De siste to årene har antropologiprofessorene Marianne Lien og Simone Abram og stipendiat Anita Nordeide besøkt et 50-talls hytter i Norge. Forskerne, som er tilknyttet Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, har tittet i hyttebøker, sett på åkleer som har hengt på veggen i generasjoner, beundret skigarder og merket seg graden av vedlikehold. Men viktigst; De har snakket i timevis med de som bruker hytta; kjernefamilien, storfamilien, de inngiftede, vennene. Alt dette for å bli klokere på noen evige spørsmål som særlig antropologer er opptatt av: «Hvordan reproduseres samfunn og kulturer? Hva slags kontinuitet er det mellom generasjonene? Og: «Hvordan viderefører ulike sosiale grupper seg og sitt?». I boka: «Hytta – Fire vegger rundt en drøm», som lanseres i disse dager, gir Lien og Abram noen svar på hyttas bidrag til disse store spørsmålene.
Uten filter
- Jeg som er fra Norge og har vokst opp med hyttekultur, burde kanskje ikke ha blitt like overrasket som min engelske kollega Simone over hvor sterke følelser som er knyttet til hytta. Likevel var jeg ikke forberedt på hvor nært alt som har med hytta å gjøre oppleves følelsesmessig, forteller Lien.
Enkelte av informantene til forskningsprosjektet tok til tårene da de fortalte om barndom og oppvekst på hytta og for eksempel hva svigerfar skrev i hytteboka før han døde.
Flere var selv overrasket over hvor berørt de ble av å snakke om hytta. Det ble tydelig at hytta vekker følelser på godt og på vondt
- Hytta rommer så mye; forholdet til dine nærmeste, til mor, far og søsken, til den du er i dag og til den du var som barn. Derfor blir ofte hytta så viktig for mange og følelsene litt uten filter, sier Lien. Hun understreker at det kan være duket for konflikt når et søskenpar, der den ene er sterkt emosjonelt knyttet til hytta, men den andre har en mer rasjonell tilnærming skal samarbeide om hytta de begge har tilgang til.
Få fasitsvar
Marianne Lien og Simone Abram har gjennom hytteforskningen erfart at det er få fasitsvar på hvordan man skal ha det på hytta; om hvordan påsken, høstferien, vinterferien og sommerferien skal fordeles, om hvem som kan bestemme når det er tid til vedlikehold eller om hvordan det skal gjøres. Det vanskeligste spørsmålet ligger også ofte og spøker i underbevisstheten; hvem skal overta hytta når den tid kommer.
Forskerne har sett at det som fungerer i den ene familien eller hytteenheten, kan oppleves som en helt umulig løsning på en annen hytte med en annen familie.
Hva som ansees som rettferdig varierer også fra hytteenhet til hytteenhet, selv om rettferdighet og likebehandling av søsken er svært viktig hos de fleste forskerne har snakket med.
Abram og Lien synes det er interessant at man i én familie kan akseptere og være innforstått med at den eldste jenta i hvert slektsledd en dag skal overta hytta, slik den eldste jenta i slektsleddet før gjorde det, mens man i en annen insisterer på loddtrekning. I begge tilfeller vel vitende om at mange opplever at de verdiene hytta representerer, uansett ikke kan omsettes i penger.
- I antropologien er vi opptatt av det vi kaller avhendelige og uavhendelige verdier – og mange av de uavhendelige verdiene, som hjørneskapet farfar snekret og teppet på veggen, som tante vevde, er av kategorien ikke- avhendelige, og veldig verdifulle for alle som er knyttet til dem. At det er mange slike uavhendelige verdier på en hytte, gjør det ofte spesielt utfordrende for dem som på et tidspunkt må gi avkall på dem, sier Simone Abram. Samtalene med utallige hytteeiere viser at de er viktig å finne en løsning, som alle kan være fornøyd med og å vise stor grad av raushet med hverandre, dersom man skal beholde et godt søskenforhold. For hytter og arv handler om langt mer enn juss. Både fornuft og følelser må også få plass.
