Rikdommens paradoks

Land med store naturforekomster blir som regel ikke rikere. Norge er et annerledesland. Vi har greid å bruke naturforekomstene til å bli en kunnskapsøkonomi.

En generell oppfattelse er at Norge er blitt rikt på grunn av oljen. Men ser vi på andre oljeøkonomier, kan vi si at Norge er rikt, til tross for oljen! Store forekomster av naturressurser har en tendens til å føre til at utgiftene i et land øker, i takt med innbyggernes lønninger. Andre industrier kan da tape fotfeste og bli nedprioritert. På lang sikt fører det til avindustrialisering og økonomisk stagnasjon.

Norge har greid å unngå dette fenomenet, også kjent som «hollandsk syke». Forskere ved Senter for Teknologi, Innovasjon og Kultur, ved Universitetet i Oslo, argumenterer for at dette skyldes strategier for å skape nasjonal kompetanse for teknologi- og kunnskapsutvikling. Dette har over tid har resultert i oppbygging av nye industrier og omstilling av gamle.

Ved å ta utgangspunkt i eksisterende kunnskap og ressurser i gamle næringer har Norge fra 1970-årene bygd opp en dominerende oljesektor, med storproduksjon og eksport av teknologi og tjenester i den globale petroleumsindustrien. Samtidig har landet blitt en ledende eksportør av oppdrettsfisk, og tatt vare på annen tradisjonell industri.. Dette gjør Norge til en annerledes oljeøkonomi, karakterisert med langvarig vekst av flere eksportsektorer og industrisektorer.

Denne utviklingen er resultatet av politiske tiltak og innovasjonsprosesser, som har ført til en læringsøkonomi. Samspillet mellom oljeselskapene og leverandørindustrien har over tid bygd opp en kunnskap som har muliggjort kombinasjon av høye lønninger og høy eksportrettet vareproduksjon. Norge er derfor en naturressurs-basert kunnskapsøkonomi. I Norge er petroleumssektoren blitt en kunnskapsintensiv og lærende industrisektor. Denne kunnskapen er i dag blitt en viktig ressurs for pågående og fremtidig omstilling av norsk næringsliv.

Publisert 22. des. 2016 12:27 - Sist endret 18. jan. 2017 15:19