På et avgjørende punkt finnes det en rørende politisk enighet i Norge, hvor miljøvernere og oljeentusiaster står sammen. Norge har siden det ble funnet olje i Nordsjøen for 50 år siden bygd opp en høykompetent, internasjonalt ledende leverandørindustri til offshorenæringen. Hvis Norge skal lykkes med det grønne skiftet, må vi finne gode måter å konvertere denne kompetansen til ny bærekraftig industriell virksomhet. Men har Norge en industripolitikk for en slik overgang, som på intelligent vis tar vare på nøkkelkompetanse før den forvitrer og dermed blir ubrukelig når en ny tid nødvendigvis kommer?
Det oljepolitiske regimet som dannet fundamentet for gjennombruddet for norsk oljeteknologi ble ledet av industribyggere som Jens Chr. Hauge, Finn Lied og Arve Johnsen. Dette var et regime som hadde klare proteksjonistiske trekk. Hauge, Lied og Johnsen plukket vinnere og forkastet tapere. Et norsk særtrekk for denne perioden, som har satt spor den dag i dag, var den sterke vektleggingen på betydningen av høykompetent engineering, men hele tiden i et samspill med nær, lokal industrikompetanse. Tanken var at de som var i posisjon til først å definere konsepter, for så å lage tegninger og standarder for det videre arbeidet, i stor grad la premissene for hvor kontraktene ville havne.
Dagens oljepolitiske regime ble derimot hovedsaklig utviklet i globaliseringens storhetstid på 1990-tallet. Med tilpassingen til EUs indre marked ble også leverandørmarkedet til offshorenæringen i prinsippet åpnet helt opp. Hvem som helst kunne kjøpe seg inn i norske bedrifter. Utgangspunktet var en oppfatning både på politisk hold og i industrien at norsk kapital og kompetanse var tilstrekkelig rustet til å lykkes i nye globale markeder. Mens utenlandske selskaper kjøpte seg opp i Norge, dro store norske leverandører på shopping i utlandet. Oljepolitikken ble betydelig begrenset til å støtte opp om forskning, utvikling og nettverk, som lokale klustre, på hjemmebane (INTSOK, KONKRAFT, OG21, etc.) og støtte opp om norske fremstøt i utlandet gjennom organisasjoner som Innovasjon Norge, og INTSOK.
Resultatene indikerte at dette var vellykket strategi. På 1990-tallet fikk vi gjennombruddet for subsea-kompetanse, med en salig global blanding av eierskap og industriell aktivitet. Det USA-eide firmaet FMC fikk en langtidskontrakt for levering av avanserte undervannstrær bygd på Kongsberg for Statoil. Norskeide Kværner leverte tilsvarende trær, bygd i selskapets oppkjøpte amerikanske fabrikk, mens sveitsisk-svenske ABB fikk kontrakt med Saga basert på britisk ingeniørkompetanse. På 2000-tallet erobret norsk rederkapital og norske maritime miljøer en stor del av et gigantmarked for konstruksjon og operasjon av produksjonsskip. Kristiansand utviklet seg til et kjerneområde for avanserte borepakker, mens det maritime klusteret knyttet til supply-skipsflåten på Sunnmøre gikk globalt.
Men verden forandrer seg. I Brasil, som med presalt-funnene utviklet seg til å bli det største enkeltmarkedet offshore, drev regjeringene under Lula og Dilma en aktiv local content-politikk, en politikk som kunne minne en del om norsk oljepolitikk frem til slutten av 1980-tallet. I et nyindustrialisert land med store sosiale forskjeller kunne nordmenn vanskelig reagere på det. Til tross for intense forsøk, opplevde imidlertid mange norske leverandører at det var enda vanskeligere å slippe inn i det strategisk viktige offshoremarkedet i USAs del av Mexicogolfen. Lenge før Trump la The Jones Act, og mer uformelle strukturer, hindringer i veien for at norske leverandører skulle lykkes. Med Trump har imidlertid beskyttelse av lokale leverandører blitt offisiell politikk. Trumps handelsminister Peter Navarro ga klar beskjed om dette under et besøk i Storbritannia allerede i høsten 2017:
“It does the American economy no long-term good to only keep the big box factories where we are now assembling ‘American’ products that are composed primarily of foreign components… We need to manufacture those components in a robust domestic supply chain…”
Man kan selvsagt bestemme seg for at Norge ikke driver med slike former for proteksjonisme, at Trump er en parentes i historien, og at når det gjelder leverandørindustrien til offshorenæringen er det ingen stor grunn til å bekymre seg, fordi det dreier seg om en næring som må trappes ned uansett.
