"I år er gjengen tilbake på scenen, og hva gjør de da? Jo, de går til kjernen av psykologi-faget – nemlig søken etter å forstå hva som egentlig foregår. Med revyen «Bak fasaden», river de masker av blant annet emneansvarlige på studiet, SV-info, psykisk helsevern, foreldre, politikere, hvite menn, diagnosene, det grandiose, alternativ terapi, voksenlivets løgner, eksamensoppgaver og ikke minst seg selv og sin egen generasjon.
Det hele starter med bandet: Som perler på en snor sitter de bakerst på scenen, og ikke bare har de et høyt musikalsk nivå og drivande trøkk, men også diverse små gags, som krydrer og fyller ut forestillingen, blant annet ved at kapellmesteren serverer shots til bandet når det passer inn i fortellingen, og ved at deler av bandet traller litt videre på et refreng, når det passer.
Skuespillerne entrer scenen med et felles danse- og sangnummer hvor vi blir presentert for «Bak fasaden» plottet. Så følger den ene sketsjen etter den andre, hvor den røde tråden er hva foregår egentlig her, altså bak fasaden? Det hele rundes av med et fellesnummer hvor ulike rollefigurer, som vi har blitt kjent med underveis, kommer inn og blir med i felles sang som henter opp igjen «Bak fasaden» temaet, og minner oss om at vi nå har fått kikke bakenfor diverse masker. Jeg trengte den påminneren til slutt, litt sånn «Å ja, det er jo det de faktisk har gjort her, tulla med ting som vanligvis ikke sies høyt».
Scenografien er enkel, det dreier seg for det meste om bord, stoler/benk, et skjermbrett og en kunstig plante, som plasseres og draperes rundt på scenen og effektivt skaper rom for de ulike sketsjene. Her er noen av glimtene vi får bak fasaden: Vi får følge med på «utredning» av en ekstremt sjelden tilstand, samt et innblikk hvordan krisa i psykisk helsevern løses ved at pasientene går inn i vaktturnusen. Vi får følge en skole-gutt med helt vanlig psykosomatisk vondt i magen i nærgående «samtale» hos helsesykepleier. Det blir avslørt at eksamensoppgaver egentlig er et giftig heksebrygg, hvor den røde tråden er det eneste som ikke hører med. Vi får høre hvordan gruppa for hvite, heterofil, middelaldrende men, uten allergier, men med stor penis jobber fram plattformen eller oppropet sitt. Klimakonferanse er også rammen for avslørende ablegøyer, og det er gøy i seg selv at Sigmund Freud, Jordan Peterson og Siri Gullestad danner lag på Mesternes Mester, som ender opp som Testernes Tester. Gode råd til guttungen fra mamma og pappa avslører pågående voksen-intriger. Posering på instagram får sin egen avsløring, og det gjør også strevet med å være profesjonell og samtidig ha andre agendaer gående. Vi får høre om Erna Solbergs planer om å ta makta tilbake på relativt krigersk vis, avvæpnet med trallala-refreng. Og vi får en påminner om at det kan ligge nye fasader bak fasaden – som at studenter forteller løgnhistorier under livshistoriedeling tidlig i profesjonsstudiet (det har vi lærere aldri tenkt på!). Eller som revyens alvorlige nummer antyder – vi styres også av ubevisste «selv», langt bak i skapet.
Jeg kunne løftet fram individuelle prestasjoner, men har mer lyst til å snakke om den kollektive innsatsen, fordi det er nettopp hva gjengen får til sammen som er så bra. Her spruter det av spilleglede og kreative påfunn. Det er gøy og godt å sitte i salen og se unge mennesker som våger å være alt fra helt vanlig, litt usikker, litt trist til ekstremt vulgær, «stygg», selvopptatt, hensynsløs, ond, eksentrisk og klin gæærn, pakket inn i viltre påfunn.
En anmelders troverdighet øker med evnen til også vurdere kritisk, derfor skal jeg pirke litt. Og her vil jeg si omtrent det samme som jeg sa om revyen i 2019: Forestillingen var i overkant lang, selv om jeg aldri kjeda meg. Men noen av numrene var litt uforløste, kanskje var tekst ikke var spisset godt nok, slik at punchen ble litt svakere enn den kunne vært. Jeg husker ikke hvilke numre dette gjaldt, men jeg husker at jeg tenkte det 3-4 ganger underveis. Framtidige revyer vil vinne på å gjøre mer aktiv bruk av prinsippet «Kill your darlings», som jeg vet er vanskelig – jeg strever med det selv. Nettopp derfor er det et generelt godt råd, å kutte og stramme inn. Vond når man gjør det, men befriende å få til, fordi resultatet ofte blir enda mer fiffig og tydelig.
Oppsummert er det imidlertid gleden og energien som dominerer. Jeg klapper stående for alle dere i Morrari, det er så gøy og ekte befriende å få være med på det dere skaper!"