Sammendrag
Denne oppgaven utforsker hva et liberalt standpunkt er i spørsmålet om legers reservasjonsrett, med utgangspunkt i debatten som pågikk i Norge. For å svare på spørsmålet går jeg systematisk gjennom sentrale liberale argumenter som Lockes prinsipp om selveierskap og Mills skadeprinsipp og vurderer disse opp mot de to debattposisjonene. Det kommer frem at flere av de liberale argumentene kan tas til inntekt for begge posisjonene. Spørsmålet er et liberalt dilemma. Hva som er mest liberalt kommer an på hvilke komponenter man vektlegger tyngst. Basert på analysen slutter jeg at det mest grunnleggende for en liberaler er å hindre at individer, eller grupper av individer, mister unødig mye av sin frihet på grunn av en statlig bestemmelse. Både leger som ikke får reservere seg, og kvinner som ikke blir henvist mister noe av sin frihet. Oppgaven konkluderer med at reservasjonsrett for leger er det minste onde og det mest liberale alternativet av de to scenarioene.
Innledning
I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt i Norge1. Loven ga kvinner råderett over egen kropp og svangerskap i tidlig fase. Samtidig innebar den en profesjonell forpliktelse som for noen leger skapte konflikt med egne etiske eller religiøse overbevisninger. Mange leger i Norge unnlot etter 1978 å henvise pasienter til abort, men fikk kollegaer til å gjøre det. Myndighetene så gjennom fingrene med denne praksisen, selv om den innebar et brudd med legers formelle arbeidsinstruks. I 2011 ønsket Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet å stramme inn praksisen, og sendte ut et rundskriv hvor det ble presisert at fastleger ikke har rett til å reservere seg mot å henvise. «Bestemmelsen gir ikke en rett for fastlegen til å nekte eller unnlate å henvise pasienten videre av andre grunner enn at pasienten ikke har behov for en videre henvisning2». Det som bare skulle være en klargjøring av forskriften utviklet seg til en stor nasjonal debatt med sterk ideologisk mobilisering fra flere hold3. Etter innspill fra Legeforeningen la regjerningen frem forslag om å endre forskriften slik at fastleger skulle ha mulighet for å nekte å henvise kvinner til abort. Debatten tiltok i styrke, og i 2014 ble forslaget trukket av regjeringen4, og legenes reservasjonsmulighet ble sterkt begrenset. I denne oppgaven vil jeg analysere noen av debattens sentrale spørsmål og posisjoner i lys av liberal teori.
Dette er ikke en oppgave om abortspørsmålet. Det er en oppgave om hvordan stat og individ skal forholde seg til lovregulering av en moralsk ladet problemstilling som engasjerer mange i samfunnet.
Debatten om reservasjonsretten frembrakte to polariserte posisjoner. Debattantene som var mot reservasjonsrett representerte flertallet i det norske samfunn. For denne siden ble reservasjonsrettspørsmålet et spørsmål om kvinnesak og feminisme. Det ble argumentert for at en reservasjonsrett for fastleger truet loven om fri abort og på denne måten svekket kvinners lovfestede rett og tilgang til abort. Legeyrket er et offentlig profesjonsyrke, fremholdt de, og det er illiberalt å nekte å utføre visse tjenester på grunn av religiøse og personlige moralske verdier. Siden som støttet reservasjonsretten argumenterte også for at deres posisjon var liberal. Det er liberalt å ha respekt for andres religiøse og etiske praksiser og normer, og gi plass til mindretallets preferanser. Det er nok flere årsaker til at akkurat spørsmålet om reservasjonsrett for leger ble så betent. For mange ble dette et spørsmål om likestilling, om menneskeretter og om hvilke verdier vi som nasjon ønsker å ha. I denne oppgaven vil jeg drøfte om dette er et eksempel på et liberalt dilemma. Jeg vil også gi en vurdering av hvilket standpunkt som kan sies å være mest i tråd med liberal teori.
Problemstilling
Jeg har valgt problemstillingen:
Hva er et liberalt standpunkt i spørsmålet om legers reservasjonsrett i Norge?