Det vil i så fall være farlig naivt. Ta Aker Solutions anlegg for produksjon av juletrær og avansert undervannsutstyr på Tranby, rett sør for Oslo. Hvor mange vet at Norges kanskje mest avanserte industriarbeidsplass ligger nettopp her? Og hvor mange vet hvor mye av Oslo-regionens industrihistorie er samlet opp her? Inntil nylig gikk det oljeindustrielle klustret, som har strekt seg fra Aker Brygge i Oslo sentrum, via Skøyen, Lysaker, Fornebu, Drammen og opp til Kongsberg, under betegnelsen Subsea Valley. Det skiftet nylig navn til Energy Valley. Dette er et svært ingeniørtungt miljø. Men i det som er klusterets historiske kjerne finnes to avanserte produksjonsmiljøer; Tranby og Kongsberg, begge med et nettverk av internasjonale underleverandører, men også en del viktige lokale leverandører. På Kongsberg og Tranby finnes det ikke bare miljøer som kan regne og tegne, men som også har den nødvendige fagarbeiderkompetansen som må til for lage ting. Begge steder finnes det dessuten en maskinpark uten sidestykke i norsk sammenheng. I en tid med behov for «skifter» er det dessuten verdt å merke seg at begge steder har en historie som representerer nettopp det; evnen til å utnytte et unikt samspill mellom fagarbeiderkompetanse, ingeniørkunst og forskning til å kunne foreta drastiske markedsskifter.
Eksemplet Tranby
La oss holde oss til Tranby. Tranby er en foreløpig historisk endestasjon for den mest avanserte industrielle fagarbeiderkompetansen som en gang gjorde Oslo til landets industrielle sentrum. De største enkeltaktørene var Akers mekaniske verksted og Kværner. Aker bygde som kjent båter, mens Kværner leverte ulike typer avansert metallbasert maskinelt utstyr til alt fra vannkraft til norsk skogindustri. Begge to hadde dessuten knyttet til seg en underskog av mindre og ofte mer avanserte datterselskaper og underleverandører. Dette gjaldt særlig Kværner. Kværner overtok avanserte produksjonsbedrifter som Myrens verksted på Sagene, fabrikkenes fabrikk, som leverte maskinelt utstyr til alle typer fabrikker, Eureka, som produserte all slags typer avanserte pumper, og ikke minst Thune, som en gang kronet øverst i det norske industriarbeiderhierarkiet på grunn av sin kapasitet til å bygge damplokomotiver. I den første etterkrigstiden bygde Thune elektriske lokomotiver. Med Kværner som eier ble historisk fagarbeiderkompetanse fra alle disse bedriftene flyttet ut til Tranby da de splitter nye fabrikklokaler sto klare i 1975.
Det skulle fortsatt produseres pumper, med oljevirksomheten representerte det voksende markeder. Ellers hadde den unike kompetansen i fabrikklokalene kapasitet til å starte med nesten hva som helst. Hvis staten hadde bestemt seg for å kraftig oppgradere landets kraftverk med nye og mer effektive turbiner, lå fagmiljøet klart. Da flytoget skulle bygges hadde Thune-folkene et tilbud om boggier liggende inne, men uten å vinne frem (hjulsettet som ble levert fra utlandet viste seg å bli en fiasko). På et tidspunkt midt på 1990-tallet hadde utviklerne på fabrikken en dansk vindmølle inne på fabrikkgulvet, som et «studieobjekt». Noe lignende kunne bygges i Norge, men da måtte det finnes et betydelig lokalt marked og for å ta igjen forspranget til andre var det nødvendig med en kontrakt av en viss størrelse for å få kostnadene ned. Ved siden av pumpene ble en stor kontrakt for rakettutskytingsutstyr til pansrede beltevogner for Forsvaret redningen. Kundene var så fornøyde at det endte med betydelige eksportkontrakter.
