Informasjonsteknologi har til alle tider vært en sentral del av handelsvirksomhet. Kunnskap om varer, tilgang, etterspørsel og ikke minst priser, er avgjørende for både selger og kjøper. Den med best oversikt over markedet har alltid stått sterkest, og som regel har dette vært bransjens representanter, enten de er selgere eller kjøpere. Den tilfeldige forbruker, enten det er en gammel enke som for første gang skal selge et hus, eller en syvåring som for første gang skal kjøpe en sykkel, er i en svak posisjon. Forandrer digital teknologi noe på dette?
Det er liten tvil om at kommunikasjonsteknologi, fra brev og telegraf til mobiltelefoner, i kraft av å spre informasjon, i prinsippet utjevner maktkampen mellom tilbydere og etterspørrere. Ved hjelp av mobiltelefonen kan for eksempel fiskere i Afrika og India raskt forhøre seg om hvor de kan få mest for fangsten, før de avgjør hvilken havn de skal dra til. Det kunne de ikke før, og måtte ta den prisen de lokale oppkjøperne var villige til å gi. Fisken ville ikke holdt seg til neste havn. Slik har kommunikasjonsteknologien fungert siden telegrafens dager midt på attenhundretallet, da priser og markeder ble globale. Denne utjevningen er derfor ikke noe digitalt fenomen.
Igjen er det viktig å spørre hvilken digital teknologi vi snakker om. Her er det stor forskjell på digitale TV-sendinger, som ikke minst brukes til reklamesendinger hvor de ledende merkevareprodusentene kan fortsette å styrke sine markedsposisjoner, og på digitale forbrukerfora hvor potensielle kunder fritt kan hente inn produkterfaringer, gode råd og ikke minst kritikk. Til en viss grad har den frie pressen hatt denne funksjonen, og har kunnet avsløre graverende tilfeller til skrekk og advarsel. Journalister har likevel begrenset kapasitet og sin egen agenda, som er å produsere god journalistikk. Et masseforbrukersamfunn som vårt, hvor vanlige kunder er overlatt til selgerne og tilfeldige bekjente og deres begrensede erfaringer, favoriserer ikke kjøper, men selger. Det mangler rett og slett informasjonskanaler hvor vanlige forbrukere kan få kritisk og uavhengig informasjon før de treffer viktige valg. Her har faktisk internett-teknologiene en viktig rolle å spille.
For å ta et eksempel. I skrivende stund (august 2002) er et Canon Digital Ixus V2 et vanlig og populært digitalkamera. Dette kan kjøpes fra for eksempel Foto-Knutsen for kr 4 995,-[22]. Går en i butikken og spør, vil en helt sikkert få opplyst at dette er en konkurransedyktig pris på et helt utmerket produkt. De fleste av oss har ingen store muligheter til å overprøve denne informasjonen. Sjansene for at en annen butikk i samme by har produktet til en lavere pris er sannsynligvis liten, men verdt å undersøke, hvis vi har tid. Sannsynligvis sparer vi ikke mye på det, men hvem vet. Dersom produktet har noen spesielle problemer, er sjansene svært små for at selgeren uoppfordret vil opplyse om dem. (Ingen liker å innrømme at de selger dårlige varer, og kanskje hun ikke engang kjenner til problemet.)
Med mindre vi er heldige og har en bekjent med ekspertkunnskaper om digitalkameraer, er valget er enkelt; enten stoler vi på selger, eller så gjør vi det ikke. Hva om vi kunne spurt andre som har kjøpt kameraet, og brukt det en stund? Hva om vi kunne fått oversikt over samtlige forhandlere, og deres priser akkurat nå? Da hadde situasjonen vært en ganske annen.
Ved hjelp av digital informasjonsteknologi er den faktisk det. På forbrukersiden www.digitalkamera.no finnes, i tillegg til produktanmeldelser av bl.a. Cannon Digital Ixus-kameraet, også kommentarer lagt inn av andre brukere, og kanskje viktigst, en kontinuerlig oppdatert prisoversikt, hentet fra forhandlernes egne websider, hvor det fremgår at Canon Digital Ixus V2 kan kjøpes for kr 3595,- hos billigste forhandler, webbutikken www.komplett.no. Dette er en forskjell på hele 1400 kroner, eller nesten 40%! Men hvordan vet vi at denne web-butikken er til å stole på? Det kan vi finne ut ved å se hva brukerne av digitalkamera.no uttaler i diskusjonsforumet der.
