Program
13.30 Marianne Lien, ‘Nytt dyr på gården’;
13.45 Torbjørn Forseth, NINA (leder for vitenskapelig råd for villaksforvaltning). Hva er situasjonen for norsk villaks?
14.00 Geir Lasse Taranger, Havforskningsinstituttet. Hva vet vi om konsekvensene av oppdrett? Risikovurdering og bærekraft.
14.15 Ola Braanaas, Firda Sjøfarmer: Perspektiver fra Næringen.
14.30 Pause
15.00 Gro Ween: Den mangfoldige Laksen: forskning og forvaltning.
15.15 Gunnar Grytås (journalist): 30 år med norsk lakseforskning
15.30 Bjørn Barlaup, Universitetet i Bergen: Kan vi lære av hverandre? Erfaringer fra Vossolaksprosjektet.
15.45-16.30 Diskusjon: Hvordan kan vi leve sammen?
16.30-17.00. Pause. Deltakerne møtes til forfriskning på Cafeen på Litteraturhuset.
17.00-18.30 Paneldebatt.: Jørgen Christiansen (Marine Harvest), Geir Lasse Taranger (Havforskningsinstituttet), Bellona, Norske Lakseelver, WWF og Torbjørn Forseth (NINA).
Representanter fra Miljøverndepartementet, Fiskeridepartementet, Norges
Forskningsråd, Norsk institutt for naturforskning, Norske elvelag, World
Wildlife Fund, Bellona, Marine Harvest, og Fiskerihøgskolen med mere vil være tilstede under seminaret.
Velkommen!
Dialogmøte om laks på Litteraturhuset.
Norge forvalter om lag en tredjedel av de nordatlantiske villaksstammene i en tid da bestanden av Atlantisk laks er dramatisk redusert. Norge har også verdens største oppdrett av Atlantisk laks, i en tid da akvakultur promoteres som en løsning på framtidens matbehov. Vi har et åpenbart ansvar for å ta vare på laksebestanden. Samtidig er oppdrettsnæringen kommet for å bli.
Kan vi leve sammen? Er det mulig for villaks og oppdrettslaks å dele marine ressurser langs norskekysten på en måte som ikke undergraver livsbetingelsene for noen? Hva skal til for at dette skal lykkes? Og hvordan kan vi lære av hverandre?
Kunnskap om oppdrettslaks og kunnskap om villaks forvaltes av ulike interesser, og til dels av ulike forskningsinstitusjoner. Til tross for at Salmo Salar på mange måter er den samme, er den kunnskapen som produseres vidt forskjellig, og fokuserer på ulike trekk ved laksen. Forskningsfeltet preges av at kunnskapen skal være løsningsorientert og anvendbar for oppdragsgiver. Dermed er det ofte lite overlapp mellom den kunnskap som produseres om oppdrettslaks, og den kunnskap som produseres om villaks. I tillegg er det mye man ikke vet, usikkerhetsfaktorene er betydelige, samtidig som innovasjonstakten er høy.
Grensene mellom kunnskap om villaks og oppdrettslaks opprettholdes ikke bare gjennom vitenskapelig kunnskapsproduksjon, den preger også offentlig forvaltning. Fiskeri- og Kystdepartementet forvalter oppdrettslaksen, og regjeringen ser for seg en videreutvikling av oppdrettsnæringen innenfor bærekraftige rammer. Sammen med blant annet Havforskningsinstituttet, gjør de risikovurderinger for å iverksette en næringspolitikk som kan ivareta dette målet. Miljøverndepartementet forvalter villaksen. Sammen med Direktoratet for Naturforvaltning ser de for seg villaksens død om ikke oppdrettsnæringen i større grad begrenses. Forvaltningen av laks er med andre ord kjennetegnet av en situasjon hvor den samme fisken forvaltes av to departementer som er på kollisjonskurs.
Til tross for Norges unike rolle som både oppdrettsnasjon og villaks-forvalter, er nordmenn flest forholdsvis uvitende om de viktige spørsmålene vi står overfor. I media skapes det på den ene siden et inntrykk av en skjødesløs oppdrettsindustri som ikke tar hensyn til proporsjonene i størrelsesforholdet mellom oppdrettslaks og villaks, og som ikke er villige til å se de økologiske konsekvensene av en oppdrettsindustri i sterk vekst. På den andre siden skapes et inntrykk av naturforvaltningsinteresser som ensidig legger skylden på oppdrettsnæringen for en nedgang i laksebestanden som er grovt overdrevet, og høyst usikker både mht. omfang og årsaker, og som har blitt så opptatt av renraset laks at de ikke kan se at laksegenetikk faktisk også kan benyttes til villaksens beste.
