Det var ikke utelukkende god planlegging som la grunnlaget for den norske oljeindustrien. Historiker Helge Ryggvik, på TIK Senteret ved Universitetet i Oslo, argumenterer i en artikkel at de strategiske avgjørelsene tatt opp gjennom norsk oljehistorie også har vært heldige med omstendighetene. Det er sammenhengen mellom planlegging og uforutsigbare omstendigheter som tok det norsk «oljeeventyret» dit vi er i dag.
Det norske «oljeeventyret» ga mange fordeler til internasjonale firmaer som investerte på norsk sokkel før 1970-tallet. Norge ønsket at utenlandsk kapital skulle bære den største risikoen da oljeproduksjon enda var usikker. I 1969 fant man det store Ekofiskfeltet, og da prisen på olje steg fra 1974 ønsket beslutningstakere å styrke norske aktører. En proteksjonistisk politikk ble ført for å verne om oppbyggingen av norske firmaer i oljesektoren; firmaer som Saga, Aker, Hydro og Statoil.
Statoil ble dominerende på norsk sokkel. Sammen med andre norske aktører vant de mange strategiske slag, og etablerte seg som ledende firmaer i norsk sektor på 70- og 80-tallet. Utenlandske aktører var villig til å strekke seg langt mens oljeprisene var høye. Dette forandret seg mot slutten av 80-tallet, da oljeprisene sank. Dette førte til at man gikk inn for en politikk som igjen bedret vilkårene for internasjonale aktører i Norge.
I kjølvannet av Norges avtale fra 1989 om deltagelse i EUs internasjonale marked, ble de proteksjonistiske veggene i oljeindustrien bygget ned. I forkant av dette hadde norske firmaer etablert seg som kompetente aktører i oljesektoren. Statoil hadde også posisjonert seg på en måte hvor de nesten kunne diktere kontraktstrukturer. Relasjoner mellom aktørene i oljesektoren ble mer markedsorientert, og oljeindustrien i Norge ble en del av 90-tallets globaliseringsprosesser.
I 1993 etablerte Olje- og Energidepartementet NORSOK-standarden. Denne tekniske standarden for alt arbeid på norsk sokkel reduserte muligheten for at ett firma kunne etablere seg som eneste leverandør av spesifikk teknologi. Det ga også norske leverandører et fortrinn, da de ble godt kjent med denne standarden. De ble også konkurransedyktige internasjonalt, da NORSOK identifiserte en rekke muligheter for betydelig kostnadsreduksjon. Da de internasjonale investeringene i norsk olje økte på 90-tallet, var det til fordel for norske leverandører.
På starten av det nye årtusenet produserte man 3.4 millioner fat olje per dag på norsk sokkel. Selv om dette skulle falle til 1.9 millioner fat innen 2012, så led ikke norsk industri av dette. Tvert imot. Omstendighetene ville det dit hen at prisen på olje skule øke kraftig, og tidligere avgjørelser hadde posisjonert norske aktører på en gunstig måte for årene som fulgte.