Kan landskap være et hjem, og hvordan gjøres landskap til hjem i Sápmi? I denne presentasjon spør jeg om og hvordan vi kan studere det som tilsynelatende kan fremstå som glemte samiske landskap, i fornorskede områder? Dette spørsmålet er knyttet til å tenke sted ikke bare som etnografisk undersøkelsesområder der ulike relasjoner spiller seg ut og sted skapt gjennom minner og fortellinger. Jeg er særlig opptatt av at i Sápmi kan steder óg være steder for glemsel, der landskap blir hjem. Pågående dekolonialisering og lokalt forankrede forsoningsprosesser, fører til en kontinuerlig omskriving av fortiden der landskap som hjem gjør at motsetningsfulle relasjoner av tilknytting, avstand, tap og forsiktig utforsking og gjenerobring kan eksistere i et landskap samtidig.
For å adressere disse spørsmålene vil jeg ta i bruk to tilsynelatende ulike etnografiske øyeblikk. Marianne Gullestad’s møte med Einar, slik det er beskrevet i boken «Hverdagsfilosofer. Verdier, selvforståelse og samfunnssyn i det moderne Norge», der sjøsamisk Einar, får anledning til å (re-)fortelle sitt liv i Gullestad’s livshistorieprosjekt. I tillegg går Gullestad, gjennom denne analysen, inn i det samiske forskningsfeltet på interessante måter. Hvordan påvirker hennes opptatthet av hverdagsliv og livshistorier studie av etniske artikuleringer i Einar’s biografiske fortelling? Det andre etnografiske øyeblikket er prosjektet «Kraftfull slumrende gjensidighet – (glemte) steder i det samiske landskap» et etnografisk sam-arbeid med en kurator, to samiske kunstnere og to forskere med ulik faglig bakgrunn, i tillegg deltok flere lokale samtalepartnere inn i prosjektets utforskning av en (glemt) samisk fortid.
Antropologer skriver sjeldent historie. Noen historiske skikkelser kan imidlertid skape stor innsikt i fenomener som beholder sin relevans, selv om vi har glemt deres opphav. Bestyrer på Etnografisk museum og formann i Den norske Turistforening, Yngvar Nielsen er en slik mann. I et halvt århundre, fra 1870 og fram til sin død i 1916, en svært synlig tilstedeværelse i norsk politikk, akademi og åndsliv. I løpet av et langt og innholdsrikt liv skrev Nielsen store mengder bøker og artikler, vitenskapelige så vel som populærvitenskapelige, kronikker og ikke minst reisehåndbøker. I denne viktige og sårbare perioden i norsk historie bidro Nielsen aktivt til å skape og tilrettelegge landet. Han krangler, raser, godsnakker, oppmuntrer og roser - steder, virksomheter, kulturer, og individer. Gjennom disse beskrivelsene fremkommer et norske landskap, et land og et hjem, inskribert som et hierarkisk ordnet sted, med geografisk mangfold, i konkrete naturer, hvor folkegrupper hadde ulike evner, egne kulturer og utøvde spesifikke funksjoner.
Yngvar Nielsen er interessant fordi han for de fleste i dag er en glemt mann, kanskje den minst anerkjente representanten for en liten gruppe akademikere som gjorde landskapet til natur og til norsk og til vårt hjem. Yngvar Nielsen ruver ikke i ettertiden som andre av datidens kulturvitenskapsfolk. I motsetning til P.A. Munch, Eilert Sundt og Sophus Bugge har han ikke sin egen bygning på Universitetet i Oslo, ei heller sin egen gate i Oslo by.
Sporene av Yngvar Nielsen er imidlertid fremdeles tydelige. Mer enn noen av hans samtidige var Yngvar Nielsen en aktiv koloniseringsagent. Etterlatenskaper av Yngvar Nielsen, om ikke lenger anerkjent som hans, virker også fremdeles; i utforming av norsk natur og kultur, i nåtidige materialiseringer av sivilisasjon og utvikling.