Dette er et interessant spørsmål, siden begge posisjonene i den norske debatten hevdet å være representanter for «det liberale». For å svare på spørsmålet vil jeg utføre en normativ analyse av spørsmålet om legers reservasjonsrett med utgangspunkt i liberal teori. Spørsmålet om legers reservasjonsrett handler om profesjonsutøveres rett eller ikke til å avstå fra å utføre en av profesjonens offisielle oppgaver på grunn av personlige, moralske kvaler. Mitt eksempel med reservasjonsretten handler om å avgjøre hva som er liberalt for en stat å gjøre med tanke på både kvinners frihet og legers frihet. Hvor langt kan en stat overstyre en profesjon? Hvor langt kan en profesjon overstyre et individ? Hvor langt skal vi forvente at et individ er villig til å krysse egne grenser for å tolerere eller akseptere andres oppførsel?
Metode
Problemstillingen, slik jeg har stilt den, fordrer at jeg kartlegger hovedtrekk ved liberal teori som berører problematikker omkring selvråderett over egen kropp, statens rett til å styre individene og profesjoners selvstendighet. Jeg gjør en systematisk lesing av sentrale teoretikeres tekster for å få en forståelse av begrepet liberal. Jeg bruker særlig John Stuart Mills, John Lockes og Jeremy Waldrons teorier til å forstå med.
Jeg tar utgangspunkt i to uttalte posisjoner i den norske debatten, for og imot legers reservasjonsrett, for å vurdere om det er mulig, i henhold til liberal teori, å si at en posisjon er riktigere enn den andre. I analysedelen går jeg systematisk gjennom sentrale liberale argumenter og vurderer om hvert argument kan tas til inntekt for en eller begge posisjonene i reservasjonsrettdebatten.
En bacheloroppgave har et begrenset omfang. Derfor har jeg valgt ut de liberale posisjonene som synes å være mest relevante for min problemstilling. Jeg har ikke definert fagbegreper som er allment kjente innenfor fagområdet statsvitenskap.
Spenninger i begrepet «liberal»
«Liberal» er et begrep som kan dras i mange retninger avhengig av hvilke komponenter man vektlegger. Som Jeremy Waldron skriver: «Those who call themselves ‘liberal’ or ‘socialist’ or ‘conservative’ have never had anything like complete control over the use of that terminology: an opponent is often happy to call a view ‘liberal’ which many selfstyled liberals would repudiate5.”
Etymologisk er det sammenheng mellom «liberalisme» og «liberty» (frihet). Ordet «liberal» har konnotasjoner til generøsitet, vidsynthet og toleranse. En tanke om individuell frihet ligger nær hjertet til de fleste liberalere6. Det er ikke mulig å vise hele bredden i liberal teori i en kort tekst som denne. Den forståelsen av begrepet «liberal» jeg bruker i denne oppgaven er basert på tekstene til John Stuart Mill, John Locke og Jeremy Waldron. Jeg ser på de de verdipolitiske delene av teorien og drar ikke inn det som omhandler økonomisk liberalisme.
Jeg vil i det følgende vurdere hvordan ulike liberale argumenter belyser problemstillingen min. Et karakteristisk trekk ved moderne liberalisme er en forpliktelse til å beskytte individuell frihet på andre områder enn på det økonomiske. I politikk er liberalere opptatt av intellektuell frihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og sivile rettigheter generelt. Når det gjelder det personlige livet, løfter de fanene for den enkeltes frihet til å tro på det en vil og praktisere det slik en vil. Frihet til å ha den livsstilen en ønsker, frihet til å ha det seksuallivet en ønsker, aksept for ulike samlivsformer, aksept for pornografi og bruk av narkotiske stoffer er velkjente liberale saker. Dworkin mener alt dette er varianter av det fundamentale prinsippet om «equality of concern and respect7». En liberaler er en som har «liberale» verdier og samtidig prøver å respektere de som ikke er «liberale». Det er dette som ofte kalles det liberale dilemma – bør en liberaler tolerere intoleranse?
