På midten av 1950-tallet oppdaget forskerne at det var store individuelle forskjeller i hvordan det gikk med personer som var utsatt for samme type motgang og vansker. Det var forståelsen av dette fenomenet som satte fokus på de barna det gikk bra med, altså på resiliens (Fonagy, Steele, Steele, Higgitt & Target, 1994). Å få kunnskap om de barna som klarer seg godt, kan i praksis ha større og bedre virkning for å utvikle forebyggende tiltak, enn kunnskap om negative forhold.
Resiliens er et fornorsket begrep av det engelske ordet Resilience, og betyr å klare seg på tross av risiko, eller å fungere normalt under unormale omstendigheter (Borge, 2010). Mange forbinder resiliens med «løvetannbarn», eller med mestring, men resiliens handler om prosesser som involverer ett kontinuerlig samspill mellom individ og miljø. I boka «Resiliens» definerer Borge Resiliens som:
”Resiliens er prosesser som gjør at utviklingen når et tilfredsstillende resultat, til tross for at barn har hatt erfaringer med situasjoner som innebærer en relativt stor risiko for å utvikle problemer eller avvik” (Borge, 2010).
I denne definisjonen er det lagt vekt på at resiliens omhandler prosesser mellom individ og miljø. Det er viktig å skille mellom resiliens og beslektede begreper som «løvetannbarn», «mestring» og «motstandsdyktighet». Dette fordi en person kan være resilient i forhold til en gitt faktor, eller ett gitt utfall, men ikke mot andre (Rutter, 2007). Derfor tenker man seg at resiliens ikke er ett personlighetstrekk ved en person, men at det kan reflektere en genetisk effekt eller en fysiologisk respons på miljø (Rutter, 2007). Altså, at gener styrer eller påvirker mottakeligheten for risiko. På den måten er definisjonen til Borge (2010) dekkende, fordi den tar høyde for at det er et kontinuerlig samspill mellom individ og miljø.