Men med Akers overtagelse av Kværner, og den påfølgende fusjonen, ble det tatt en strategisk beslutning om at all produksjonskapasitet skulle siktes inn mot olje- og subsea-næringene. Kværners subsea-kontrakt med Norsk Hydro på 1990-tallet innebar i realiteten å produsere de mest avanserte metalldelene i en subseafabrikk selskapet hadde kjøpt i USA, for så å montere de siste restene av utstyr i anlegget i Lodalen. Oppkjøpet i USA ga imidlertid aldri de resultatene Kværner og senere Aker håpet på. Som norsk eier i USA lykkes de aldri å få noen stor leveranse til utbyggingen av dypvannsfeltene i Mexicogolfen. Mange av de involverte opplevde det som en konsekvens av gryende amerikansk proteksjonisme. På Tranby fantes imidlertid all den kompetansen som skulle til for å gjøre de mest avanserte operasjonene selv. Utstyr ble flyttet fra USA og nye superavanserte industrimaskiner ble kjøpt fra Tyskland. Men, og det er poenget her, for å få det hele til å virke var selskapet helt avhengig av de beste fagarbeiderne som hadde sin bakgrunn fra selskaper som Myrens og Thune. Det var de mest avanserte sveiserne som ble satt til å betjene de avanserte sveiserobotene som var en forutsetning for å kunne produsere det avanserte utstyret som nå skulle leveres. I en tid hvor det ble snakket mye om outsourcing, drev Kværner Oilfield Products (senere Aker Subsea) altså med insourcing. Tranby ble en storleverandør av avansert undervannsutstyr i boomen som fulgte med veksten i oljeprisen fra tidlig på 2000-tallet. Ikke nok ned det; fra Tranby og ned bakkene på E18 mot Drammen havn gikk det en strøm av store biler som fraktet avansert undervannsutstyr til britisk sokkel så vel som til Kongo og Angola. Eksportandelen var på et tidspunkt svært høy. Det dreide seg dessuten om utstyr som krevde tett oppfølging fra ingeniører og oljeselskap. Siden ingen oljefelt var helt like var det dessuten alltid utstyr som måtte spesialtilpasses, noe som i sin tur krevde flere runder med testing. Dette førte naturlig nok til en kontinuerlig oppgradering av kompetansen til alle de involverte, også til nye generasjoner av produksjonsarbeidere.
Krisen
Men hva skjer så; med oljeprisfallet i 2015 ble markedet for subsea-installasjoner kraftig redusert. Som en global, anerkjent storleverandør av subsea-utstyr hadde Aker Solutions også bygd opp en global produksjons- og underleverandørkjede. Selskapet hadde langt på vei gitt opp å slippe til i USA, men satset hardt på å slippe til i Brasil. De hadde fulgt kravene som ble stilt av brasilianske myndigheter og bygd opp en komplett ny fabrikk i Curitiba, et stykke sør for São Paulo. Også fabrikken i Brasil ble rammet av krisen, men i tett samarbeid med avdelinger i Norge og Skottland lykkes Aker Solutions med å utvikle en kompetent brasiliansk avdeling. Det ble blant annet besluttet å flytte produksjonen av avanserte kontrollenheter til Brasil. Samtidig satt Aker Solutions opp en fabrikk i Malaysia. Her var det billig arbeidskraft, mer enn tilgang til markeder, som var motivet. Tanken var at dette anlegget skulle stå for de teknologisk minst krevende leveransene.
Med krisen fra 2015 ble det klart for alle at det var overkapasitet i markedet for bygging av undervannsutstyr. Aker Solutions hadde gjennom sine investeringer vært med på å skape en slik overkapasitet. I 2017, som del av en krisepakke, besluttet selskapet å gjøre anlegget på Tranby om til et globalt kompetansesenter. Det skulle innebære at de mest avanserte produktene skulle utformes og testes ut her. Anlegget skulle sikres en viss minsteaktivitet gjennom leveranser til norsk sokkel. Anlegget i Brasil skulle få anledning til å ta over en del av eksporten, ikke minst til Afrika. Malaysia skulle få de enkleste leveransene. Nå er det ikke rettferdighetskriterier som ligger til grunn når kapitalistiske storkonsern som Aker Solutions utformer langsiktige strategier. Allikevel sto de i spissen for at Brasil skulle følge Norges eksempel og utnytte tilgangen til en rik naturressurs, både for å innkasere oljerente og for å utvikle en avansert og konkurransedyktig industriell virksomhet. Det her litt perspektiv over seg, selv om klimautfordringene med stor sannsynlighet også vi tvinge Brasil til å omstille seg.