Analyse
Abort som etisk dilemma
For å kunne gjøre en ordentlig vurdering av reservasjonsrettspørsmålet må jeg i utgangspunktet slå fast at abort er et etisk dilemma, filosofisk og allmennmenneskelig. Det har ikke kommet argumenter som på overbevisende måte tilsier at abort er uproblematisk i etisk forstand, for eksempel ved å vise klare kvalitative forskjeller mellom et foster og et nyfødt barn. Svært mange leger mener at det er etisk mulig å leve med det faktum at man bidrar til å avbryte et svangerskap. Mange vil kanskje ikke se på dette som problematisk i det hele tatt og de legene som syns abort er problematisk, vil oftest mene at gevinsten oppveier de negative konsekvensene. Etisk sett vurderes det som feil å reservere seg, fordi mors livskvalitet og helse kan bli forverret og fordi tilgangen til lovfestete helsetjenester blir mer tungvint. Den som henviser til abort ivaretar mors valgfrihet og interesser, som er et gode. Det finnes imidlertid også leger som mener at de er forpliktet av sin legeetikk, eventuelt også av livssynsmessige premisser, til å velge den andre siden i dilemmaet, ved å reservere seg mot henvisning til abort. Noen vil mene at abort er å ta et liv, og ha vanskelig for å leve med seg selv om de bidro til dette. Dette er utgangspunktet for at noen leger ønsker å reservere seg8.
Locke og selveierskap
Et relevant liberalt argument er Lockes prinsipp om selveierskap. Slik blir det formulert: «Though the earth and all inferior creatures be common to all men, yet every man has property in his own person; this nobody has any right to but himself. The labour of his body and the work of his hands we may say are properly his9”. Locke mener at retten til å bestemme over egen kropp – sin egen person – er ufravikelig og den mest grunnleggende retten vi har som mennesker. Det går an å argumentere til fordel for posisjonen som støtter reservasjonsretten med Lockes prinsipp om selveierskap. Leger eier seg selv, sin integritet og sine handlinger. Hva de ønsker å gjøre med sin egen kropp og vilje burde derfor være opp til dem selv. Å tvinge dem til å henvise til abort – noe som for dem kan bety å være medskyldig i at et liv går tapt, bryter med prinsippet om selveierskap.
Samtidig er loven om selvbestemt abort en typisk liberal lov. Den stadfester at staten respekterer den enkelte kvinnes rett til å selv bestemme over egen kropp, og bestemme selv hvilke moralske tanker hun har om dette. Alternativet til medisinsk abort var tidligere at kvinner prøvde å utføre aborten selv, eller fikk ulovlig assistanse, ofte med fatale konsekvenser. Kvinner trenger ikke bare retten til abort, men også at staten bistår når aborten skal utføres. Det er derfor også mulig ut i fra Lockes tese å støtte den andre posisjonen i reservasjonsrettdebatten. Kvinnens rett over egen kropp blir tråkket på når enkelte leger reserverer seg mot å henvise, og ved dette gjør det vanskeligere for kvinnen å få utført aborten. Mot et slikt argument kan det hevdes at det viktigste er at norske kvinner har rett til abort, at det finnes flere offentlige tilbud, og at det er god nok informasjon om disse. Det er fullt mulig for kvinner å henvende seg til direkte til sykehus uten henvisning, eller få hjelp av den overveldende majoriteten av allmennleger som ikke har noe problem med å henvise.
Profesjonsperspektivet
Hva er det som gjør at vi som samfunnsborgere har så klare forventninger til hva leger skal gjøre? Profesjonsyrkene er politisk konstituerte yrker, de er institusjonaliserte og kan ses som en slags forlenget del av staten. Staten delegerer i praksis noe av sin myndighet til profesjonen ved å betro profesjonen å utføre visse statstjenester for allmennheten. Profesjonen tar samtidig på seg forpliktelsen til å garantere tjenestenes kvalitet og kontrollere egne medlemmers yrkesutøvelse. En yrkesgruppes status som profesjon er som en samfunnskontrakt mellom staten og profesjonen10.
Norge er en velferdsstat som har blitt utviklet på grunnlag av rettsstaten. I en rettsstat skal borgerne behandles i tråd med offentlige og allmenne lover som gjør deres rettsstilling – deres rettigheter og plikter – forutsigbare. Rettsstatens idé er sånn sett den rettslige bindingen av politisk maktutøvelse, og er basert på det liberale prinsippet om størst mulig frihet for enhver så lenge det er forenlig med samme frihet for alle. «En velferdsstatsbegrunnelse i tråd med denne ideen ville være at sosiale rettigheter kompletterer de liberale frihetsrettighetene ved å kompensere for forskjellen mellom den like rettslige friheten og den ulike faktiske friheten, det vil si de ulikhetene i muligheter som er betinget av omstendigheter som individene selv ikke kan sies å være skyld i11». Legene er ansatt på oppdrag fra staten og har en arbeidsinstruks å følge, med plikter som gjelder alle leger. Mange liberalere mener at de enten må utføre disse oppgavene eller finne seg en annen jobb.
