En gjeng mellom 75 og 95 år prøver så godt de kan å henge med i den rivende digitaliseringen av samfunnet. De deltar i dataklubben til Sagene seniorsenter. Både Astrid, Finn, Anna og Kari frykter sosial isolasjon og eksklusjon fra det norske samfunnet, hvis de ikke hele tiden oppdaterer sin digitale kompetanse.
Frykter isolasjon
– De er redde for å bli stående utenfor, sier sosialantropolog Katja Perminow.
Den nyutdannede antropologen var i en seksmåneders periode, fast medlem av datagjengen. Ja, nærmest som en instruktør å regne, siden kursdeltakerne, grep tak i hennes digitale kompetanse og ville at hun skulle vise dem hvordan de logget seg inn i nettbanken, orienterte seg med Google Maps, skannet en qr-kode, eller identifiserte falske profiler på Facebook.
Perminow deltok i dataklubben, fordi hun gjorde feltarbeidet til masteroppgaven sin der. Hun studerer digitaliseringen av samfunnet og hva som inngår i det "å bli digital" for denne delen av befolkningen.
Perminow har undersøkt seniorenes omgang med forskjellige digitale verktøy, for å forstå hva digitaliseringen betyr for deres forhold til samfunnet og menneskene rundt seg.
Bestandig noe nytt
Katja Perminow ser ikke på digitaliseringen som én enkelt prosess, men som mange små tilegnelser av spisskompetanse på apper, duppeditter og programvareoppdateringer. Små forbedringer, eller justeringer, skjer veldig raskt, og krever at de eldre stadig oppdaterer seg.
Hele tiden blir de stående i fare for å falle av, ifølge sosialantropologen. Endringstakten i digitaliseringen og rytmen i digitale rom utfordrer dem.
– Utfordringene de eldre møter i disse prosessene er ikke bare "de gamles problem", for dette er prosesser vi alle, unge som gamle, er utsatt for hele tiden, erkjenner Perminow.
– Det er ikke sånn at du enten er digital eller ikke-digital. Folk, ikke bare eldre, blir gradvis mer og mer digitale i sin omgang med hverdagen og flere opplever nok noen av de samme utfordringene, som å gå seg vill i digitale rom, eller ikke fullt ut skjønne systemene vi bruker, selv om dette er noe gjengen i dataklubben kjenner på i større grad, forklarer hun.
Pandemien satte opp farten
Digitaliseringsdirektoratet (Digdir), som har ansvaret for å utvikle og samordne digitaliseringen av offentlige tjenester, skriver på sine nettsider at koronapandemien bidro til at digitaliseringen skjøt fart. Nye tjenester ble etablert på rekordtid.
Trafikken gjennom ID-porten (innloggingen på Altinn) fra februar til mars 2020 økte med 82 prosent på én måned, mot 40 prosent på et helt år fra 2019 til 2020 og 27 prosent fra 2018 til 2019.
Rambøll-rapporten IT i praksis 2022 viser at digitalt utenforskap rammer personer med lav inntekt, høy alder og dem som står utenfor arbeidsstyrken. Tallene samsvarer med funn fra Statistisk sentralbyrå (SSB), som i august 2022 la fram risikoanalysen som viser at faktorene
-
høy alder
-
lavere utdanningsnivå
-
sosial status som pensjonist eller hjemmeværende
-
samt bosted i områder med lav befolkningstetthet
øker sannsynligheten for å falle utenfor digitalt. Eldreombudet har også uttrykt bekymring for at stadig ny teknologi kan sette eldre utenfor fellesskapet.
Tar ikke alt for gitt
Sosialantropologen deler denne bekymringen.
– For menneskene på Sagene blir slike raske mikroendringer i teknologien veldig synlige, fordi det utfordrer dem. Det har vært interessant å følge deres måter å forstå teknologien rundt seg, og hvordan informasjonen i digitale rom presenterer seg for dem, sier Perminow.
På dataklubben stilles det ofte spørsmål om hvor «grensene» for digitaliseringen burde gå. Perminow har mang en gang blitt stilt til veggs.
– De er ganske gode på å stille spørsmål som yngre generasjoner allerede tar for gitt.
De yngste er yngst
Perminow nevner også at forholdet mellom generasjonene i samfunnet har endret seg. Besteforeldre må lære å bruke digital teknologi av sine barn og barnebarn. Barnebarna har opparbeidet en helt annen kompetanse om bruk av digital teknologi enn sine foreldre og besteforeldre.
– De eldre må stadig lære av de unge i samfunnet. Generasjonskløften har blitt en teknologikløft, sier hun.
En av kursdeltakerne beskriver det som at det sitter i fingrene deres. Dette tror Perminow er noe av grunnen til at det er vanskelig å lære bort slike digitale ferdigheter, vanskelig å sette ord på nøyaktig hva det er som skjer. Det som er intuitivt for de unge kan virke forvirrende for seniorene.
– Dette opplevde jeg selv, da jeg ble spurt om å hjelpe til med noe på smarttelefonene deres. Ofte visste jeg bare hvordan man skulle utføre funksjonen, og kunne sjeldent svare hvordan eller hvorfor.
Vil ikke bli akterutseilte
Men har generasjonskløften blitt så stor at seniorene blir stående på andre siden?
– Da jeg spurte dem svarte de fleste at det er helt nødvendig å lære seg det, for ikke å bli, som de selv uttalte det, akterutseilte. sier Perminow.
Å kunne navigere og orientere seg i digitale rom er avgjørende for å logge seg inn i nettbanken og betale regninger, levere selvangivelse eller annen type interaksjon med den digitale velferdsstaten.
– De anser jo seg selv som kompetente og pliktoppfyllende samfunnsborgere, som burde mestre dette på lik linje med andre, understreker Perminow.
Må være på nett
– De ønsker å fortsette sin aktive samfunnsdeltakelse, være gode samfunnsborgere, som for det meste er digitalt kompetente. De vil tilegne seg de samme ferdighetene, være komfortable nok i digitale rom til å kunne utfolde seg sosialt, sier hun.
Perminow tror gjengen i dataklubben frykter isolasjon fra majoritetsbefolkningen, som har digital kompetanse.
– De er redde for å bli stående utenfor og ikke ha de samme mulighetene og rettighetene i møte med det digitale samfunnet. De ønsker også å tilegne seg de samme ferdighetene som majoriteten i befolkingen og ser ingen grunn til at de skal bli stående på sidelinjen, når det gjelder deltakelse. De har vært aktive samfunnsdeltakere hele livet, sier hun.
– De frykter utenforskap som en konsekvens av å bli akterutseilt, konkluderer den ferske antropologen.