4.1 Organisasjonen i hovedtrekk – presentasjon av hovedproblemstilling
Salgslagene har enerett (monopol) til førstehåndsomsetningen av fisk i bestemte distrikter. Råfisklaget er medlemseid, det vil si Fiskarlagets distriktslag i Nordmøre, fylkeslaget i Midt-Norge (Trøndelag), Nordland, Troms og Finnmark, Norsk Sjømannsforbund og Fiskebåtredernes Forbund (Fiskebåt). Innskudd til lagets kapital står i forhold til størrelsen på egen medlemsmasse. Fisker tegner medlemskap i Råfisklaget ved å søke medlemskap i fiskarlaget eller sjømannsforbundet, og nå altså også i kystlaget. Antallet medlemmer er vekslende, pga. endringer i medlemsmassen. Fordi medlemmene som eier lagene er vekslende, vil også innskuddskapitalen i Råfisklaget være vekslende.[131]
Et spørsmål er hvem som får rett til å gi “sitt besyv med i laget”. Den som har en god sak og sterke argumenter kan komme til å få fullt gjennomslag:[132] Den ”som er fornuftig, har makt ... sannhet er et mektig våpen, men den er ikke alltid de mektiges våpen”.[133] Mens ”the underdog” besitter sannheten vil imidlertid ”the establishment” flyte på sterk øvrighetstro. Det er ikke alltid lett å overvinne denne misforståtte tro på offentlig lovlydighet.[134] Under enhver omstendighet vil oppgaven for foreningsmonopolet være hvordan konkurrerende, godt argumenterende aktører skal holdes utenfor.
Mitt poeng er ikke kun at viktige interesser ikke slipper til. Det er bemerkelsesverdig at departementet som har et lovpålagt godkjenningsansvar for Råfisklagets vedtekter, ved sin avgjørelse om direktemedlemskap for kystlagsmedlemmer,[135] faktisk bryter foreningsretten. Eller sagt noe annerledes; ikke engang sikre foreningsrettslige regler hindrer departementet fra å fremme Fiskarlagets vilje. Det viser med hvilken styrke laget gjennomfører sin agenda. Dersom det kan påvises at fiskarlaget ikke bare får salgslagene selv til å bryte grunnleggende foreningsrett, men også påvirker departementet til det samme, er fiskarlaget hevet over loven. Kystlaget kan vinne frem hvis laget får komme til orde. Manglende innflytelse er ikke så farlig dersom kystlaget ellers får ytre seg, for eksempel i høringsrundene. Imidlertid slipper laget sjelden til. Departementet tilintetgjør høring som et demokratisk element i vår forfatning[136] og svekker de maktesløse gruppers ”mulighet til å påvirke sine livsvilkår” hvilket altså er Maktutredningens ”bærende idé og sentrale tilnærming” (St. prp. nr. 1 for 1997-98).[137]
[131] Ot.prp. nr. 63 for 1951 s. 15 sp. 1.[]
132 Jürgen Habermas (ved Ragnvald Kalleberg): Kraften i de bedre argumenter; Ad notam Gyldendal, 1999. []
133 Espen Søbye i Apollon 2/02 s. 43. []
134 Sml. f.eks. fhv. politimester Rolf Wegener om politiets 5000 lovbrudd i året, se Aftenposten 19 juni 2002.[]
135 Brev av 24 juli 2000 fra departementet til Kystlaget vedr. endring av Råfisklagets vedtekter.[]
136 Innstilling om den sentrale forvaltnings organisasjon(Modalsli-utvalget, 1970) s. 82 sp. 1.[]
137 Øyvind Østerud m.fl. Mot en ny maktutredning (Ad Notam Gyldendal 1999) s. 145.