Prosjekt kjernefamilie

Runar Døving, professor i sosialantropologi ved Høyskolen Kristiania, tilbyr nye måter å forstå hjemmet og Gullestads «Kitchen Table Society» i sitt innlegg: "Å skape et hjem i prosjekt kjernefamilie! Strukturelle spenninger i det bilaterale slektskapet".

Å skape et hjem i prosjekt kjernefamilie!                               Strukturelle spenninger i det bilaterale slektskapet.

Runar Døving

Et barnebarn vokser opp. Hun samler på ting og tang som egner seg den dagen hun skal flytte hjemmefra. En dag går hun på dans og finner et annet barnebarn. De flytter sammen med alle sine greier. De får hjelp av svigers til å kjøpe et hjem, nære barnebarnets foreldre som kunne skilte med tomt. De pusser opp og feier ut de gamle spøkelsene som bodde der. Så får de barn, en gutt og en jente som vokser opp. Mormor er dagmamma, morfar bygger terrasse. Det er ikke så stor plass til farmor som blir lei seg. En dag kommer barnebarnas barn hjem fra dans med hver sin kjæreste som de vil flytte sammen med. Barnebarnet blir svigermor. Og så har vi det gående i et fast mønster.

Gullestad observerer og beskriver hjemmet som et felles prosjekt der husholdets autonomi er svært viktig (Gullestad 1984, 1992), men uten å analysere funnene i et slektskapsteoretisk perspektiv.

Husholdstrukturen, og det generative, i det norske bilaterale slektskapsystemet utgjøres historisk og kontemporært av en neolokal monogam kjernefamilie (Solheim 2018). Etableringen av husholdet skjer imidlertid ofte ved en ambilokal praksis: Preferansen for å etablere seg nær én av parets slektsteder forklares gjerne affektivt ut fra nærhet til bestemor, og ut fra økonomiske og praktiske årsaker som tilgang til ressurser som arbeid, bolig og barnepass (Gullestad 1984, Døving 2003). Slektens ressurser er generelt vesentlige for husholdets viabilitetsyklus (Døving 2007).

Foredraget tar utgangspunkt i empiri fra Gullestads drabantbystudier fra Bergen, og mitt feltarbeid fra det semirurale Østfold, for å diskutere spenningen i det å framstå som en moderne, autonom og neolokal kjernefamilie, og samtidig være mottaker av ulike former for hjelp. Prosjekt kjernefamilie innbefatter også barnas framtid, og da særlig barnebarn som en affektiv manifestasjon av familien over nye generasjoner. Barnas nyetablering av egne kjernefamilieprosjekter skaper dermed praktiske, økonomiske og affektive dilemmaer mellom generasjoner og affinale relasjoner.

Publisert 4. sep. 2019 11:39 - Sist endret 13. des. 2023 10:57