Innledning
En snekkersvenn som ikke hamrer og høvler av hjertens lyst, er på feil hylle. Det samme gjelder en student som ikke stortrives med skrivesaker og seminaroppgaver. Å studere er å tilbringe mesteparten av tiden med muntlig og skriftlig argumentasjon. Hvor vanskelig er det å lykkes?
Når det gjelder skriftlig arbeid, kan mange - både unge og gamle - med fordel skjerpe seg. Skriveferdigheten har ikke utviklet seg i samme retning som skrivesakene. Det følger noen anbefalinger fra en som jevnt og trutt forsøker å lære av egne feil.
Når det gjelder seminarer, er det ingen grunn til prestasjonsangst. Det som trengs er ikke annet enn grundig forberedelse og nøktern erkjennelse av at seminardeltagere som regel er jevngode. Man har ingenting å frykte ved å ta ordet, skjønt noen seminarister har stundom trang til å bruse med fjærene. Til slutt kommer noen råd om muntlig presentasjon.
Skriving
a) Struktur
Et vitenskapelig arbeid har en problemstilling. Det første man må gjøre er å presentere den, for ingen skal behøve å tvile på hva arbeidet handler om. I seminarene leverer man skriftlige arbeider over oppgitt tema (gjelder ikke seminarene på STV3090 og STV1020). Men det er mulig at noen temaer trenger presisering. I alle fall trengs en redegjørelse for temaet – om ikke annet en gjentagelse av oppgavens ordlyd.
Et vitenskapelig arbeid slutter med en konklusjon, men den behøver ikke være bombastisk. Det kan like gjerne være et utsagn som dette: ”Vi har sett at A og B taler for at X er tilfellet, mens C taler imot, og for å finne ut hva som faktisk er tilfellet, trengs mer forskning.”
Mellom problemstilling og konklusjon skal det være et resonnement Vanligvis vil flere momenter høre med i diskusjonen. I forberedelsen til et skrivearbeid må man bruke tid på å faktorisere problemstillingen: dele den opp og bestemme seg for hva som er den mest hensiktsmessige rekkefølgen mellom delene. La oss si at dette er problemstillingen: ”Har folkeretten noen betydning for hva slags politikk stater fører?” Flere spørsmål kan melde seg: (a) Hva slags fenomen er folkeretten? (b) På hvilke måter kan det tenkes at bestemmelser i folkeretten påvirker staters atferd? (c) Hvordan skal vi kunne ta rede på at folkeretten (eventuelt) har praktisk betydning? Så gjelder det å bestemme seg for rekkefølgen mellom spørsmålene. De kan for eksempel behandles i denne rekkefølgen: (a) – (c) – (b).
Hvis ulike spørsmål blandes sammen, er det vanskelig for leseren å følge med. Dessuten er det stor fare for at alle spørsmålene får en ukonsentrert og ufullstendig behandling. Regelen er derfor: Uansett hvordan man deler opp en problemstilling, og uansett hvordan rekkefølgen mellom delene blir, skal man ta for seg én ting om gangen!
Man må bygge opp konklusjonen ved å diskutere saken. Aller helst skal diskusjonen arte seg som en trapp, hvor hver del er et nytt trinn i en stigende tankerekke.
Det bør stå en informativ overskrift foran hver del av fremstillingen. Husk dessuten å lage avsnitt i teksten, og la det bli mange av dem. Når man har reist et spørsmål og skal til å svare, trengs et avsnitt. Når man har gjort seg ferdig med et poeng og tar fatt på det neste, trengs et avsnitt. Avsnitt lager man enten ved hjelp av linjeskift og innrykk eller ved å hoppe over en linje. Linjeskift alene (uten innrykk) er utilstrekkelig.
Ved å lage en disposisjon før man tar fatt på skrivingen, er det bedre utsikt til å unngå at diskusjonen kommer på avveier og berører forhold som ikke behøver å være med. Vanligvis vil man revidere den opprinnelige disposisjonen etter hvert som man skriver (og omskriver) teksten.
