Seminaroppgave om internasjonale regimer

Oppgave 4b

I litteraturen finner vi (minst) to analytiske perspektiver på vitenskapens rolle i regimeetablering og -utvikling. Du ønsker å undersøke hvilket av perspektivene som best forklarer vitenskapens rolle i internasjonale regimer.

Vis hvordan dette temaet kan analyseres med utgangspunkt i to ulike problemstillinger. Drøft hvorvidt problemstillingene krever ulike begrepsrammer. Drøft hvilke egenskaper som vil gjøre empiriske kasuser velegnet for henholdsvis en kasusstudie og en komparativ studie med to kasuser. Legg særlig vekt på hvordan disse egenskapene kan hjelpe deg til å veie effektene av ulike faktorer de to perspektivene framhever. Konkluder ved å reflektere over hva du har funnet ut om sammenhenger mellom problemstilling, analytisk perspektiv, begrepsramme og kasusvalg.

Innledning

Til tross for konsensus rundt vitenskapens viktighet for etableringen av policy, finnes det stor uenighet rundt hvordan relasjonen mellom vitenskap og politikk burde utformes, og vitenskapens rolle i internasjonale regimer. Denne oppgaven vil forsøke å belyse hvordan dette temaet kan analyseres gjennom utformingen av to problemstillinger og drøfting rundt disse. Problemstillingene vil være som følger:

Problemstilling 1: Hvilket teoretisk perspektiv forklarer best IPCCs grad av troverdighet?

Problemstilling 2: Hvilket teoretisk perspektiv forklarer best hvorfor Ozonregimet er mer vellykket enn Klimaregimet?

Disse to problemstillingene har blitt formulert på bakgrunn av to sentrale elementer ved oppgaveteksten. Hovedsakelig har disse problemstillingene blitt formulert på bakgrunn av at enhver konklusjon som kan trekkes fra problemstillingene vil kreve drøfting rundt «hvilket av perspektivene som best forklarer vitenskapens rolle i internasjonale regimer», et spørsmål som står sentralt i oppgaveteksten. Den andre grunnen til at disse problemstillingene har blitt valgt er at det er to vidt forskjellige, men samtidig like avgrenset og konkrete, måter å forsøke å forklare vitenskapens rolle i internasjonale regimer.

Begrepsramme

For at oppgaven skal kunne besvares på en best mulig måte, må en først komme til en forståelse for nøyaktig hva som skal undersøkes. Begrepsrammen blir derfor en essensiell seksjon i denne oppgaven, ettersom den etablerer rammeverket som skal benyttes til å tolke den empiriske virkeligheten. Oppgaveteksten spesifiserer at «[d]u ønsker å undersøke hvilket av perspektivene som best forklarer vitenskapens rolle i internasjonale regimer». Med dette blir et grundig rammeverk rundt de analytiske perspektivene som forklarer «vitenskapen rolle i internasjonale regimer» nødvendig.

Et rasjonalistisk perspektiv på vitenskap:

Peter Haas’ artikkel «Introduction: epistemic communities and international policy coordination» vil være behjelpelig med å presentere Haas’ tanker om epistemiske samfunn, og etablere det rasjonalistiske perspektivet om at vitenskapens rolle er å tale sannhet til makt (Lidskog og Sundqvist: 1). En kan også eventuelt trekke inn supplementær kunnskap fra Rolf Lidskog og Göran Sundqvists artikkel «When Does Science Matter? International Relations Meets Science and Technology Studies», ettersom P. Haas’ rasjonalistiske perspektiv på vitenskapens rolle i internasjonale regimer også blir presentert gjennom Lidskog og Sundqvist i denne artikkelen. Det rasjonalistiske perspektivet vil kreve en drøfting rundt den vitenskapelige metoden av verifisering og falsifisering for etableringen av intersubjektiv og legitim vitenskap (Gulbrandsen 2017). Videre vil det være essensielt å presisere det rasjonalistiske perspektivets krav om uavhengig og objektiv vitenskap, dvs. uavhengig av politisk konflikt og innflytelse. Med denne uavhengigheten oppnår en å sikre vitenskapens autonomi, fra et rasjonalistisk perspektiv. Vitenskapens autonomi vil være essensielt for at den skal kunne snakke sannhet til makt. En analyse av Haas’ drøfting rundt epistemiske samfunn kan være nyttig, om ikke nødvendig, for å skape en nyansert forståelse av det rasjonalistiske perspektiv på både FNs klimapanel og Ozonregimet.

