Hvordan opplever ungdommene veien inn og ut av selvskading? Dette er en oppfølgingsstudie av en multippel case-studie om ungdom (13-18 år) opplevelse av selvskading. I denne studien blir de nå unge voksne (18-23 år) intervjuet fem år senere med et personlig intervju og strukturerte intervjuer om selvskading og psykiske lidelser for å øke forståelsen av ulike veier inn i voksenlivet når det gjelder psykisk lidelse og sosiokulturelt engasjement.
Om prosjektet
En nylig multippel case-studie av ungdom (13-18 år) som selvskadet og mottok behandling (et klinisk utvalg) har økt og nyansert vår kunnskap om opplevelsen av selvskading (Stänicke, Haavind, Rø og Gullestad, 2020), og identifisert ulike undertyper blant de selvskadende ungdommene – det straffede selvet, det ukjente selvet og det skadede selvet (Stänicke, 2021, 2022). Funnene illustrerer hvor nær selvskading er knyttet til utviklingsutfordringer som løsrivelse, selvforståelse og identitetsutvikling. Oppfølgingsstudien utforsker følgende spørsmål: Hvordan lever disse ungdommene livet sitt og håndterer vanskeligheter som unge voksne? Er selvskading, psykiske lidelser og tendenser til undertyper fortsatt til stede? Hvordan er digitale medier en del av livet deres? Hvordan var musikk nyttig for å få slutt på selvskading?
Mål
Målet med oppfølgingsstudien er å øke kunnskapen om mangfoldet i baner for selvskading inn i voksen alder knyttet til utviklingsforstyrrelser og psykiske lidelser. Videre har denne studien som mål å utforske selvskading som en kulturell sanksjonert atferd for å håndtere utviklingstransformasjoner av selvidentitet og kjønn, som en måte å etablere et fellesskap med jevnaldrende gjennom bruk av digitale medier, og om en destruktiv mestringsmekanisme kan endres med engasjement i musikk. Differensiering mellom undertyper og veier for selvskading kan øke kunnskapen om mangfoldet av selvskading som fenomen, noe som kan hjelpe pasienten, deres familier og deres klinikere til å bedre forstå problemene deres, og informere justering av behandlingsintervensjoner for å øke selvtoleranse, utvikle mestring og få praktisk støtte i hverdagen.
Bakgrunn
«Selvskading» refererer til aktiv forgiftning eller skade på egen kropp, uavhengig av type motiv eller omfang av selvmordsintensjon (Hawton et al., 2015). Selvskading har en estimert prevalens på 13-17 % blant ungdom og unge voksne i normalpopulasjon (Swannell et al., 2014), og er assosiert med en rekke psykiske lidelser og flere risikofaktorer (Hawton et al., 2015). Ungdom kan slite med å verbalisere indre tilstander og problemer, og føler seg ofte misforstått i møte med helsearbeidere (Brown & Kimball, 2012). Noen ungdommer slutter å skade seg etter noen få forsøk, noen skader seg i en periode, og andre fortsetter med omfattende selvskading inn i voksen alder. Ulike behandlingsmetoder har vist seg å redusere selvskading, depresjon og selvmordstanker, men ingen behandlingsmodeller hjelper alle selvskadende ungdommer (Hawton et al., 2015). Familien og helsearbeiderne deres beskriver ofte at de føler seg usikre og overveldet (Johnsen et al., 2017). Det er behov for mer kunnskap om hva som støtter ungdom til å slutte med selvskading, og for å forstå mangfoldet i veier ut av selvskading. Spesielt trenger vi mer kunnskap om personlige og sosiokulturelle ressurser for å finne måter å håndtere deres vanskeligheter på mindre destruktive måter.
Finansiering
Prosjektet er en oppfølgingsstudie av «Undoms opplevelse av selvskading – en multippel case-studie" fra 2015-2019. Oppfølgingsstudien er organisert ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, Norge.
Samarbeid
Et brukerperspektiv inngår i denne oppfølgingsstudien ved å samarbeide med en brukerorganisasjon, Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS), ledet av Lena-Maria Haugerud. Prosjektet inkluderer også en ressursgruppe bestående av tre brukerrepresentanter, Åse-Line Baltzersen, Mona Skjeklesæther Pettersen og Tonje Storhaug, som har personlig erfaring med selvskading og omfattende behandling, og er rekruttert fra nettverket til LFSS og et nasjonalt kompetansesenter for personlighetsforstyrrelser (NAPP).
Utstyr
Personlige intervjuer. Deltakerne skal delta i et kvalitativt dybdeintervju, kalt Life-mode-intervju (Haavind, 2011) for å komme tett på de unge voksnes perspektiv og livskontekst.
Strukturerte intervjuer. Deltagere vil bli invitert til å delta i strukturerte intervjuer for å samle inn data om frekvens og metoder for selvskading (Linehan Parasuicide History, LPH; Linehan & Comtois, 1996), symptomforstyrrelser/psykisk sykdom (International Neuropsychiatric Interview, MINI; Sheehan et al. , 1998), personlighetsforstyrrelse (Structured Interview for DSM-IV Personality, SIDP-IV; Pfohl, Blum, & Zimmerman, 1997) og sosial tilpasning (The Work and Social Adjustment Scale, WSAS; Mundt et al., 2002) med sikte på å beskrive utvalget. Et intervju om tilknytning (Adult Attachment interview, AAI; George et al., 1984) vil bli inkludert for å vurdere tilknytningsrelaterte erfaringer (Reflective Functioning Scale, RF; Fonagy et al., 1998) som en operasjonalisering av deres evne til å forstå mentale tilstander og mentalisering (skårer fra -1 til 9).
De empiriske dataene vil bli analysert gjennom Interpretative phenomenological analysis (IPA; Smith, 2015). Dataanalysen består av flere faser som er beskrevet i en tidligere publikasjon (Stänicke et al., 2021). Hovedforskeren samarbeider med forskningsgruppen i konsensusmøter for å sikre forskningstriangulering og for å øke validitet, refleksivitet og troverdigheten til de utviklede begrepene (metodologisk integritet; Levitt et al., 2016).
Etikk
Regional etisk komite (REK) godkjente til initiale prosjektet (2014/832). I 2018, godkjente REK søknad om 5-års oppfølgingsstudie. Prosjektet følger forskningsetiske retningslinjer beskrevet Norwegian National Research Ethics Committees.