Profesjonsbegrepet inneholder et paradoks. I tillegg til å være politisk konstituerte har yrkene en betydelig autonomi. Standardene for hvordan profesjonens oppgaver skal utføres er ikke definert av en ekstern autoritet, men av profesjonen selv på grunnlag av den kunnskapen den forvalter. Innenfor sitt virksomhetsområde gir profesjonen seg selv sine «lover» 12. I tillegg er det slik at den enkelte beslutning som omhandler lege-pasient-forhold umulig kan bli regulert av lovgiveren. Det blir opp til hver enkelt lege, som profesjonsutøver, å vurdere saksforhold i lys av standarder som er åpne for fortolkning.
Denne skjønnsbruken i velferdsstatlige ordninger skaper visse problemer. Ett av disse er konsekvensene det kan få for prinsippene om likebehandling og forutsigbarhet. Et annet problem, som kan sies å være en demokratisk utfordring, er mangelen på mulighet til å ansvarliggjøre beslutningstakere i de tilfeller hvor det ikke finnes klare beslutningskriterier. Samtidig som velferdsstaten ikke kan fungere uten skjønnsbruken, utgjør den et normativt problem sett fra den demokratiske rettsstatens synsvinkel13.
John Stuart Mill og skadeprinsippet
Et av de mest kjente liberale prinsippene er John Stuart Mills skadeprinsipp:
«Det eneste formål som kan rettferdiggjøre at makt blir brukt mot et medlem av et sivilisert samfunn mot hans vilje, er å hindre skade på andre. Omtanken for hans eget beste er ikke tilstrekkelig grunn. Han kan ikke med rette tvinges til å handle på en bestemt måte fordi det ville være best for ham selv, fordi det ville gjøre ham lykkeligere, fordi det etter andres mening ville være klokt og riktig14.»
Hvordan kan man tolke reservasjonsrettspørsmålet ut fra dette prinsippet? Det å søke hjelp til svangerskapsavbrudd er å be om å få innvilget en lovfestet rett. Om man blir avvist og kan søke hjelp et annet sted har man ikke nødvendigvis blitt offer for maktmisbruk, ei heller mistet sin rett. Det kan dog argumenteres for at det er et brudd på Mills skadeprinsipp om staten bruker sin makt til å tvinge en lege til å utføre en oppgave mot hans vilje. Mange vil kanskje mene at det ville vært klokt eller riktig av legen å utføre de oppgavene han er pålagt å utføre, men slik jeg tolker Mills prinsipp kan prinsipp er det ikke gitt at staten kan påkreve noe slikt.
På den annen side er legen en maktautoritet og en førstelinjetjeneste i staten. Mills skadeprinsipp er sterkt antipaternalistisk. At en lege nekter å henvise kan bli tolket som maktmisbruk overfor kvinnen som søker hjelp – og en form for skadepåføring.Skadeprinsippet kan altså også brukes til å argumentere mot reservasjonsrett for leger, ved at et fravær av reservasjonsrett kan hindre leger i å påføre kvinner skade.
Liberalere og ideen om en samfunnskontrakt
Motstanden mot reservasjonsrett reflekterer flertallets oppfatning i Norge. Det var rekordstort oppmøte på kvinnedagen i 2014. Folk viste motstand mot det som for mange ble sett på som et mulig tilbakeslag for liberale kjernesaker. Flere liberalere mener at innenfor en liberal rettsstat, hvor alle har stemmerett, ytringsfrihet og lik formell status, må en forholde seg til de lovene som blir vedtatt hvis disse ikke er særlig overtrampende. Rawls og Locke forsvarer ideen om en samfunnskontrakt. Rawls mener at offentlige vedtak må representere «public reason15». Definisjonen av denne må være vid nok til å omfatte mangfoldet i samfunnet. Hvis samfunnet representerer denne skal det tungtveiende grunner til for å bryte med de vedtakene som blir fattet.
