Det hele starter med at sensitivitetsansvarlig gir publikum anledning til å ønske temaer strøket, eller lagt til, noe som tydeliggjør revyens røde tråd – hvordan nåtidens klappjakt på etisk høyverdighet lett kan spenne bein på seg selv. Og så går vi rett inn i et forrykende sangnummer hvor «ei lita finger i rumpa» er det toksisk maskuline menn tilslutt enes om. Og da må vi allerede her nevne bandet, som er heftig til stede på scenen og hele tiden holder trygt og rytmisk i skuespillerne. Vi gir en egen toppkarakter til bandet, og verdsatte ikke minst at gitaristen var framme på scenekanten med solo, det var fint. Det eneste lille skåret i gleden, var at tekst ble vanskelig å høre når skuespillerne sang, det var noe med lydmiksen kanskje. Men vi fikk tak i essensen.
Når lo du høyest, Nora? Jo, jeg lo av en eller annen grunn aller mest når hun i gruppa som planla kollektivt selvmord spurte «Er det noen som vet om det er nøtter i disse nøttene?» mens hun satt og knasket på peanøtter fra en pose, hvorpå hun falt om i anafylaktisk sjokk. Hva lo du aller mest av da, Guro? Det er vanskelig å si, jeg lo «mest» mange ganger, men når du spør nå, så detter den magiske sexy krabben ned i hodet mitt, de små kommentarene om hva som var sexy, «ååå sexy ny farge (på tørkleet)», utrolig teit og derfor morsomt. Men egentlig får jeg lyst til å nevne veldig mye forskjellig. Ja, jeg og. Skal vi nevne et utvalg av highlights da?
Mellom oss sagt, Guro, jeg fikk først og fremst lyst til å være student igjen. Jeg og, Nora, selv om det for min del er en veldig fjern og tilbakelagt livsfase, men herregud så åpent og gøy livet var da. Akk ja.
Det var gøy og interessant med de ulike skråblikkene og kommentarene på dagsaktuelle temaer, også med alvor i bånn. Som i Norske Pasienter hvor hun som egentlig hadde det helt fint, men leverte en dans som sjarmerte juryen «vant» behandlingsplass. Og som i Naboer hvor Vladimir, først umerkelig, men deretter veldig tydelig okkuperte naboens hage med sine møbler og i tillegg feide alle innsigelser av banen. Eller i Faddervorset hvor de etiske visjonene hos fadder-korpset ikke bare overskygget, men også ødela selve poenget med fadderuka - å ha det gøy sammen og bli kjent. Det er betryggende at kommende psykologer viser at de har ryggrad og vidd til å se hvordan gode intensjoner kan føre lukt inn i helvete.
Revyen var kroppete, med mange nummer som spilte på lettkleddhet, sex og kropp og sånn. Vi har allerede nevnt fingern, og den mystiske krabben som ble borte før den kom, og i stedet var buktende kropper som overgikk seg selv i sexyhet. Det var også morsomt å få strukket mentaliseringsevnen helt inn i en ubrukt kondom sin slam-poesi-verden. Å følge den selvbevisste poseringen i Speil, speil, var også kostelig, fordi alle kan kjenne seg litt igjen. I tillegg fikk vi en overraskende vri ved at den poserende, med oppkneppet bluse, dukket opp igjen overfor nyslått enkemann ved graven, med sin innstuderte sexy positur. Den lille sketsjen tar på kornet hvor tom en innstudert frase og kroppsholdning blir, hvor kontaktløs den totale selvbevisstheten blir. Badeterapeuten gav oss et innblikk i en økende privatisering av psykologmarkedet, der det gjelder å finne sin nisje, skal man fange kunder. Sjekke Strava var en annen god tidsåndkommentar – verden går under, men det viktigste er uansett at DU må bli deilig.
Mellom oss sagt, og bare mellom oss: Det er ikke bare det at de tør å vise kropp på scenen, de har lyst til det også, tror du ikke det Nora? Jo, jeg lurer på om kun en del av avkledningen handler om humor, mens resten handler om et ønske om å parre seg, sånn dypest sett. Ja, og det er jo helt naturlig og aldersadekvat, sånn med tanke på evolusjonen. Mmmm.
Revyen var også full av snåle ideer som ble ordentlig morsomme, fordi de var velspilte. Den med føttene for eksempel, festlig og imponerende, med bra british aksent og god Monty Python stil. Gøy å få avslørt at skuespillerne lå på rullebrett bak forhenget, vi satt og lurte på hvordan de klarer å få til den fektekampen med en fot opp i lufta! Dåpen, hvor en tvilsom prest døper spedbarn med sprayflaske og gir upassende navn, bygde seg opp ved at den samme pappaen lakonisk dukket opp igjen og igjen. Konfirmasjonen var absurd i sin utspilling av familiekultur og sosiale koder. Det fungerte godt at den samme opptakten kom i bryllupet mot revyens slutt, men i stedet for å bli en repetisjon, ble det overraskende vending inn i avslutningsnummeret Si det med stolthet, under ledelse av Åge Aleksandersen og Leva livet.
Vi likte godt at Morrari klarer spennet mellom absurd humor og rent alvor, som i Forcortado. Publikum får hjelp til å være med gjennom en metakommentar, etter flere sekunders taushet «Dette er sikkert ubehagelig for dere. Det var det for meg også da han sa det, jeg visste ikke hva som ville komme».
En ganske ung kollega sier: Det er jaggu skarpe folk som skal ut i en vanskelig verden og være psykologer! En ganske mye eldre kollega sier: Ja, herregud, de har mye for seg, jeg stoler på dem asså. Mellom oss sagt - eller skal vi si det til dem?