Munnbind eller ikke? Stengte eller åpne skoler og barnehager? Besøk eller ikke på sykehjem? Under covid-19 har dilemmaene vært mange. Fagpersonene som har gitt råd til beslutningstakerne, har ikke alltid vært enige.
– Pandemien har synliggjort både styrker og svakheter ved forskningen, og også hvordan den finner veien til media og beslutningstakere, sier Magnus Gulbrandsen, professor ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo.
Det er ikke noe nytt at forskere er uenige, påpeker han.
– Det som er nytt, er at denne diskusjonen er der ute så alle kan følge med på den. Det synliggjør hvor mye forskning som skal til for å være sikker på noe.
"Beslutningstakerne har ikke kunnet sitte og vente på alle fakta. De har vært nødt til å ta beslutninger selv om forskerne har vært uenige."
Silje Tellmann
Beslutninger på usikkert grunnlag
I Norge ser det ikke ut til at folk stoler mindre på forskningen av den grunn, påpeker han. Tvert imot tyder undersøkelser, som denne utført av selskapet Kantar for Forskningsrådet i 2021, på at åpenheten kan ha økt tilliten.
Når VG lager en artikkel som beskriver hva såkalt fagfellevurdering innebærer, åpnes også noe av kjernen i forskningssystemet opp for hele befolkningen i et omfang som ikke er sett før, mener Gulbrandsen.
Silje M. Tellmann, også hun forsker ved TIK, påpeker at pandemien har synliggjort den samme usikkerheten hos de som tar beslutninger.
– Beslutningstakerne har ikke kunnet sitte og vente på alle fakta. De har vært nødt til å ta beslutninger selv om forskerne har vært uenige, sier hun.
Tradisjonelt har mange kanskje tenkt at forskerne forsker, blir enige og at politikerne da kan overta, påpeker hun.
– Sånn er det ikke, og det har pandemien virkelig vist.
Forskning etterspørres stadig mer
Gulbrandsen og Tellmann deltar i forskningssenteret OSIRIS - Oslo Institute for Research on the Impact of Science.
Her jobber forskerne for å forstå hvordan forskning endrer samfunnet. De ser på hvordan forskning blir plukket opp, brukt, distribuert og hvordan den kan påvirke samfunnet.
– Covid-19 har vært en ekstrem situasjon, men ekstremsituasjonen illustrerer normalsituasjonen. Vi kjenner igjen dynamikken fra tidligere studier på andre felt, sier Tellmann.
Ifølge Tellmann og Gulbrandsen etterspør politikere og byråkrater stadig oftere forskning når de skal bestemme noe. Forskningen brukes selv når den ikke kan gi klare svar. Men det er ikke lett å ta forskning i bruk, noe de har sett i intervjuer med ansatte i departementer og direktorater.
– Forskning er viktig for politikere og byråkrater, men de har mange hensyn å ta, og noen ganger må de ta en beslutning selv om kunnskapsgrunnlaget er usikkert, sier Tellmann.
Speedet opp prosessen
Norges forskningsråd (NFR), som bevilger midler til forskning over hele landet, hadde i mars 2020 en hasteutlysning av midler til forskning som skulle være med å bekjempe koronaviruset.
TIK-forsker Trust Saidi jobber akkurat nå med å undersøke de prosjektene som fikk penger: Skiller de seg fra andre prosjekter? Kan erfaringene endre måten forskning gjøres på?
Han har blant annet sett at forskningsprosessen fikk en helt annen fart enn den vanligvis har.
– Vanligvis må forskere vente lenge på å få svar på søknader om midler. Her gikk det raskt. De fikk også sende inn en tosiders ideskisse på forhånd for å finne ut om det var interesse for studien, slik at de slapp å kaste bort mye tid på å skrive søknad hvis interessen ikke var der, forteller Saidi.
Ville beholde integriteten
Også den etiske godkjenningen gikk raskt. Denne tar vanligvis flere måneder, nå gikk det på én uke.
Forskerne måtte også starte forskningen raskt siden tidsrammen for prosjektene var på maks to år.
– Internasjonalt ble forskningsartikler trukket tilbake fordi ting hadde gått for fort. De forskerne jeg intervjuet, framhevet at de ønsket å beholde integriteten sin. De ville forsikre seg om at det de publiserte var noe som burde være der ute. De var imidlertid veldig fornøyde med at ventetiden ble redusert.
Kan gi varige endringer
Prosjektene som fikk hastestøtte fra NFR var fra forskjellige disipliner, for eksempel medisin og medier/kommunikasjon. Ifølge Saidi var forskerne i større grad enn vanlig opptatt av hvordan de kunne bidra til en positiv en positiv endring i samfunnet. De forsket ikke bare for nysgjerrighetens skyld.
– De fikk også til samarbeid på tvers av disipliner. Ved Universitetet i Oslo møttes for eksempel ulike prosjekter på felles plattformer der de delte ideer.
Saidi tror at disse endringene kan få varige følger for hvordan forskning foregår. Foreløpig har han analysert dokumenter og intervjuet forskere. Neste steg er å intervjue ansatte i NFR.
Forutså ikke viktigheten av mRNA
Mye av covid-19-forskningen har vært rettet mot det behovet beslutningstakerne har hatt der og da. Slik kan det ofte være ellers også, ifølge Tellmann og Gulbrandsen.
De påpeker imidlertid at covid-19 også har synliggjort verdien av et reservoar: kunnskap som er forsket fram over tid uten at det hadde en direkte samfunnsnytte i øyeblikket.
– mRNA-vaksinene er det beste eksempelet. Her snakker vi om 20-25 år med forskning på noe få så for seg skulle bli en vaksine, sier Gulbrandsen.
Vaksineutviklingen forutsatte at mange jobbet på spreng, påpeker Tellmann:
– Det er fascinerende hvor raskt det er mulig å ta dette reservoaret i bruk og gjøre det relevant.
Ulik håndtering i ulike land
Gulbrandsen og Tellmann synes også det er interessant at land har agert ulikt basert på nesten samme kunnskap. Håndteringen av pandemien i Sverige har for eksempel vært svært ulik håndteringen i Norge, påpeker de.
– Dette sier noe om at det er mange forhold i samfunnet som avgjør hvordan og hvorvidt forskning blir brukt. For eksempel kommer dette an på hvem som tar beslutninger og hvordan de tas, sier Gulbrandsen.
De to forskerne løfter også fram at det i Norge etter hvert ble en bred vitenskapelig debatt om hvilke tiltak som skulle settes i verk.
I starten var debatten dominert av det medisinske perspektivet, og det handlet om å telle antall syke og innlagte. Etter hvert kom samfunnsviterne mer på banen, som da samfunnsvitere ved Folkehelseinstituttet og OsloMet påpekte at både sykdom og tiltak rammet skjevt i befolkningen.
Tellmann og Gulbrandsen tror den brede debatten førte til at pandemien ble håndtert på en måte som samfunnet kunne leve med over tid.
– I land som Storbritannia har det i etterkant kommet hard kritikk mot at samfunnsvitere var lite til stede på beslutningsarenaene, sier Tellmann.