Når det er snakk om politisk lydighet, hviler kontraktteori på synet om at vi burde adlyde loven, akseptere politiske avgjørelser uten motstand, og akseptere de ofrene som samfunnet krever av oss, fordi vi har avgitt et slags ‘løfte’ om å være en del av dette samfunnet. Her, som ofte ellers klarer ikke liberalere å bli enige med hverandre. Mange liberalere har tradisjonelt hatt et kritisk syn på selve ideen om et samfunn og avviser synet om at sosial orden er grunnleggende for individuell frihet. Den liberale posisjonen gir grunnlag for å argumentere mot noen ordninger og institusjoner hvor en kan vise at en ikke har sikret folkets samtykke. Liberalere har også gjerne et kritisk blikk på de som innehar styresmakten.
I følge Waldron avviser liberalismen de to mest ytterliggående posisjonene i spørsmålet om sosial orden:
1. Det er en sterk sammenheng mellom frihet og sosial orden: ekte frihet er rett og slett å underordne seg et samfunns regler og delta i godene som slik skapes.
2. Frihet forsvinner når sosial orden blir lovmessig påtvunget. Det har ingenting å si hvor velbegrunnet den er.
Det balanserte liberale synet befinner seg altså et sted i midten. Waldron mener at liberalisme, på bunn, er en teori om hva som gjør politisk handling, og spesielt håndhevingen og vedlikeholdet av sosial og politisk orden, moralsk legitimt. Tesen han mener er grunnleggende liberal er denne: en sosial og politisk orden er illegitim om den ikke er grunnlagt på samtykke fra alle de som må leve under den. Borgernes samtykke eller enighet er en betingelse for at det skal være moralsk greit å håndheve denne ordenen mot dem16.
Leger er profesjonsutøvere – men de er også samfunnsmedlemmer på linje med andre. På vegne av norske leger gikk Legeforeningen inn for en rett til å reservere seg. Legeforeningens mening ble vektlagt tungt av staten – muligens som et uttrykk for respekt for denne profesjonens autonomi. Waldrons tese om samtykke fra hvert individ impliserer at det vil være vanskelig for staten å på en legitim måte tvinge leger som ønsker å reservere seg mot å henvise til abort. Selv om det er vedtatt på nasjonalt nivå at det ikke skal finnes noen reservasjonsrett, har ikke de legene som blir direkte påvirket av vedtaket samtykket til et fravær av en reservasjonsrett. Noen vil kanskje innvende at dette er konsekvensene av indirekte demokrati og at da loven om selvbestemt abort ble vedtatt i Norge var det med et knapt flertall. Forskjellen på disse to eksemplene er at loven om selvbestemt abort var ønsket av de som ble påvirket av den direkte – kvinnene som på et gitt tidspunkt ønsket å få utført en abort. Abort er et spørsmål som angår enkeltindividene som befinner seg i en abortsituasjon, ikke hvert samfunnsmedlem. Reservasjonsretten er et spørsmål som både påvirker leger direkte og alle kvinner som kan havne i en situasjon hvor en ønsker å få utført en abort.
Liberalere og frihetsbegrepet
Når liberalere snakker om frihet, er de først og fremst opptatt av det Isaiah Berlin kaller negativ frihet. «You lack political liberty or freedom (…) if you are prevented from attaining a goal by human beings17». En persons frihet er frihet fra innblanding eller begrensninger. Som John Stuart Mill skriver i Om friheten: «Alt som undertrykker individet er despoti, uansett hvilke navn det smykker seg med, enten det gir seg ut for å gjennomføre Guds vilje eller menneskers påbud18». Isaiah Berlins Positive frihet blir beskrevet av Jeremy Waldron som “the identificaton of the ‘true self’ with the order of one’s community, state, or class and the identification of freedom for that self with the willing discharge of social or communal responsibilities19».
Problemet med positiv frihet for liberalere er ifølge Waldron at hvis en persons «ekte selv» er ment å være delvis eller fullstendig grunnlagt på den sosiale ordenen kan ikke personen stille kritiske spørsmål som «er dette den typen sosiale orden jeg aksepterer? Er det en jeg selv hadde valgt?» - og hvis spørsmålene blir stilt, vil det bli sett på som fremmedgjort forvirring – som en som har falt bort fra sitt ekte selv. Et slikt menneskesyn har ikke noe med frihet å gjøre20.
