært: hold deg hjemme. Så jeg tenker, beredskapsplaner for krisesentre, for eksempel, som også blant annet, står i den handlingsplanen, det er den veien vi må gå. Og der mener at vi kan ikke bare si at krisesentre, så kommer beredskapsplan, der må også staten stille opp med virkemidler, for at de skal gjøre det på en best mulig måte. Så her tror jeg liksom at vi alle må bare anerkjenne at vi har lært. Selv om jeg visste at det vil være mørketall fordi folk er hjemme og du kan ikke dra noe sted liksom. Men at vi har lært at vi som politiske ledere også må tenke på kommunikasjonen vår. Og det gjorde vi ikke når de unge gutta stod på idrettsbanen fordi det var veldig trangt hjemme. Og det gjorde vi heller ikke når vi sa: Hold deg hjemme uansett. Med tanke på de kvinnene og mannfolka som er hjemme i både psykisk og fysisk vold.
Madeleine: [00:22:00] Gjennom alle historiene vi har hørt i denne podkasten blir det ganske tydelig hvor mange politiske områder volden beveger seg inn på. Det handler ikke bare om justis, men om helse og omsorg, skole og utdanning, og arbeidsliv. De siste tjue årene har tallet på antall beboere på norske krisesenteret vært ganske stabile. Det blir ikke mindre for de ansatte der å gjøre og på noen måter har volden også blitt mer komplisert. Vi lever, for eksempel, i et Heldigitalisert samfunn og det å komme seg vekk fra den kontrollen man ofte blir underlagt i et voldsregime, har for mange blitt enda vanskeligere i dag. Om vi skal klare å få gjort noe om volden i samfunnet vårt så trenger at vi flere bryr seg. Vi trenger naboen som tar deg inn og kjører deg til krisesenteret. Vi trenger også politikere som forstår alvoret i Volds tematikken og hvor store konsekvenser den har for samfunnet vårt. Vi trenger et hjelpeapparat som snakker sammen og som vil det beste for de voldsutsatte. Men mest av alt trenger vi at flere mennesker lytter. På den måten kan vi kanskje ta hull på den stillheten, skammen og ensomheten, som preger voldens historie.
Er du utsatt for eller kjenner du noen som er utsatt for vold i nære relasjoner? Sjekk ut dinutvei.no. Ring ditt kommunale krisesenter eller VO-linjen på 116006. Denne podkasten er produsert eksklusivt av Filt for Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo og Norske Kvinners Sanitetsforening. Research, manus og klipp ved meg, Madeleine Schultz. Produsent er Anne Gerd Grimsby Haarr og co-produsent er Ida Pallin Bostadløkken. Prosjektledere hos UiO er Joyce Antonia Ojokojo og Beate Seibt som også er ansvarlig utgiver. Takk til alle kilder som har delt sine historier og fagpersoner for å bidra med sin kunnskap. Podkasten er støttet av Stiftelsen Dam.