Et vindu mot slekten
For hytteforskerne representerer hytta det de kaller et vindu mot slekten. Ved å interessere seg for hyttelivets betydning, ulike løsninger på samvær og emosjonene rundt hytta, får de vite mye om slekt og families betydning i Norge.
Marianne Lien peker på at det kan være lett å tenke at slekt ikke er så viktig i et land med så sterke velferdsordninger som i Norge, der staten sørger fos oss når vi blir syke og eldre. Vi er ikke avhengige av familien på samme måte som for en eller to generasjoner siden. Autonomi er en egenskap som er kulturelt høyt verdsatt, der vi både som enkeltpersoner og som par er opptatt av å få «vårt eget» når vi etablerer oss.
- Det er langt fra norsk familieliv til afrikanske ættelinjer, der idealet er at alle skal stille opp for alle, sier Lien, som likevel minner om at avstanden kanskje ikke er så stor som det kan virke i det urbane Norge. Hytteforskerne kan også utfra sine funn understreke at slekt fortsatt er viktig i Norge og at hytta er en viktig arena for kontinuitet og samvær med slekt og familie.
- Husk at det ikke er så lenge siden vi ble urbanisert i Norge. For bare et par generasjoner siden, kom de fleste fra spredtbygde strøk, sier Lien. Hyttas betydning kan i den sammenhengen sees som et sted å komme tilbake til igjen og igjen, der man kan puste inn frisk luft og gå barbeint i på marka, vekk fra trange leiligheter i tettsteder eller byer.
I tillegg er hytter for alle som har tilgang til dem et sted man kan være sammen med sine og storfamilien over tid og ikke bare «være på besøk», spise middag, drikke kaffe og så gå hjem, men et sted, der man også må løse praktiske oppgaver sammen: hente vann i bekken, sette opp et gjerde sammen, fyre opp i ovnen og gå turer sammen.
Å gjøre slekt
Lien og Abram er inspirert av antropologen Signe Howell og hennes begrep «kinning», som kan oversettes til «slektning». Howell har forsket på hvordan familier som har adoptert barn fra andre land ofte bestreber seg få barnet raskets mulig og mest mulig sømløst inn i familien, slekta og det norske, blant annet gjennom å ta bilder av dem med sydvest på traktoren hjemme på gården, med bunad, is og flagg 17. mai og med ski på beina i påskeskirennet.
- Hyttene brukes til den samme formen for «kinning» i familie og storfamilie. Å være på hytta er en måte å slektes på eller, som vi kaller det: «å gjøre slekt på», sier Abram. Hun viser blant annet til hyttebøkene og hvor viktig det er at barnebarnet på to år, som er med for første gang, får tegne i hytteboka og at alt som skjer dokumenteres og leses neste gang man er på hytta: Om boden hvor de fem fete ørretene som ble til kveldsmat ble oppbevart, om den sommeren det var så varmt.
Trangboddheten og de lite lydisolerte veggene på mange litt gammeldagse, primitive hytter – hvor man skal kampere sammen kan være en utfordring.
- Når mor og far og treåringen skal prøve å sove og må opp klokken seks, mens de andre sitter oppe og drikker rødvin til halv to, kan det bli en mer trykket stemning dagen etter. Å dyrke parforholdet i køyeseng med svigerforeldre i naborommet, er heller ikke enkelt, sier Lien.
Hun viser til at noen av de godt voksne i slekta løser slike problemer med å la neste generasjon disponere hytta alene ofte og ikke alltid selv insitere på å være der, mend det hos andre er nettopp det at "alle skal med" som er poenget.
Uskrevne regler
Å være medbrakt på en hytte, for eksempel som kjæreste, er også en måte å prøves ut på. Er du praktisk? Er du et hyttemenneske? Skjønner du når det er tid for å hente vann? Eller sitter du bare der og drar deg, uten å spørre om du skal ta oppvasken? På godt og vondt blir du målt og veid.