Resultatet er en polarisert debatt, der vern settes opp mot industriinteresser, fisketurisme mot matauk, natur mot kapital, og der skepsis og mistillit dominerer ordskiftet. Dette er verken laksen eller lakseinteressene tjent med.
Prosjektet Newcomers to the Farm: Atlantic salmon between the wild and the indutstrial har de siste tre årene forholdt seg til den norske atlanterhavslaksen i en tvillingstudie, med empirisk fokus både på lakseoppdrett (Hardanger), villaks (Finnmark) og koblingene mellom dem (f.eks. Vossålaksprosjektet). Newcomers (Miljø-2015, 2008-2012) er et tverrfaglig forskningsprosjekt, bestående av flere antropologer, en vitenskapssosiolog, en historiker, to biologer og en veterinær som sammen undersøker den kunnskap som genereres i tilknytning til laksen, både i mærdene, i elvene, på klekkeriene og i forskningssammenheng. Prosjektet undersøker både hvordan kunnskap om oppdrettslaks er forskjellig fra kunnskap om villaks, men også hvordan disse kunnskapsfeltene kommer sammen, og på hvilke måter de erfaringer man høster med oppdrettslaks er relevant for forvaltningen om villaks, og vice versa. Slik representerer Newcomers en pågående kommentar til et eksplosivt felt.
Teoretisk er Newcomers opptatt av å sette kunnskapen inn i en videre historisk og kulturell ramme, som fremhever aspekter som domestisering, fiskevelferd, fisk som mat, fisk som husdyr, og fisk som naturopplevelse og artsmangfold. Prosjektet utforsker hva domestisering innebærer både som en mulig forvandling av forholdet mellom menneske og fisk, og i form av nye former for differensiering, både genetisk, diskursivt, politisk og praktisk i den direkte håndteringen av laks. Vårt fokus på de lange linjene i en slik domestiseringprosess og sammenligningen mellom oppdrettslaks og villaks gjør oss godt rustet til å kommentere og nyansere den eskalerende konflikten mellom laks som næring og laks som sårbart vilt.
‘Kan vi leve sammen?’ er et tiltak for vitenskapsformidling, og et forsøk på å bidra til en mer nyansert offentlig debatt. Dialogmøtet bringer sammen etablerte og anerkjente lakseforskere fra ulike leire i et møte der formålet både er å utveksle informasjon om hverandres kunnskapsposisjoner, og å bidra til forskningsformidling. Dette er en form for folkeopplysning, men vitenskapsformidling er også noe mer, i det har til hensikt å øke publikums interesser for vitenskapelige problemstillinger. Dette innebærer at vi inviterer solide forskere som er gode formidlere og som har evne til å frembringe kompliserte vitenskapelige resonnementer i et enkelt tilgjengelig språk. Tanken bak ‘Kan vi leve sammen’ er at det å bringe forskere sammen om vitenskapsformidling også kan bidra til at man både utfordrer hverandres tatt-for-gittheter. Basert på erfaringer fra komparativ lakseforskning vil forskergruppen i 'Newcomers' invitere seniorforskere som både utfyller hverandre og kontrasterer hverandre, og også å bidra med egne funn fra prosjektet. Vårt håp er at dette kan bidra til en mindre polarisert debatt.
'Kan vi leve sammen' oppfordrer til utveksling av ulike kunnskaper, premisser og verdier. Vi inviterer lakseforskere til å bidra til en åpen utforsking av ulike posisjoner, og publikum til å stille dem og oss gode spørsmål. ‘Kan vi leve sammen?’ er dermed også en oppfordring til ulike aktører i feltet om å komme hverandre i møte i en nyansert debatt, og dermed bidra til vitenskapsformidling om et komplekst tema.
‘Kan vi leve sammen’ arrangeres av forskningsprosjektet ‘Newcomers to the farm; Atlantic Salmon between the Wild and the Industrial’ ved Universitetet i Oslo, og Ole-Kristian Berg NTNU. Berg har prosjektstøtte både fra Havbruksprogrammet og fra Miljø2015 på prosjekter som både handler om oppdrett og villaks.
Av Gro Ween, Marianne Lien.