Ideen om «positiv frihet» går mot et liberalt ideal om at alle sosiale ordninger bør være gjenstand for et kritisk blikk fra alle individer. Spørsmålet her er om frihet blir angrepet eller nedprioritert når en regel eller lov om sosial oppførsel blir vedtatt. En kan se for seg en posisjon der en person er bundet av en kontrakt han har blitt med på frivillig. Om loven så blir håndhevet mot ham, har han ikke mistet noe av sin frihet. Det blir noe annet om loven blir påtvunget borgeren, uten tanke på samtykke av de som blir påvirket av den, mener Waldron. Da forsvinner nemlig menneskers mulighet til å bestemme selv hvordan en vil begrense eget liv og oppførsel for at det skal være mulig å bo i et samfunn med andre. Den muligheten vil da bli satt til side i den sosiale ordens navn, som om dette ikke har noen konsekvenser. I følge Waldron er dette så absolutt et angrep på hva vi burde oppfatte som viktig for friheten21.
Hvis vi skal vurdere disse argumentene med tanke på reservasjonsrettspørsmålet, står vi igjen med en situasjon hvor en av posisjonene vil bli misfornøyde uansett vedtaksutfall. De to posisjonene i reservasjonsrettdebatten er uforenlige. Uansett utfall i spørsmålet om reservasjonsrett, ville flere av de som på en eller annen måte ble direkte påvirket av dette vedtaket, ikke ha samtykket til utfallet. Det endelige vedtaket kan derfor bli oppfattet som illegitimt om man tar denne ideen på alvor.
Liberal toleranse
Et interessant aspekt ved liberal teori er forholdet til etisk og religiøs pluralisme. Liberalere søker på mange måter et samfunn med et sammensurium av motstridende og uforenlige livsstiler22. Noen liberale jubler over variasjonen i trosforhold, forpliktelser, idealer og livsstiler. Andre vil kun akseptere det faktum at variasjon ikke kan reduseres til én korrekt måte å tenke på, uansett hvor rasjonell og fornuftig den måten måtte være. Andre igjen er overbevist om Mills argumenter om at et hvert forsøk på å homogenisere det etiske og religiøse livet i samfunnet vil være etisk og religiøst katastrofalt. Med dette som utgangspunkt burde statens lover og praksiser beskytte pluralismen23.
Om man vektlegger argumentet om liberal toleranse tyngst, vil et vedtak om reservasjonsrett være et vedtak i ekte liberal ånd. Å åpne for en reservasjonsrett hadde vært å verne om den etiske og religiøse pluralismen i samfunnet – noe som kan ses på som nødvendig, enten en mener dette er et gode i seg selv eller kun et uunngåelig faktum. Tar en toleranseprinsippet til det ekstreme derimot, kan en se for seg en fremtidig situasjon hvor flertallet av norske leger hadde valgt å reservere seg mot henvisning til abort (eller mot andre yrkeshandlinger som fremsto moralsk betenkelig for den enkelte). Et slikt scenario ville på en udiskutabel måte svekket kvinners frihet og rettigheter til selvbestemt abort. Det ville også betydd at man i praksis ga definisjonsmakten om statens legitimering av lover til religiøse og livssynsmessige undergrupper i samfunnet – noe som på ingen måte kan sies å være liberalt. På samme måte kan en se for seg en ekstrem fiktiv motvariant. En situasjon hvor toleranseprinsippet ble nedprioritert så kraftig at det ikke lenger var mulig å ha «annerledes» religiøse tanker og praksiser innenfor en stat. Et samfunn hvor staten lagde lover som ene og alene tok sekulære hensyn, basert på «liberale verdier», fordi flertallet i samfunnet ikke likte de avvikende tankene og praksisene. I denne fiktive situasjonen ville en slett ikke tatt hensyn til mindretallets stemme, noe som heller ikke er særlig liberalt.
Diskusjon og konklusjon
Den liberale ideologien er komplisert og sammensatt av ulike beslektede momenter. Gjennom analysen min kommer det frem at flere av de liberale prinsippene gjør det mulig å argumentere for begge posisjonene i reservasjonsrettdebatten. Dette underbygger at reservasjonsrettspørsmålet er et ekte liberalt dilemma.
