3.1 Privatisering av torsken. Et biologisk utgangspunkt?
Grunnlaget for innføring av privateid torskefiske ble lagt i Innstillingen fra “Kontaktutvalget for strukturspørsmål i fiskeflåten” av 3 juni 1987,[57] altså forut for “bestandskrisen” som gjorde slutt på torskeallmenningen. Dette korporative organ med representanter fra Fiskarlaget og Fiskeridepartementet foreslo at konsesjonæren kunne selge fartøykvoten før den var fisket (salg av ”fisk på rot”).[58] Fordi ingen kjøper gratisgoder må fisket privatiseres. Fiskere ekskluderes uten kompensasjon. De begunstigede blir allmenningseiere, samtidig som de ekskluderte frakjennes statusen.
Inntil 18. april 1989 var dette et umulig prosjekt. Den politiske oppgaven som var ”hvordan begrense adgangen til kyst- og bankfiskeflåten”[59] manglet et egnet motiv for stengingen. Fiskarlaget forsto at lukkingen måtte ”pakkes inn” i økologiske hensyn og ressursbevaring. Sterk opposisjonen fra fotfolket i laget, viser at privatiseringstilhengerne hadde en vanskelig oppgave.[60] Ledelsen klarte imidlertid ”brasene”. (Om ressurshensynet som variabel, se forklaring 1)
Innstillingen fra Kontaktutvalget foreslår at lukkingen av allmenningen skjer ved endring av forskrifter,[61] oppstilling av nye og strengere kriterier for tillatelse til erverv av fiskefartøy i merkeloven av 1917 og ved endring av saltvannsfiskeloven av 3 juni 1983 nr. 40 § 5 tredje ledd.[62] Som vist i kapittel 2 kan en så drastisk omlegging av høstingsadgangen ikke skje ved forskriftsendring alene. Fordi fisket er basert på sedvanerett må privatiseringen lovfestes, det vil si at departementet ikke kommer utenom stortingsbehandling.
[57] Oppnevnt av Fiskeridepartementet og Fiskarlaget i medhold av Hovedavtalen i fiskeriene av 1964 (Innstilling av april 1989).[]
58 Se Innstillingen s. 50-51.[]
59 Innstillingen s. 75, kap. 7.4[]
60 Se Møtebok for Fiskarlagets Landsmøte 1989.[]
61 Se Innstillingen s. 51 jf. s. 55.[]
62 Innstillingen s. 78 jf. s. 69.