Ved at forbrukere går sammen på nettet og deler erfaringer, og ved at websteder som digitalkamera.no automatisk samler inn og sammenlikner priser, har de fått en langt sterkere posisjon enn den de hadde i en analog verden. Et sammenlikningssystem som det digitalkamera.no bruker hadde neppe vært praktisk mulig uten automatisk databehandling og world wide web, og i beste fall svært dyrt. Men den digitale forbrukermakten stanser ikke der.
De store film- og videodistributørene har gått sammen med produsentene av hjemmevideomaksiner, og laget et sonesystem-DVD-film og videospill som skal bekjempe den totalglobaliseringen av markedet som i dag foregår. Fordi priser på for eksempel videofilm er forskjellige i ulike verdensdeler, vil vanlige forbrukere spare penger ved å importere filmer og tilsvarende produkter selv, for eksempel fra USA til Europa. Siden USA og Europa har hatt ulike TV-formater (NTSC og PAL) har dette tidligere ikke vært noe problem, men i dag er avspillere som tar begge formater blitt vanlig. For å kunne fortsette å styre markedene i ulike verdensdeler uavhengig av hverandre, ble DVD-filmformatet lanser med flere forskjellige sonekategorier, som skulle gjøre det umulig å spille en amerikansk plate på en europeisk spiller, og omvendt. Sonesystemets eneste funksjon er å hindre dette, for å opprettholde en smuldrende markedsmaktposisjon, og unngå at DVD-filmer importert fra USA kunne sees i Europa før de kom på kino. Noen produsenter har sett sitt snitt til å produsere flersonespillere (som de kan selge dyrere) men filmindustrien er kommet langt med å gjøre disse ulovlige, f.eks. i EU, hvor det arbeides med et direktiv (Infosoc) som skal forby import for salg av flersonespillere.
DVD-plater er digitale, og deres innhold kan derfor like gjerne distribueres over Internett, vises på dataskjermer og lagres på harddisker.[23] Problemet er bare å kunne gjøre dette uten å bryte loven.[24] Det har aldri vært ulovlig med kopiering av musikk og film til eget bruk i Norge, selv om filmen og musikken er opphavsrettsbeskyttet. I dag er denne rettigheten truet, av en kombinasjon av teknologi og industriell makt:
Jon Johansen med flere har laget et program (DeCSS) som gjør det mulig å kunne avspille en DVD-plate på datamaskiner som f.eks. har operativsystemet Linux installert. DeCSS omgår dermed den innprogrammerte brukssperren CSS. Det vesentlige i denne saken er at CSS er en avspillingssperre, og ikke en kopisperre. CSS hindrer altså en kunde i å avspille sin lovlig innkjøpte DVD-plate på kundens egen selvvalgte spiller. Slike avspillingssperrer reduserer ikke bare verdien av DVD-plater for kunden, de krenker også kundens rett til selv å bestemme hvor, når og på hva kunden vil spille sine plater.[25]
Slik fremstiller en norsk organisasjon for digitale rettigheter, Elektronisk Forpost Norge (EFN), straffeprosessen mot unggutten Jon Johansen, som er under tiltale for å ha ”knekket koden” som hindrer avspilling av DVD-plater på utstyr som ikke på forhånd er godkjent av en amerikansk industriell interesseorganisasjon, DVD-CCA. ”DVD-Jon” ønsket å benyttet operativsystemet Linux til å spille av DVD-filmer på sin datamaskin, noe jeg selv fint kan gjøre på min egen Apple Macintosh. Men siden DVD-plater er kryptert med systemet CSS, og det ikke finnes noe lovlig program som dekrypterer DVD-plater for Linux, valgte Johansen og et par andre å lage et slikt program, DeCSS, for å selv kunne bestemme hvilket utstyr de skulle spille platene av på. I tillegg spredte de dette programmet til andre Linux-brukere. Saken handler altså om hvem som skal bestemme hvilket utstyr DVD-filmer skal spilles av på. Prosessen mot Johansen er ennå ikke avsluttet, to år etter at han fikk utstyret sitt beslaglagt av norsk politi. I mellomtiden er DeCSS tilgjengelig i mange versjoner på nettet (selve C-programkoden er på bare 434 tegn).[26]
Saker som dette handler om små grupper og enkeltpersoner mot store og sterke industri- og kapitalinteresser. Da skulle man tro at utfallet var gitt på forhånd. Men det er ikke alltid så enkelt. For det første finnes det internasjonale rettighetsorganisasjoner som er villige til å støtte Jon Johansen og andre i sakene mot dem. For det andre er disse konfliktenes objekter ikke materielle eller pekuniære, men ofte rene informasjonsbiter, som programkoder, oppskrifter eller metoder. Disse er det i praksis nesten umulig å hindre spredningen av, siden jo mer ettersøkt en informasjonsbit er, desto mer attraktivt er det å spre den videre. Selv om jurister som Lawrence Lessig og andre er pessimistisk med tanke på ytringsfriheten og Internetts fremtid, skal det ganske radikale endringer av Internett til, før en liten gruppe industrigiganter kan dominere atferden til milliarder av brukere, fordelt på mer enn hundre nasjoner.