Det er flere kategorier som ikke er liberale i denne sammenheng, og som derfor har blitt utelatt. Man kan skille mellom liberalisme, libertarianisme og utilitarisme. Utilitarisme er på mange måter motsetningen til liberalisme, men samtidig en nærstående teori (John Stuart Mill er både liberal og utilitarist). For en utilitarist ville spørsmålet om reservasjonsretten ikke være så vanskelig å vurdere. Utilitaristen ville kunne hevde at det gir mest mulig lykke for flest mulig om staten bruker sin makt til å tvinge hver lege til å følge statens regelverk.
Liberal ideologi gir et godt grunnlag for å vurdere både statsforhold og individuelle forhold, men det er ikke alltid at teorien gir oss svarene av seg selv. Teorien må fortolkes i hver konkrete situasjon. Hvilken type stat det er snakk om vil naturligvis ha mye å si for hvordan liberale prinsipper kan anvendes og implementeres. Innenfor liberale demokratier er det et stort spenn med tanke på hvor vanlig det er med statlige reguleringer av sosial oppførsel, hvor omfattende velferdstjenester en har, hvor stor autonomi profesjoner har og hvor fremtredende minoritetshensyn står når lover utformes. At reservasjonsrettdebatten fikk såpass mye oppmerksomhet må forstås på bakgrunn av trekk ved det norske samfunn. Norge er både et relativt liberalt og samtidig homogent land. Legene i Norge som ønsket å reservere seg var ikke en etnisk minoritet eller en særlig ekstrem fundamental gruppe. De var et lite mindretall av norske leger. Det var en stor andel leger og andre som selv ikke ønsket å reservere seg, men som støttet deres rett til å følge egen overbevisning. Ofte av prinsipielle årsaker, med liberale argumenter som begrunnelse24.
Problemstillingen min stilte spørsmålet om hva som er et liberalt standpunkt i spørsmålet om legers reservasjonsrett. Trekker man linjer mellom de ulike argumentene i analysen blir det tydelig at det mest grunnleggende for en liberaler er å hindre at individer, eller grupper av individer, mister unødig mye av sin frihet på grunn av en statlig bestemmelse. Både leger som ikke får reservere seg, og kvinner som havner i en ubehagelig situasjon hvor legen de oppsøker ikke vil henvise til abort, mister noe av sin frihet.
Min konklusjon blir likevel i dette eksemplet at legen som nektes reservasjonsrett er den som må lide det største offeret med tanke på sin frihet. Jeg har vist til hvor vanskelig det er å regulere hvordan enhver lege oppfører seg i møte med pasienter. Tanken med å stadfeste at leger ikke har reservasjonsrett er endog å tvinge alle leger til å henvise til abort og be dem som ikke makter dette om å finne seg noe annet å gjøre. Leger som ikke ønsker å henvise til abort har altså ikke lenger retten til å være lege. Dette er et hardt inngrep fra statens side i andre menneskers liv og en klar overstyring av en profesjons vurdering av hva som skal være praksis innenfor eget felt.
Det er åpenbart også en form for frihetstap at kvinner risikerer en opplevelse av å bli dømt for sine valg av en autoritetsperson, for deretter å oppleve en vanskeligere og mer tidkrevende prosess for å få utført en abort. Men kvinnen har fortsatt den samme muligheten og den samme retten til å få utført en abort. Hun har mulighet til å henvende seg direkte til et sykehus eller henvende seg til en annen fastlege. Altså har ikke hennes frihet blitt tatt fra henne i formell forstand.
I saker hvor noen vil lide uansett hva som blir utfallet, må staten velge mellom to «onder». Basert på de liberale prinsippene og argumentene jeg har lagt frem i denne oppgaven trekker jeg den konklusjon at en reservasjonsrett for leger er det minste onde og det mest liberale alternativet av de to scenarioene.
