24. januar 2017 publiserte Aftenposten en kronikk skrevet av Hilde Reinertsen (postdoktor ved TIK-senteret), Kristian Bjørkdahl (postdoktor ved Uni Rokkan-senteret) og Erlend Hermansen (forsker ved Cicero Senter for klimaforskning og PhD-kandidat ved TIK).
I kronikken kommenterer de Hagens avvisning av klimaforskningen generelt og FNs klimapanel (IPCC) spesielt, og forklarer hvorfor vi bør stole på IPCCs konklusjoner. Samtidig understreker de at det er viktig å ta motstanden mot klimaforskningen på alvor.
Hvorfor skrev dere denne kronikken?
Det startet med at jeg leste Carl I. Hagens første debattinnlegg ved frokostbordet, og tenkte at «dette må ikke få stå uimotsagt!». Han påsto en rekke ting om hvordan IPCC jobber som var direkte feil, men som kunne virke overbevisende hvis man ikke kjente saken godt selv.
Flere kollegaer med tilknytning til TIK har forsket på nettopp hvordan IPCC jobber, som Erlend Hermansen ved Cicero og Göran Sundqvist ved Göteborgs Universitet. I det større fagfeltet vårt, samfunnsvitenskapelige studier av vitenskap og teknologi (STS), er det en rekke sentrale forskere, særlig Paul Edwards, Steven Yearley og Brian Wynne, som har gjort grundige historiske og sosiologiske studier av IPCC og klimaforskningen generelt som sier det motsatte av det Hagen påstår i sine innlegg.
Jeg syntes det var viktig å bringe disse konklusjonene inn i den pågående norske debatten, og derfor foreslo jeg for Erlend og Kristian Bjørkdahl, som tidligere har skrevet om formidling av klimaforskning, at vi skulle samarbeide om en kommentar til Hagens innlegg.
Hvordan har reaksjonene vært?
I hovedsak har reaksjonene vært svært positive, og det er gøy at teksten har blitt mye lest og delt. Det er jo den morsomme siden av å publisere kronikken digitalt og uten fast betalingsmur, slik Aftenposten gjør. Det første døgnet lå den høyt oppe på forsiden, før den etter hvert forsvant nedover.
Men vi var selvsagt også forberedt på at kronikken ville møte sterk motstand fra dem som er skeptiske til den etablerte klimaforskningen, og at disse ville benytte kommentarfeltet under kronikken til å si sin mening. Vi valgte derfor å sette av tid på publiseringsdagen til å være tydelig tilstede i kommentarfeltet. Iløpet av det første døgnet kom det ca. 200 kommentarer, hvorav de fleste var svært kritiske til oss.
Jeg har til nå holdt meg unna kommentarfelt, som så mange andre forskere, fordi tonen ofte er så hard. Men jeg tenkte dette var en anledning til å teste ut vårt eget hovedpoeng, nemlig at det er viktig å ta klimaskeptikerne på alvor. Vi rakk ikke å svare alle, men prioriterte dem som hadde konkrete spørsmål om kildehenvisninger. Vi svarte alltid på en høflig og hyggelig måte og prøvde ut en avvæpnende, litt humoristisk stil. Flere virket glade og overrasket over dette, og takket for at vi gikk i dialog med dem.
Vi klarte neppe å overbevise dem som allerede hadde bestemt seg, men det var uansett et interessant eksperiment. Men vel så viktig er det å drive folkeopplysning overfor alle dem som følger debatten uten selv å være eksperter, og som ikke helt vet hvem de skal tro på. Det er tross alt de som er i flertall.