- Det er også viktig som nykommer å være ydmyk og ikke ta for mye plass, eller å begynne å bestemme at ting skal gjøres på en annen måte enn vanlig, sier Abram. I boka Hytta. Fire vegger rundt en drøm beskriver forfatterne «svigerdøtre på silkepoter», som er svært lydhøre overfor svigerforeldrenes ønsker og uskrevne hytteregler. Men de ser også eksempler på at nykommere assimileres eller "slektes" inn i hyttefellesskapet og også t får sette sitt preg på den. Også de inngiftede lærerå sette pris på samværet, dugnadene, kortspillet og alt det faste man gjør sammen når man er på hytta.
Bestemt form
Vi skal på «hytta» sier folk rundt lunsjbordet på arbeidsplassene. Hytta er et ord som brukes i bestemt form, som om de rundt skulle vite hvor hytta ligger og hvordan den ser ut; 20 kvadratmeter på Hardangervidda eller et palass på Geilo, et naust på Møre eller et hus på Sørlandet.
Men selv om hytter i dag kan være så mangt, assosierer mange stadig, ifølge Marianne Lien «hytta» med et mer primitivt sted enn hjemme, der det er litt trangbodd, ute i naturen og gjerne et sted som har vært i familien i generasjoner.
Hytter er heller ikke et særnorsk fenomen, som vi i Norge gjerne har en tendens til å tro, men er utbredt i mange land som de andre nordiske landene, i Canada, Tyskland, New Zealand og ellers i verden.
Men det er den norske hyttedrømmen og virkeligheten forfatterne bak: Hytta. Fire vegger rundt en drøm, har konsentrert seg om; hytter fra helt nord i Finnmark, hytter i en Vestlandsfjord, hytter på t høyfjellet, indre Oslofjord og hytter på Sørlandet. De har vært på hytter der tiden har stått stille og hytter der nye generasjoner har tatt over, bygd ut og laget regler for en ny tid.
Hytter for en ny tid
I framtiden kan hytteforskerne tenke seg å se mer på de nye nøkkelferdige hyttene og leilighetene som flere og flere investerer i. De er ofte letvindte, praktiske, gjerne tett tilknyttet slalåmbakken eller andre fasiliteter; helt uten brønn og gjerne uten en eneste gjenstand som peker på slekta tilbake i tid. Tanken bak slike kjøp kan både være å frigjøre seg fra familien «klamme hyttekrav» og også å en dag bytte leiligheten ut med en båt eller kanskje et hus i Spania, nokså smertefritt.
- Dette fenomenet vil være interessant for oss som hytteforskere. For allerede nå har vi hørt historier om foreldre som har investert i noe de har sett på som utbyttbart, men som har støtt på stor motstand hos barna når de har ønsket å selge, sier Lien. For så kan det vise deg å være slil at for barna så representerer leiligheten i Trysil det stedet de har tilbragt all sin fritid. Og selv om det ikke er et åkle fra bestemor på veggen, eller en peis bestefar har satt opp, så kan en slik leilighet representere det stedet de har vendt tilbake til igjen for å stå på ski, spille kort, være sammen.
- Leiligheten kan altså komme til å romme mange av de samme kvalitetene som «hytta» foreldrene ønsket seg vekk fra. Dermed møter de seg selv i døra. Men om dette vil gjelde for alle, eller om de nye ‘hytteleilighetene’ blir mer fristilt fra slekt og familie, det vil framtiden vise, sier Marianne Lien.
Om forfatterne og forskningen:
Professor ved Sosialantropologisk institutt, UiO
Simone Abram
Professor ved Durham University og tiknyttet Sosialantropologisk institutt, UiO
Boklansering og arrangement: Hytta fire vegger rundt en drøm
Litteraturhuset 29. mars kl. 17.00-19.00