Et kunnskapssosiologisk perspektiv på vitenskap:

Lidskog og Sundqvists artikkel vil også kunne belyse det kunnskapssosiologiske perspektivet om vitenskapen og politikkens samhandling, «coproduction» (Lidskog og Sundqvist: 6), dvs. at politikk påvirker produksjon og etablering av kunnskap, mens kunnskap i retur støtter og legitimerer politikk (Gulbrandsen 2017). Kunnskapssosiologiske teorier belyser rollen vitenskap har i utføringen av politiske prosesser, dermed vektlegger det kunnskapssosiologiske perspektivet et integrert forhold mellom vitenskap og politikk. En vil også kunne dra nytte av å drøfte rundt begrepet «stage management» som en strategi for å kunne få kunnskap til å fremstå som ubesudlet og uavhengig av politisk konflikt og innflytelse. Drøfting rundt hvordan stage management kan sørge for at kunnskap fremstår som legitim, troverdig og autorativ kan være ønskelig å gjøre i begrepsrammen.

Disse to perspektivene vil være nødvendige for å svare på begge problemstillingene, slik de er presentert i denne oppgaven. I oppgaveteksten blir det skrevet at «[i] litteraturen finner vi (minst) to analytiske perspektiver på vitenskapens rolle i regimeetablering og –utvikling». Denne oppgaven valgte derfor å inkludere det konstruktivistiske perspektivet i formuleringen av problemstilling 2, og dermed må dette inkluderes om problemstilling 2 skal løses.

Et konstruktivistisk perspektiv på vitenskap:

Karen Litfins artikkel «Chapter 2: Power and Scientific Discourse» kan ansees å være den viktigste kilden til å skape begrepsrammen for et konstruktivistisk perspektiv på vitenskap. Litfin drøfter det diskursive aspektet ved vitenskap i policy, og vektlegger «det vitenskapelige bevisets, og evnen til overtalelse og argumentasjons retoriske natur[1]» (Litfin: 15). Litfin presiserer at informasjon ikke «oppstår i et vakuum, men i stedet blir innlemmet i allerede eksiterende historie for å gi det mening[2]» (Litfin: 15). Med dette blir informasjon plassert innenfor forståelsesrammer, og tolket slik at den kan styrke spesifikk policy. Etableringen av forståelsesrammer, vinkling og tolkning av informasjon er det denne oppgaven anser å være Litfins begrunnelse for vitenskapens iboende maktdynamikk. Forskere blir plassert i en unik posisjon til å kunne utøve makt ved å presentere en fortolkning av virkeligheten, samt påvirke agendasetting og definere løsninger for oppfattede problemer.

Denne oppgaven anser det ikke som viktig å drøfte eller sette opp en begrepsramme for begrepet «regime», til tross for at det er et begrep som benyttes både i oppgaveteksten og i problemstilling 2. En kan eventuelt utdype hvilken definisjon av regime en ønsker å benytte seg av i oppgavens innledning, e.g. «(…) regime, et sett implisitt eller eksplisitt prinsipper, normer, regler og prosedyrer for beslutningstaking aktører kan forvente å imøtekomme i en gitt arena av internasjonal politikk[3]» (Krasner 1938:2, sittert i Pettenger 2014:112).

