For et par år siden gjennomførte vi hvert vårt eksperiment som bacheloroppgave i kognitiv psykologi. Eksperimentene var riktignok relativt enkle og beskjedne, men vi la ambisiøst opp til at eksperimentene skulle bli studie 1 og 2 i en framtidig forskningsartikkel. Om artikkelen blir akseptert vil framtiden vise, men i mellomtiden presenterte vi nylig funnene våre under International Convention for Psychological Research (ICPS) i Wien.
Hensikten med studien var å forstå bedre hvordan mennesker vurderer sosial status. Vi lurte på om det er likheter mellom hvordan vi vurderer fysiske størrelser og sosiale størrelser som status.
Praktiske triks
I fjor høst foreslo vår veileder, førsteamanuensis Thomas W. Schubert, å sende prosjektet inn til ICPS 2017. Dette innebar å samarbeide med flere forskningsgrupper om et felles program (kalt et symposium) av 15-minutters presentasjoner. Knepet var å finne hva som knyttet alle prosjektene sammen, slik at symposiet fikk et overordnet tema. Her lærte vi mye om hvordan forskning foregår bak scenen og hvordan vitenskapelige samarbeid oppstår på tvers av landegrenser – de tingene som ikke dekkes av innføringsemnene i metode!
Formidling
Under utviklingen av selve presentasjonen ble vi utfordret til å prioritere hva vi legger vekt på og hvordan vi forklarer forskningen og funnene på en kort og konsis måte. Selv om vi kjenner godt til vårt eget forskningsprosjekt, har vi begrenset med erfaring å formidle funnene våre. Det ble raskt tydelig at vi måtte heve blikket fra detaljnivået vi er vant til å jobbe i og se det større bildet av prosjektet. Med dette overblikket ble det lettere å sette sammen en presentasjon med en gjennomgående rød tråd som la vekt på kjernen av forskningen.
Sist men ikke minst var selve presentasjonen, eller snarere den etterfølgende diskusjonen, svært lærerik. Vi fikk interessante spørsmål, noen vi kunne svare på og andre vi skrev oss bak øret for å undersøke nærmere siden. Noen gjorde oss oppmerksom på relevant litteratur vi ikke kjente til. Andre var veldig interesserte i prosjektet vårt og ville høre detaljer. Andre igjen var mer kritiske og kom med alternative forklaringer på våre funn.
Lærerikt
For oss ble bacheloroppgaven det første skrittet inn i akademia. Ved å sette ambisiøse men realistiske mål for oppgaven leverte vi empiri av vitenskapelig verdi, ikke bare for sensor å skumlese. Dette tror vi er oppnåelig for flere bachelorstudenter, spesielt de med luftige ambisjoner og driv. Erfaringen vi har ervervet i løpet av prosjektet, inkludert planlegging, datainnsamling, analyser og formidling, tar vi begge med oss videre i våre forskerkarrierer. Neste steg for oss begge er å levere masteroppgave nå i mai, med sikte på doktorgrad i årene som kommer. Tidlig forskningserfaring har allerede åpnet flere dører for oss, og blir et viktig fundament å bygge våre videre karrierer.