Ståle Wig disputerte nylig ved Sosialantropologisk institutt med en avhandling om Raúl Castros markedsreformer på Cuba. Som en følge av reformene har en betydelig del av den private arbeidsstyrken på den kommunistiske øya blitt innordna statlig regulering.
I prosessen lanserte myndighetene på øya en ny kategori: de sjølsysselsatte arbeiderne – trabajadores por cuenta propia.
- Hvorfor kalte ikke Raúl Castro disse folkene for businessfolk eller entreprenører, som private næringsdrivende kalles i resten av verden?
- På Cuba er arbeiderbegrepet nært forbundet med ideologi. Markedsreformene var også et politisk språkprosjekt. Tidligere blei de private næringsdrivende regna som ulovlige, nå er de lovlige. Tidligere blei de sett på som mistenksomme og moralsk forkrøpla, nå er de blitt en del av revolusjonen, som «arbeidere». Den språklige justeringa har gitt mange kubanere en ny stolthet, sier Wig.
Han har forska på forholdet mellom lovens rammeverk og hvordan reguleringer avstøper seg i arbeidslivet. Et av hovedfunnene fra avhandlinga, er at det på ingen måter er gitt hva vi definerer og verdsetter som arbeid.
- En kulturell prosess ligger alltid bak. Og denne prosessen kan vi som antropologer studere. Cuba har sin historie, som igjen avspeiles i hvilken type arbeid som verdsettes i samfunnet, sier Wig.
Et begrep i stadig endring
Generelt sett, kan den moderne forståelsen av arbeid, ifølge Ståle Wig, spores tilbake til den industrielle revolusjonen. Han framholder at et konsept som «fritid» ikke eksisterte i den førmoderne forestillingsverdenen.
- Folk jobba på gårdene sine, holdt livene sine i gang i små landsbyer. Etter den industrielle revolusjonen begynte man å forlate hjemmet sitt om morgenen for å dra til arbeid på et helt annet sted, hvor fabrikken lå. Det var noe helt nytt, sier Wig.
Han følger prosessen videre fram til kvinnekampen på 1960-tallet, hvor feminister forfekta at skillet mellom arbeid utafor og innafor hjemmet var kunstig.
- Kampanjen Wages for Housework, som starta i Italia på 70-tallet, er et godt eksempel på hvordan arbeidsbegrepet approprieres av ulike grupper til politisk bruk, sier Wig.
Hva vi tenker på som arbeid og fritid er hele tida i endring. Ifølge Wig står vi nå midt i en ny revurdering.
- Denne gangen handler det i stor grad om automatisering. I eksempelvis Sør-Afrika og India vil store deler av arbeidsstyrken aldri komme i lønnsarbeid, fordi landene opplever økonomisk vekst, uten jobbvekst, sier Wig.
- Hvordan skal vi tenke om alle disse menneskene uten jobb i tradisjonell forstand? Er det å være lønnsarbeider den eneste måten du kan være et verdig medlem i et samfunn på? spør han.
Koronapandemien framskynder nå denne debatten, hevder sosialantropologen. FN har advart om at nær 200 millioner mennesker kan komme til å miste jobben innen slutten av sommeren. Krisa forsterker debatten om arbeidsbegrepet, og pandemien kan ifølge Wig få oss til å tenke nytt, kanskje også om vår egen jobb.
- Hvor viktig er egentlig jobben du gjør? Hvor stor del av arbeidshverdagen din er effektiv? spør Wig.
- Det er nok mange av oss som nå har fått nye erfaringer med andre arbeidsformer. Kanskje vi i framtida kan organisere hele arbeidslivet vårt annerledes? spør antropologen, som synes dette er relevante problemstillinger foran årets digitale 1. mai-markering.
Unødvendig arbeid
David Graeber, professor i sosialantropologi ved London School of Economics, blei viden kjent da han i 2018 ga Bullshit Jobs: A Theory. I boka tok Graeber utgangspunkt i undersøkelser som viser at halvparten av amerikanske kontorarbeidere sier de ikke finner «mening eller betydning» på arbeidsplassen, og at 37 prosent av alle briter mener jobbene deres ikke gir noe «meningsfullt bidrag til verden».
- Graebers teori var at arbeidsmarkedet er overfylt av mennesker som går på unyttige møter, skriver rapporter som ingen leser, og sørger for framgang i prosesser som ingen egentlig har etterspurt. Det finnes, ifølge Graeber, hele næringer med bullshit-arbeid: Telefonsalg, PR, selskapsadvokater og andre yrker som eksisterer bare fordi konkurrentene også har dem, sier Wig.
I forbindelse med nedstengninga av barnehager og skoler 12. mars, blei ei liste over kritiske samfunnsfunksjoner lansert av regjeringa. Folk med yrker fra denne lista fikk tilbud om opprettholdt skole- og barnehageplass for sine barn.
Slik blei arbeidsstyrken i Norge delt i to. På den ene sida sto sjukepleierne og reinholdsarbeidere, sjøfolkene og transportarbeidere, bussjåførene og jordbruksarbeidere. Det samme skjedde verden over. I USA fikk de navnet «essensielle arbeidere», i Storbritannia «nøkkelarbeidere».
På den andre sida, sto alle de andre.
- Koronakrisa har fått oss til å se hvem som betyr mest i arbeidsstyrken. Det som er slående med disse listene, er at de med noen unntak består av yrker som er lavt lønna og med lav anseelse i samfunnet, sier Wig.