Fremgangsmåte/Undersøkelsesopplegg:

Slik som problemstillingene i denne oppgaven blir presentert vil drøftingen rundt problemstillingene, analysen og konklusjonen(e) en vil eventuelt kunne trekke differensiere, men det teoretiske rammeverket for drøftingen, analysen og konklusjonen, vil være likt. Med dette blir det viktig å etablere hvorfor en benytter seg av Ozonregimet og IPCC som grunnlag for henholdsvis et kasusstudie, og en komparativ studie med to kasuser.

IPCC – Problemstilling 1

IPCC står sentralt i begge problemstillingene. I problemstilling 1 stilles IPCC som et kasusstudie, mens i problemstilling 2 står IPCC som et kasus i en komparative studie med Ozonregimet. IPCC stilles som et godt grunnlag for et sterkt kasus på bakgrunn av regimets åpenhet. IPCCs mandat er å analysere og drøfte publikasjoner knyttet til klimaendring. Denne analysen og drøftingen blir sammenfattet i rapporter som skaper grunnlaget for politiske beslutninger i FNs klimakonvensjon. IPCCs organisasjonsstruktur har en veldokumentert oppbygning, noe som medfører at en har evnen til å innhente store mengder informasjon om IPCCs «policy-making», gjennom «IPCC’s Assessment Reports», samt gjennom IPCCs «Summar[ies] for Policy Makers». Gjennom denne åpenheten, har en evnen til å innhente en enorm mengde informasjon, ikke bare om IPCCs organisasjonsstruktur, men også om eller hvordan IPCCs innhentede vitenskap potensielt blir påvirket av politisk innflytelse. Denne informasjonen vil gjøre en i stand til å tilsynelatende kunne vurdere IPCC opp mot de teoretiske perspektivenes ulike idealer og kvaliteter.

Evnen til å innhente mye informasjon vil være essensielt til å skape et sterkt kasusstudie for å svare på problemstilling 1. Ved å innhente spesifikk detaljinformasjon får en evnen til å gå i dybden på et spesifikt tilfelle og en kan dermed tilnærme seg konkret informasjon om IPCC. Detaljene og kunnskapen en innhenter seg om IPCC er av den natur at den belyser eventuelle styrker og svakheter ut ifra de individuelle analytiske perspektivenes unike «krav» til vitenskapens rolle i internasjonale regimer. Et kjennetegn for et kasusstudie er at det er et intensivt, detaljert, stedsspesifikt studie av et enkelt tilfelle fordi en mener at det kan belyse generelt tilfelle eller problem (Sæther 2004), og den innhentede informasjonen vil bygge på en vitenskapelig undersøkelse av virkeligheten. IPCCs åpenhet gjør det slik at regimet vil passe undersøkelse rundt denne problemstillingen meget godt, samt gjøre det et velegnet kasus for en komparativ studie i problemstilling 2.

Ozonregimet – Problemstilling 2

Problemstilling 2 i sin natur av å være en komparativ studie med to kasuser, krever den en evaluering av ozonregimet, og en evaluering av IPCC. Evaluering av internasjonale regimer er en kompleks oppgave, en oppgave som ikke vil bli utført i denne oppgavebesvarelsen, men til tross for dette er det viktig å etablere noen grunnprinsipper for evaluering av regimers effektivitet. Helt grunnleggende kan en etablere at standarddefinisjonen på vurderingen av et regimes effektivitet er om regimet gir et betydelig bidrag til løsning av det problemet regimet retter seg mot (Stokke 2017). På bakgrunn av denne definisjonen velger denne oppgaven å etablere en komparativ studie med to kasuser, nemlig Ozonregimet, som et eksempel på et vellykket regime, og IPCC, som mindre vellykket. Ozonregimet kan gjennom Wien-konvensjonen om beskyttelse av ozonlaget og Montrealprotokollen ansees å være et av de mest effektive internasjonale regimene. Wien-konvensjonen om beskyttelse av ozonlaget har per 2017 blitt ratifisert av 197 stater, og gjennom blant annet Montrealprotokollen har utslippet av stoffer som ødelegger ozonlaget redusert med 98% fra midten av 1980 tallet til 2015 (Montrealprotokollen). I likhet med IPCC og Klimaregimet, har Ozonregimet svært stor åpenhet, med hensyn til traktater, møter og konvensjoner, samt organisasjonsstruktur gjennom blant annet UNEPs Ozone Secretariat. Dette gir en evnen til å tilnærme seg konkret informasjon om Ozonregimet, på lik linje med Klimaregimet. Med sin enorme gjennomslagskraft og effektivitet, er Ozonregimet et perfekt kasus for en komparativ studie med Klimaregimet, ettersom Klimaregimet ikke kan ansees å være på nært like effektiv i å gi et betydelig bidrag til løsning av det problemet regimet retter seg mot.