Utfordringen
Men, og her ligger den store industripolitiske utfordringen, i hvilken grad lykkes Norge med å ta vare på og videreutvikle kompetansen som er akkumulert i tilknytning til oljevirksomheten? Hva innebærer det egentlig å være et teknologisentrum? Og er dagens eiere i Aker, den operative ledelsen i selskapet og for den saks skyld norske myndigheter og industripolitikere bevisste nok på hvilken historisk arv selskapet bærer på? Hva innebærer det egentlig å etablere et teknologisenter? Norsk arbeidskraft er utvilsomt dyrere enn både i Brasil og fremfor alt i Malaysia. Det kan kompenseres gjennom kompetanse og effektivitet, men hvordan skal effektivitet oppnås uten et tilstrekkelig volum? Det finnes allerede tegn som tyder på at anlegget på Tranby trappes ned. Hvis dette skjer, uten at det utformes en strategi for et satsing som kan nyttiggjøre seg av den unike kompetansen, vil miljøet enten brått kollapse, eller sakte men sikkert falle fra hverandre. Fra et industripolitisk ståsted er utfordringen like stor som svaret er enkelt; Enten må Tranby, i likhet med tilsvarende industrimiljøer i Norge sikres oppdrag ved kontrakter i oljebransjen slik at kompetansen kan utvikles som før, eller det må komme alternativer som monner, her og nå.
I henhold til nyliberalistisk teori og politisk praksis, som har vært en slags tvillingsjel til globaliseringen, skal man ikke gjøre noe som helst. Hvis miljøet brytes opp som følge av en eventuell krise er det bare å sette seg ned å vente til de samme aktørene finner på noe nytt, sikrer seg den nødvendige kapital og tar den nødvendige risiko. Når globalisering og liberalisme har møtt så mye politisk motstand, er det imidlertid et uttrykk for at det ikke er slik verden fungerer. Historien om fagmiljøet som er samlet opp på Tranby er full av eksempler på hvordan en kombinasjon av initiativer fra arbeidere og ingeniører selv, strategisk langsiktig eierskap og spesielt intelligente og tidvis opportunistiske politiske løsninger, har holdt liv i miljøet gjennom kriser og fra fase til fase.
Det er avgjort slik at kriser tvinger fram et fokus på alternative løsninger. I en rekke av oljeleverandørselskapene vi har intervjuet i GLOBOIL-prosjektet ble det jobbet aktivt for å finne nye markeder utenfor oljesektoren under krisen. Straks krisen var over falt de fleste tilbake til det gamle. Et statlig støttet investeringsprosjekt for vindmøller på Tampen-feltet verdt rundt 5 milliarder fordelt over mange år, skaper ikke noe betydelig alternativt marked. Miljøet på Tranby har kapasitet til å utvikle seg videre i mange retninger. Produksjon av turbiner? Deler til havvindmøller? Havbruksnæringen? Nye forsvarskontrakter? Krisen i bransjen som helhet er ikke like akutt som den var for et par år siden, men strategisk kompetanse kan like gjerne forsvinne i en oppgangsperiode.
Et skrekkeksempel på hva manglende langsiktig utvikling av industriell kompetanse kan føre til, finner vi nettopp i Brasils møte med oljevirksomheten offshore. Brasil fant olje offshore samtidig med Norge og akkurat som i Norge var det på 1970- og 80-tallet en ambisjon om å bygge opp en lokal industri knyttet til oljevirksomheten. Det ble blant annet satset hardt på å konvertere deler av skipsindustrien til å kunne bygge ut oljeinstallasjoner. Men, som en del av en gjeldskrise og økonomisk kollaps i Brasil på 1980-tallet, ble alle forsøk på å bygge opp en lokal industri forlatt. Brasil gikk fra å ha en skipsbyggingsindustri på nær 100 000 til 1000 i løpet av få år. Det er tilsvarende et deciment, bare at den ble gjennomført ti ganger. Krisen varte dessuten så lenge at da Brasil gradvis kom på beina igjen på slutten av 1990-tallet, hadde produksjonsmiljøene gått helt i oppløsning. Brasilianere har fortalt meg hvordan skipsverftsarbeidere overlevde som gateselgere på strendene. Kostandene ved å bygge opp nye kompetente miljøer av fagarbeidere var sterkt medvirkende til den voldsomme kostnadsveksten knyttet til Brasils forsøk på å utvikle en ny oljerelatert industri på 2000-tallet, og som til slutt førte til at Brasil ble rammet langt hardere av krisen i bransjen fra 2015 enn Norge.