Det er fort gjort å blande temaer sammen, og det er ikke uvanlig at temaer som ikke hører med, likevel sniker seg med. La oss si at oppaven lyder: ”Gir Thomas Hobbes en treffende beskrivelse av menneskenaturen?” Det kan være fristende å komme inn på andre spørsmål med det samme, for eksempel spørsmålet om Hobbes har rett i den normative oppfatningen at absolutisme er bedre enn alle andre styreformer. Men man må ikke gi etter for slike fristelser.
b) Flid
Forrige punkt forteller at et vitenskapelig arbeid utmerker seg ved en klar struktur: problemstilling, velordnet resonnement og konklusjon. Ellers stilles de samme kravene til vitenskapelige arbeider som til andre slags tekster. Mette Elisabeth Nergård sier: ”Tekst kommer av texere (latin) som betyr det vevde. Det kan være givende å sammenligne tekst og tekstil. … En tekst er et kunstferdig produkt, gjort med flid” ( Poetikk og retorikk, Abstrakt forlag, 1999, s. 16).
Å gjøre seg flid med en tekst er blant annet å anstrenge seg for å stave ord riktig og bruke dem rett. Uten ordbok nytter det ikke. Dette gjelder også når man skriver på sitt morsmål. Norsk illustrert ordbok (redigert av Tor Guttu, Kunnskapsforlaget) eller en tilsvarende håndbok er å anbefale for dem som skriver bokmål.
Alt som er skrevet kan forbedres. Man bør i alle fall ikke slippe en tekst fra seg før man har latt den ligge noen timer, lest den langsomt, brukt rødblyanten flittig, og gjort det samme enda en gang. Ta alltid en utskrift av det som skal rettes opp. Det er lettere å oppdage feil og mangler på papiret enn på skjermen. (Lettest er det for øvrig å oppdage feil og mangler i noe som en annen har skrevet. Ikke nøl med å si fra om det som er galt med denne teksten. Skriv til r.s.malnes@stv.uio.no.)
Noen spesifikke kommentarer:
- Pass på genitiv i bokmål! Det heter ”Rokkans artikkel”, ikke ”Rokkan’s artikkel” eller ”Rokkan sin artikkel”. Det heter ”Rawls’ teori” og ”Sveits’ regjering”. Det heter ”EUs institusjoner”, ikke ”EU’s institusjoner”.
- Sett rett tegn (komma, punktum, kolon, semikolon) på rett plass! I anslagsvis ni av ti tilfeller plasseres semikolon (;) på et sted hvor tegnet ikke hører hjemme. Dette er galt: ”Regjeringen bygger på tre partier; Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti”. Kolon ville vært korrekt. Dette er også galt: ”Regjeringen anstrenger seg for å få sine forslag gjennom i Stortinget; især når det dreier seg om dens hjertesaker”. Komma ville vært korrekt. Semikolon står vanligvis på steder hvor det like gjerne kunne ha stått punktum, som i denne setningen: ”Regjeringen har vist seg handlekraftig; den har fått flertall for de fleste av sine hjertesaker”. Når det gjelder punktum, kan man neppe overdrive bruken av det. Det er få forunt å skrive lange setninger som ikke ville hatt godt av flere punktum.
- Bruk preposisjoner med omtanke! Det er fort gjort å gripe til feil ord. Det er for eksempel mange som bruker preposisjonen ”om” ukritisk. (Kan hende dreier det seg om påvirkning fra engelsk – med den hyppige bruken av preposisjonen of.) Det heter ikke ”det tyske initiativet om utvidelse av EU”, men ”det tyske initiativet til utvidelse av EU”. Det heter ikke ”det politiske arbeidet om å få til borgerlig samarbeid”, men ”det politiske arbeidet med å få til borgerlig samarbeid”, eller ”det politiske arbeidet med sikte på å få til borgerig samarbeid”.
- Skråstrek (/) egner seg ikke som erstatning for en konjunksjon. Ikke skriv ”mange stemte blankt/unnlot å stemme”; skriv: ”mange stemte blankt eller unnlot å stemme:” Ikke skriv ”Narud/Valen hevder at …”; skriv ”Narud og Valen hevder at …”.
- Det gjøres ofte feil med hensyn til ordsammensetninger. Det heter ”datainnsamling”, ikke ”data innsamling” eller ”data-innsamling”. Det heter ”folkemeningen”, ikke ”folke meningen”. Vær i det hele tatt varsom med å dele ord på norsk.
