Sammendrag
Det er en utbredt oppfatning at EUs Felles Utenriks-og Sikkerhetspolitikk (FUSP) er dominert av medlemsstatene. FUSP følger egne beslutningsprosedyrer og de overnasjonale institusjonene er ifølge traktaten kun marginalt involvert i utviklingen av FUSP-politikk. Kommisjonens initiativrett og domstolens dømmende makt er svært begrenset, og fordi FUSP ikke åpner for bruk av lovgivning er Europaparlamentets rolle tilsvarende redusert. Likevel er det studier som peker på at Europaparlamentet øver økende innflytelse på FUSP. Det som mangler i denne litteraturen, er imidlertid en forklaring på hvorfor EPs innflytelse har økt. Artikkelen studerer to case hvor EPs rolle i FUSP er utvidet, til tross for uttalt motstand fra flere medlemsstater. To mulige forklaringer undersøkes: Den første peker på parlamentets vellykkede forhandlingsstrategi, mens den andre fremhever betydningen av EPs argumenter om behovet for en mer demokratisk utenrikspolitikk. Selv om den første tilnærmingen er viktig for å gjøre rede for hvorfor EP og Rådet har inngått spesifikke avtaler, er det ikke mulig å forstå utviklingen av EPs rolle i FUSP uten også å trekke på den andre forklaringen. De empiriske funnene gir grunnlag for å stille spørsmålstegn ved karakteristikken av FUSP som mellomstatlig. Parlamentets økte innflytelse indikerer at FUSP representerer noe mer enn et kompromiss mellom medlemsstatenes nasjonale interesser.
Full info
Guri Rosén
Kampen for innflytelse: Europaparlamentets påvirkning på EUs utenrikspolitikk
Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, årgang 32, nr. 4, 2016, s. 343–362