 Gjennom en komparativ analyse av to forskjellige regimer, med to forskjellige grader av vellykkethet, samt forskjellige tilnærminger til integrasjon av vitenskap, vil en kunne skape en forståelse for hvilken rolle vitenskapen holder i disse to regimene. Gjennom dette analyseres de to regimene som to forskjellige meningsfulle helheter. Konklusjonen en kan trekke gjennom en slik komparativ studie med to kasuser vil ha større omfang enn et studie med en kasus, men begge studiene vil kunne lide av at de ikke vil kunne generaliseres til andre kasus enn de som inngår i analysen.

Konklusjon

Hovedtemaet for begge problemstillingene i denne oppgaven har vært vitenskapens rolle i internasjonale regimer, med forskjellige tilnærminger til temaet. Begge problemstillingene har et stort fokus på samme teori, de analytiske perspektivene på vitenskapens rolle i internasjonale regimer, noe som gjorde begrepsrammen svært essensiell for besvarelsen av problemstillingene. Uten en konkret og presis begrepsramme vil det teoretiske rammeverket som problemstillingen skal drøftes ut ifra ikke kunne underbygge påstandene og konklusjonene en trekker gjennom oppgaven. Til tross for det felles teoretiske rammeverket, setter de to problemstillingene opp vidt forskjellige måter å undersøke fenomenet. Valg av relevant måte å studere temaet på blir derfor absolutt essensielt. Problemstilling 1 i egenskap av å være et isolert kasus, gjorde det ikke mulig å skape et grunnlag for komparativ analyse, på samme måte som problemstilling 2. Kasusvalget blir dermed også enormt viktig, ettersom en må kunne finne cases til den komparative kasusen hvor en kan skape et grunnlag for sammenligning. En må også finne kasus hvor en har grunnlag for å kunne uttale seg om eller begrunne vitenskapens rolle i regimet, noe som krever en god del åpenhet fra regimets side. Enhver besvarelse som ønsker å tilfredsstille oppgavetekstens krav vil oppdage hvor viktig det er å skape en sammenheng mellom problemstilling, begrepsramme og kasusvalg.

Bibliografi

Gulbrandsen, Lars. "Vitenskap og politikk". 2017. Forelesning.

Haas, Peter. 1992. Introduction: Epistemic Communities and International Policy Coordination. International Organization 46(1): 1–35 (35 s)

Lidskog, Rolf og Göran Sundqvist. 2015. When Does Science Matter? Global Environmental Politics 15(1): 1–20 (20 s)

Litfin, Karen T. 1994. Ozone Discourses: Science and Politics in Global Environmental Cooperation. New York: Columbia University Press. Kap 2

«Montrealprotokollen». Miljostatus. 2016. 03.11.2016. <http://www.miljostatus.no/tema/klima/ozonlaget/montrealprotokollen/> 30 Mars 2017.

Pettenger, M, E. (2016) International Environmental Regimes. I: Harris, P, G. red. Routledge Handbook of Global Environmental Politics. New York: Routledge Handbooks, s. 111-124 (14 s)

Stokke, Olav. "6. Evaluering Av Internasjonale Regimer". 2017. Forelesning.

Sæther, Bjørnar. "Forskningsdesign". 2004. Forelesning.