- Vær på vakt mot ord og uttrykk som har epidemisk utbredelse og vassent innhold, for eksempel ”fokusere”, ”synliggjøre”, ”tydeliggjøre”, ”politisk rom”, ”ta høyde for”. Slike ord og uttrykk skaper kjedsomhet. Dessuten senker de presisjonsnivået i det man sier og skriver. George Orwell advarte mot ”words falling upon the facts like soft snow, blurring the outlines and covering up all the details”.
- Unngå, så langt råd er, å bruke engelske og andre fremmedspråklige ord og uttrykk i en norsk tekst. Aller helst bør også fremmedspråklige sitater oversettes til norsk. Men dette er, som nettopp vist, ikke nødvendig. Den vanligste uvanen blant statsvitere er å snakke om et case . Det betyr et tilfelle av noe. (Okkupasjonen av Irak er et tilfelle av væpnet okkupasjon.) Medisinerne bruker det latinske ”kasus”. Det er innarbeidet i norsk og kan brukes hvis man trenger en erstatning for ”tilfelle”. Når man likevel velger å bruke et fremmed ord eller uttrykk i en norsk tekst, skal det stå i kursiv – for eksempel: Aristoteles var psykolog avant la lettre (det vil si før det var noe som het psykolog). Først når et utenlandsk ord er brukt i generasjoner, er kursiv overflødig (jf. kasus).
c) Sjargong og abstraksjoner
Å gjøre seg flid med en tekst innebærer at man luker ut unødvendig sjargong. Det er ingen vits i å skrive ”komparere” når man mener ”sammenligne”. Det er heller ingen vits i å skrive ”deliberasjon” hvis man simpelthen mener ”overveielse”. Men kanskje har man en bestemt type overveielse i tankene når man snakker om deliberasjon, for eksempel en grundig overveielse som gjøres med et åpent sinn. I så fall må man forklare hva man legger i ordet. Det er et flertydig ord, som ofte behandles som om det står for et begrep med entydig og åpenbart innhold. Andre flertydige ord er identitet, rasjonalitet og legitimitet. Tar man slike ord i bruk, skylder man leseren en skikkelig definisjon.
Mye av fagsjargongen er gruppesjargong, og gruppesjargong er tidvis vag, tvetydig eller simpelthen obskur. For å unngå slikt, bør man alltid definere uvanlige ord og uttrykk, i alle fall for seg selv. Hvis man ikke får til å lage en presis definisjon, vet man ikke hva man snakker om.
Vær på vakt mot abstraksjoner. Det finnes et eksempel i boken jeg tidligere siterte under overskriften ”Flid”. I denne boken heter det at en tekst er ”gjort … med det formål å overskride en konkret situasjon”. Hva vil dette si? Det er sannelig ikke godt å vite. Men forfatteren tilføyer: ”Teksten er ofte et varig produkt. I mange tilfeller kjenner ikke tekstens skaper dens framtidige mottakere.” Nå er gåten løst, og løsningen viste seg å være en ytterst triviell observasjon. Det hadde vært bedre å gå rett på sak og uttrykke seg tydelig med en gang. Det er for øvrig ikke uvanlig at dunkle ord og uttrykk dekker over trivialiteter. (Bemerk at dette var et mildt tilfelle av forblommet språkbruk, hentet fra en bok som stort sett gir leseren rene ord for pengene.)
Iblant møter man formuleringer som denne: ”Perspektivismen i hegemoniske statsvitenskaplige representasjoner av politisk praksiser konkretiseres i virkelighetsreproduserende handlingsmønstre”. Det faller neppe naturlig for noen å tenke eller snakke slik. Filosofen Ted Honderich sier at den eneste passende reaksjonen på den slags formuleringer er å ønske at man var et annet sted.
d) Personlig uttrykksform
En faglig fremstilling skal være saklig. Men ikke vær redd for å skrive på en måte som avslører at teksten har en levende forfatter. Upersonlig stil kan være drepende kjedelig.
e) Sitater, lånte ideer og referanser
Det er flere måter å sette opp litteraturlister på, og en bør absolutt holde seg til en av de etablerte standardene. Se bibliotekets sider for innføring i de ulike referansemalene. Blant stiler som ofte brukes innenfor statsvitenskap er Harvard-stilen, Chicago-stilen eller APA-stilen. Du kan velge hvilken stil du vil bruke, men det er viktig å velge en stil og bruke den konsekvent i oppgaven du skriver.