Mange land, blant dem Norge, har et mål for hvor mye investeringene i forskning og utvikling (FoU) skal utgjøre av BNP. Motivasjonen for offentlige tiltak for å stimulere FoU er at dette antas å ha virkninger på læring og kunnskap i og mellom foretak og næringer ut over det som markedet fanger opp gjennom priser på produktene. Kunnskapene fra FoU sprer seg gjennom økonomien ved at foretakene kjøper varer og tjenester fra hverandre og produktivitetsvekst kan slå ut i lavere pris på produktinnsats. Eksempelvis kan høyere produktivitet i transportsektoren bli ført videre til næringer som kjøper transporttjenester, noe som i neste omgang øker produktiviteten i andre næringer igjen. Slike “kryssløpskanaler” er viktige for å forstå den økonomiske utviklingen i et land.
I denne studien undersøker vi først statistisk hvorvidt økt FoU-kapital i økonomien bidrar til å øke produktiviteten ut over hva man kan forvente ved økt kapitalinnsats generelt. Vi finner at økt kunnskap i form av en bedre utdannet arbeidsstyrke og en høyere FoU-innsats i Norge betyr omtrent like mye som det vi kan kopiere fra andre land. Men jo mer vi har av kunnskaper i Norge jo bedre blir vi til å høste av kunnskapen som finnes i verden rundt oss.
Den statistiske analysen inkorporeres dernest i en stor økonomisk modell for norsk økonomi. Ved hjelp av denne studerer vi effekter av skattekreditter og avskrivingsregler for FoU- investeringer. Vi finner at gunstigere regler fører til en betydelig økning i FoU-investeringene i økonomien, men det tar lang tid før FoU-kapitalen øker og foretakene høster gevinster av økt læring og kunnskap. På lang sikt øker produksjonen, reallønningene og forbruket av gunstigere skattevilkår for FoU-investeringer.