I en kronikk publisert i Morgenbladet og på nettstedet Open Democracy, påpeker Wig at på tross av lav inntektsulikhet og sterke fagforeninger i Norge, tjener sjukepleiere, transportarbeidere og butikkansatte bare rundt halvparten så mye som finansfolk, konsulenter og markedsførere, som utgjør den delen av arbeidsstyrken som sitter hjemme i disse dager.
- Det finnes en tragisk tommelfingerregel i arbeidslivet: Jo mer opplagt det er at jobben din bidrar til å hjelpe andre mennesker, desto mindre får du trolig i lønn. Det er åpenbart at sjukepleiere og de som jobber med reinhold på sjukehus spiller en underkjent rolle i den helserevolusjonen vi har hatt i Norge. De skulle, slik jeg ser det, hatt bedre betalt og en større del av æra for at samfunnsmaskineriet holdes i gang, også i en normalsituasjon, sier Wig.
Kan ikke vedta høyere lønn
David Jordhus-Lier, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, har forska på fagforeninger, rettigheter og arbeidsliv i offentlig sektor. Han stiller seg bak Wigs synspunkter om bedre lønn og arbeidsvilkår for nøkkelarbeiderne, men minner om at det i Norge ikke lar seg gjøre simpelthen å vedta høyere lønn.
- Det norske forhandlingssystemet er såpass velorganisert at man vanligvis ikke opererer
med statlige minstelønnssatser, fordi man mener at det ikke er statens jobb å fastsette lønnsgulvet i en bransje. Denne forhandlinga tilfaller partene i arbeidslivet. I de fleste bransjer mener man at det er såpass god organisering på begge sider av bordet, at en rettferdig lønnsfastsettelse vil finne sted, sier Jordhus-Lier.
Lønn bestemmes dessuten delvis av tilbud og etterspørsel. Om et yrke ikke krever lang utdanning og er tilgjengelig for mange, kan dette, ifølge samfunnsgeografen, bidra til å holde lønningene nede. Samtidig er samfunnets syn på ulike grupper arbeidere og ulikt arbeid også avgjørende for lønnsnivået.
- At Ståle Wig og andre stemmer forsøker å endre den offentlige samtalen rundt arbeidets verdi, er en del av dette bildet, sier Jordhus-Lier.
Han framholder at en arbeidsminister sjølsagt kunne sendt signaler inn i et lønnsoppgjør, men at partene vanligvis ville reagert kraftig om myndighetene involverte seg i lønnsforhandlingene. For sjukepleiere ville det, ifølge Jordhus-Lier, for eksempel være viktigere å ha helseministre og kommunalministre som sørga for gode rammevilkår for de offentlige tjenestene.
- Derfor er jeg mer opptatt av rettighetene som ligger til bunn for lønnsfastsettelsen, for eksempel organisasjonsfrihet og retten til å streike, sier Jordhus-Lier.
Han påpeker at disse rettighetene står i fare for å bli begrensa i flere land for en del av arbeiderne Wig nevner, nettopp med referanse til at jobben de gjør for samfunnet er såpass viktig at man ikke kan risikere at gruppa går ut i streik.
Begrenser rettigheter i beredskapens navn
I sin doktoravhandling forska David Jordhus-Lier på kommunalt ansatte i Sør-Afrika, hvor blant annet vannforsyning og søppelhåndtering blei regna som oppgaver kritiske for samfunnet. Disse arbeiderne fikk dermed begrensa streikerett.
Samtidig opplevde mange fattige med begrensa betalingsevne at tilgangen på vann og strøm ble kutta, tross tjenestenes såkalte samfunnskritiske status.
- Dette blei opplevd som hykleri, sier Jordhus-Lier.
Problemstillingen er aktuell også her i Norge. I 2016 skreiv Kristin Clemet en kronikk basert på en rapport fra tenketanken Civita, med overskriften «Streikerettigheten i det offentlige bør begrenses». Kronikken blei publisert i Aftenposten i forbindelse med streik i jernbanesektoren.
- Argumentet var for så vidt lett å forstå. Noen gjør et så viktig arbeid, at vi ikke kan unnvære dem. Men å begrense streikeretten deres, bidrar til å underkjenne verdien til disse arbeiderne. Streikeretten henger sammen med lønnsfastsettelsen. Hvis du ikke har lov til å streike, er det vanskelig å legge makt bak krava i ei lønnsforhandling, sier Jordhus-Lier.
Kampen om narrativet
Ståle Wig hevder at koronapandemien har initiert en viktig samtale om yrkesgrupper, lønn og rettigheter. Han sier at et nødvendig skritt framover vil være å utvide arbeidsbegrepet.
I løpet av sitt 18 måneder lange feltarbeid på Cuba, har Wig sett hvor avgjørende kampen om narrativet er, også for arbeidernes status og sjøltillit.
- Vi har en stor eldrebølge på vei, og vi har et skrikende behov for folk som gjør omsorgsarbeid, sier Wig.
Han framholder at en del av det vi anser som arbeid, egentlig er unødvendig.
- Men en del aktiviteter som vi ikke tenker på som arbeid, enten fordi det ikke er lønna, fordi det skjer i hjemmet, må vi begynne å anerkjenne, og kanskje til og med belønne, som arbeid, sier Wig.
- Koronasituasjonen har gitt oss en mulighet til å revurdere verdien av ulike typer arbeid, og hvem som faktisk betyr noe i arbeidsstyrken, sier han.