Noter
1 «Abortkampen,» sist endret 12. mai, 2015, https://snl.no/abortkampen
2 «I-4/2011 Om reservasjon for leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten», Regjeringen.no, besøkt 1. juni 2015, https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/i-42011-adgang-for-leger-i-den-kommunale/id661801/
3 Bjørnholt, Tale Vildershøj, «Tilbake i tid», Leserinnlegg, Aftenposten, 8. oktober 2013 http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Tilbake-i-tid--7332879.html
4 «I-4/2011 Om reservasjon for leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten», Regjeringen.no, besøkt 31. mai 2015, https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/i-42011-adgang-for-leger-i-den-kommunale/id661801/
5 Waldron, Jeremy. “Theoretical Foundations of Liberalism”. The Philosophical Quarterly, Vol. 37, No. 147 (1987): 127-150, s. 127
6 Ibid., s.129
7 Ibid., s. 130
8 Schei, Edvin og Eivind Meland, «Hvorfor ikke bare forby bakstreverske holdninger?», 6. februar 2012 http://www.uib.no/filearchive/reservasjonsrett-kronikk-bt.pdf
9 Locke, John. The Second Treatise of Government and A Letter Concerning Toleration. New York: Dover Publications, Inc., 2002. , s. 12
10 Molander, Anders, og Lars Inge Terum. Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget, 2013., s. 162
11 Ibid., s. 167
12 Ibid., s. 18-19
13 Ibid., s. 167
14 Mill, John Stuart. Om friheten. Oslo: Vidarforlaget, 2010. s. 18
15 Rawls, John. The Law of Peoples with “The Ideas og Public Reason Revisited”. Cambridge, Massachusetts. London, England: Harvard University Press, 1999. , s. 136
16 Waldron, Jeremy. “Theoretical Foundations of Liberalism”. The Philosophical Quarterly, Vol. 37, No. 147 (1987): 127-150, s. 140
17 Sandel, Michael. Liberalism and its Critics. New York: New York University press, 1984, s. 17
18 Mill, John Stuart. Om friheten. Oslo: Vidarforlaget, 2010. , s. 76
19 Waldron, Jeremy. “Theoretical Foundations of Liberalism”. The Philosophical Quarterly, Vol. 37, No. 147 (1987): 127-152, s. 131
20 Waldron, Jeremy. “Theoretical Foundations of Liberalism”. The Philosophical Quarterly, Vol. 37, No. 147 (1987): 127-150, s. 132
21 Ibid., s. 136
22 Ibid., s. 144
23 Waldron, Jeremy. “Theoretical Foundations of Liberalism”. The Philosophical Quarterly, Vol. 37, No. 147 (1987): 127-150, s. 144
24 Schei, Edvin og Eivind Meland, «Hvorfor ikke bare forby bakstreverske holdninger?», Kronikk, Bergens Tidende, 6. februar 2012 http://www.uib.no/filearchive/reservasjonsrett-kronikk-bt.pdf
Bibliografi
Litteratur
Locke, John. The Second Treatise of Government and A Letter Concerning Toleration. New York: Dover Publications, Inc., 2002.
Mill, John Stuart. Om friheten. Oslo: Vidarforlaget, 2010.
Molander, Anders, og Lars Inge Terum. Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget, 2013.
Rawls, John. The Law of Peoples with “The Ideas og Public Reason Revisited”. Cambridge, Massachusetts. London, England: Harvard University Press, 1999.
Sandel, Michael. Liberalism and its Critics. New York: New York University press, 1984
Waldron, Jeremy. “Theoretical Foundations of Liberalism”. The Philosophical Quarterly, Vol. 37, No. 147 (1987): 127-150
Nettsider
«Abortkampen,» sist endret 12. mai, 2015, https://snl.no/abortkampen
«I-4/2011 Om reservasjon for leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten», Regjeringen.no, besøkt 1. juni 2015, https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/i-42011-adgang-for-leger-i-den-kommunale/id661801/
«I-4/2011 Om reservasjon for leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten», Regjeringen.no, besøkt 31. mai 2015, https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/i-42011-adgang-for-leger-i-den-kommunale/id661801/
Leserinnlegg
Bjørnholt, Tale Vildershøj, «Tilbake i tid», Leserinnlegg, Aftenposten, 8. oktober 2013, http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Tilbake-i-tid--7332879.html
Schei, Edvin og Eivind Meland, «Hvorfor ikke bare forby bakstreverske holdninger?», Kronikk, Bergens Tidende, 6. februar 2012 http://www.uib.no/filearchive/reservasjonsrett-kronikk-bt.pdf