Vår rolle er ikke å komme med de politiske svarene. Men la oss peke på noen akutte dilemmaer norsk industri kan stå overfor.
- Den norske offshoreleverandørindustrien har blitt stadig mer ingeniørtung. Det er dels et tegn på økonomisk utvikling - at tyngdepunktet har forskjøvet seg oppover i verdikjeden. Men ingeniørkompetanse har gjennom historien blitt til i et samspill med produksjonsmiljøer med høy fagarbeiderkompetanse. Hvis strategiske sentre for slik kompetanse forsvinner ut, vil også ingeniørkompetansen svekkes på sikt.
- De politiske forutsetningene som lå til grunn da Norge etablerte seg som den snilleste gutten i frihandel/globaliserings-klassen har endret seg dramatisk. Med Trumps leverandørnasjonalisme, Brasils local-content og Storbritannias Brexit, vil alle de tradisjonelt største offshoremarkedene operere med handelsbetingelser som er annerledes enn de som ligger til grunn for norsk ikke-proteksjonisme. Norge risikerer å bli stående igjen som det eneste store offshoremarkedet hvor EUs strenge konkurransekrav gjelder.
- I planer for omstilling må det være av høyeste prioritet å sørge for å opprettholde og videreutvikle de kjernemiljøene av fagarbeiderkompetanse som allerede finnes. Tranby er ett av dem. Det finnes mange andre.
- Som et lite land rikt på råvarer, er Norge neppe tjent med en utvikling hvor verdensøkonomien går i en stadig mer proteksjonistisk retning. Men en ny og sterkere bevissthet rundt miljø og klima kan åpne for en ny type local-content politikk som bidrar til å opprettholde sentrale fagarbeidermiljøer. Med klimautfordringene og økt behov for mer ”kortreiste” verdikjeder, fines det rom for en slik industripolitikk, uten å falle ned på en rent nasjonalistisk-proteksjonistisk politikk. En storstilt havvindmøllesatsing på norsk kontinentalsokkel som samtidig knyttes opp til store lokale leveranser kan være den type initiativ som bidrar til at fagarbeidermiljøer på Tranby og andre steder i Norge overlever i nye og oppgraderte former.
- I dag opprettholdes aktiviteten på Tranby av en «sakte» utbyggingskontrakt for avanserte undervannstrær for Johan Castrup-feltet. Feltet som er det nordligste i Barentshavet så langt, skal etter planene starte produksjonen i 2022. Det faktum at produksjonsmiljøer opprettholdes ved at oljevirksomheten forseres inn i stadig mer sårbare og omstridte områder illustrerer i hvilken grad det haster med en omstilling. Det finnes fortsatt potensielle utbygginger i Nordsjøen og Norskehavet som basert på undervannsløsninger kan gi oppdrag til Tranby, Kongsberg og andre steder og derved bidra til å opprettholde fagarbeidermiljøer i Norge. Med en aktiv strategi for omstilling finnes det trolig fortsatt et «tidsvindu» hvor det er mulig å sørge for en ganske smertefri konvertering. Det krever en annerledes strategisk eierstrategi og politisk handling så fort som mulig.
- De to dårlige alternativene vil være a) at kompetansen out-sources helt, og det dermed blir vanskeligere å bygge opp alternative industrier da dette blir mer akutt en gang i ganske nær fremtid og b) at virksomheten blir opprettholdt gjennom en forsert og krevende offshorevirksomhet i stadig mer sårbare områder i nord. Det siste vil avgjort skape stor splid innad i Norge og bringe Norge på kollisjonskurs med alle dem som ellers i verden regner global oppvarming som vår tids største utfordring.
