Med utgangspunkt i markedsreformene Raúl Castro lanserte i 2010, som en sosio-økonomisk «oppdatering» av Cubas sosialistiske modell, har Ståle Wig, doktorgradsstipendiat i sosialantropologi ved Sosialantropologisk institutt, vært på 18 måneders feltarbeid i Santiago de Cuba og Havanna. Wig har arbeidet side om side med kubanere som prøver å få endene til å møtes, ved å starte private foretak. Fredag 28. februar disputerer antropologen med avhandlingen Into the light. Rifts and relations in Cuba’s market transformation.
- Jeg har vært innom taxinæringa, hussalg, frukt- og grønnsakssalg, jordbrukstransport og klesmarkeder. I hovedsak jobba jeg i en gate som er den kommersielle hovedpulsåra i Havanna. På et marked der, blant sko- og kleshandlere. Men jeg blei aldri så god til å selge, og jeg tror de andre så på meg mer som et morsomt innslag i hverdagen enn en vesentlig kommersiell bidragsyter, sier Wig.
Staten på slankekur
Markedsreformene på Cuba blei iverksatt som en konsekvens av vedvarende økonomisk press. Reformene skulle trimme ned en overbemanna offentlig sektor, og sørge for økte skatteinntekter til den kubanske stat.
- Cuba har vært i en kontinuerlig økonomisk krise siden Sovjetunionens fall, hvor 1/3 av BNP forsvant på noen måneder. I tillegg kommer den amerikanske økonomiske embargoen, som har katastrofale konsekvenser, sier Wig.
Han kan fortelle om et velferdssystem som knaker i sammenføyningene, og om reallønninger som har vært i fritt fall fra og med åttitallet. Det økonomiske samarbeidet med andre latin-amerikanske land som Venezuela og Brasil, gir ikke lenger like stor avkastning.
Koffertøkonomi
Som en konsekvens av Raúls storstilte reform, er det ikke lenger en udiskutabel norm å arbeide for den kubanske staten. Et økende antall private aktører er blitt registrert og betaler skatt. Det som kan likne en vellykka liberalisering, har ifølge Wig først og fremst leda til mer statlig regulering av det private markedet.
- En betydelig del av folk som tidligere jobbet uformelt har kommet under statlig regulering. Samtidig operer man med disinsentiv for å begrense formell vekst. Fra femte ansatte og oppover får du større skattebyrde. Private firmaer får ikke lov til å inngå avtaler med utenlandske selskaper eller importere varer, sier Wig.
I stedet benytter entreprenører seg av svartemarked og uformelle kanaler. Antropologen kan fortelle at det å bryte loven er en nokså dagligdags affære på Cuba.
- Det er massiv import av varer som folk tar med seg i bagasjen fra utlandet. Jeg kaller det en koffertøkonomi, sier Wig.
Et indre eksil
Avstanden mellom staten og kubanere flest, er kanskje større nå enn noen gang tidligere. Oppmykninga av reiserestriksjoner, har ført til at flere titalls tusen emigrer fra øya hvert eneste år.
- Likevel er trolig den største kubanske «eksilbefolkninga» å finne på Cuba. Det er kubanere som har gått i indre eksil, som har forlatt politikken og den offentlige sfæren. Jeg har sett mye apati og resignasjon hos folk, en følelse av at politikk på Cuba er uten interesse, sier Wig.
En rekke subkulturer opererer under radaren til statsapparatet. Folk finner håp og mening utafor det offisielle Cuba. Musikksjangeren reggeaton, eksempelvis, omtales aldri i aviser, offentlige taler eller på radio, men er ekstremt viktig for mange av kubanerne Wig møtte.
- Den offentlige sfæren i mange folks forestilling er lik partiet, myndighetene, det autoritære, hvor de egentlig ikke har noen tilgang eller som byr på trøbbel med det samme man stikker seg fram. Det er stor forskjell fra Norge, hvor det finnes en idé om en offentlighet som alle kan delta i, skrive til og man kan klage på ting offentlig, sier Wig.
Krysser grensa
Forskjellene mellom det norske og kubanske samfunnet, er substansielle. Da Wig vendte hjem etter halvannet år i Santiago de Cuba og Havanna, sto han ved bagasjebåndet på Gardermoen og lot seg forbløffe av nordmenns tillit til lover og regler.
- Det er en rød strek man ikke skal trå over rundt bagasjebåndet. Alle nordmennene sto pent og pyntelig utafor den røde streken. Men så var det en gutt som tråkka over. Han gikk fram og satte seg ved kanten av båndet, og øyeblikkelig rykka faren hans ut og henta gutten tilbake til den riktige siden av linja. Gutten blei kraftig irettesatt av faren. Det var et lite sjokk for meg, forteller Wig.
Scenen fra flyplassen indikerer hvor stor kontrasten er, mellom de to kulturene. Men for den hjemvendte antropologen blei sjokket vel så mye et uttrykk for åssen han sjøl hadde forandra seg.
- Gjennom antropologisk feltarbeid blir det fjerne litt mindre fremmed, og det som en gang var nært, kan også bli fremmed og fjernt, sier Wig.
- Fagets eksistensberettigelse er at vi skal ha øret så nært til bakken at vi skjønner hva som faktisk foregår. Da skjer det også noe med oss som forskere, og de feiloppfatningene vi eventuelt hadde da vi starta prosjektet, kollapser, sier han.
Med kroppen som forskningsinstrument
På spørsmål om ikke Wigs tette interaksjon med informantene – som langt på vei var de marginaliserte, de fattige og de underpriviligerte på Cuba – truer med å politisere avhandlingen, og dermed gjøre antropologien mindre vitenskapelig, trekker doktorgradsstipendiaten på skuldra.
- Når man ruller seg i møkka med et annet menneske, vil også dette menneskets livsverden smitte over på ditt følelsesliv. Det er ikke til å komme utenom. Feltarbeidets natur gjør at en fremmed verden forplanter seg i deg, og endrer noe, sier Wig.
Han trekker pusten.
- Det handler om å forstå andres liv og hva som er viktig for dem. Dette er antropologi, dette er vårt vitenskapelige prosjekt.
Ståle Wig utbroderer sine funn i et omfattende intervju med forskning.no.