DeCSS er bare et eksempel på forbrukere som tar seg til rette og bruker produkter på måter produsentene ikke hadde forventet. Et annet felt er såkalte mod-chips, små kretskort som lar forbrukere modifisere utstyret sitt f.eks. en DVD-spiller eller et TV-spillsystem som Xbox eller Playstation. Disse selges over nettet på et gråmarked, og krever at forbrukeren gjør endringer i produktet som gjør garantien ugyldig. Fordelene ved disse endringene kan være så store at risikoen ikke betyr så mye. Xbox ble lansert av Microsoft i 2001 som et forsøk på å komme inn i det lukrative videospillmarkedet, som til da var dominert av Sonys Playstation II. Både Microsoft og Sony taper faktisk penger på hver boks de selger, men tjener disse inn igjen ved salg av spill, som koster 500-600 kroner stykket. Boksene selges til tapspris for å kapre markedsandeler, og dermed sikre at spillene har et kundegrunnlag. Siden spillemaskiner som Xbox egentlig er datamaskiner, altså universelle maskiner, kan de i prinsippet brukes til andre ting enn spill, for eksempel som en svært billig maskin å kjøre Linux på. En hacker som bruker en Playstation eller Xbox til Linux, har skaffet seg en rask, moderne maskin for en svært rimelig penge.
Et annet eksempel på forbrukermakt er det som kalles ”overklokking.” Kjernen i datamaskiner, prosessoren, er dyrere jo raskere den er. De raskeste Pentium-prosessorene på markedet i dag koster 6 000-7 000 tusen kroner, mens bare litt mindre raske prosessorer er betydelig billigere, ofte under tusen kroner. Det er ingen materiell grunn til at prisforskjellene skal være så store, snarere er det prosessorleverandørene som ser at de kan tjene mer penger på et bredere produktspekter. De spiller på kundenes forfengelighet: skal du ha den siste og raskeste maskinen, må du betale mer.
Og kundene biter på. Men ikke alle. Når Intel lager en ny Pentium-prosessor, selger de denne i ulike hastigheter, for å dekke markedets behov. Ofte er disse ulike prosessorversjonene egentlig den samme prosessoren, bare stilt inn på ulike hastigheter av fabrikken. En prosessor til seks tusen kroner kan derfor fysisk sett være den samme som en til to tusen kroner. Siden fremstillingsprosessen er svært komplisert, må alle prosessorer testes individuelt før deres maksimalhastighet kan bestemmes, men hvis det produseres for mange gode prosessorer, blir disse innstilt og solgt på en langt lavere hastighet enn det de er gode for. Her er det overklokkingen kommer inn i bildet. Ved å stille inn datamaskinens parametere høyere enn de formelle spesifikasjonene til prosessoren skulle tilsi, kan smarte forbrukere få to-tusen-kroners-prosessoren til å gå like raskt som en seks-tusen-kroners-prosessor. Dette er ikke spesielt vanskelig; fremgangsmåten finnes beskrevet på utallige websteder om overklokking, f.eks. www.overklokking.no. Uten nettets lettflytende, uoffisielle informasjon er det mindre sannsynlig at slike praksiser ville få særlig utbredelse.
Endringene i forbrukermakt er for tiden et av de mest spennende trekkene ved den digitale utviklingen. Fremdeles er det altfor tidlig å utrope vinnere i disse maktkampene og informasjonskonfliktene. Utviklingen hittil gir allikevel gode grunner til å være optimistisk på forbrukernes vegne. Datamaskinens viktigste egenskap, som altså er mangel på egenskaper, gir (for-)brukeren muligheten til å skape maskinen (og samtidig vår mest avanserte teknologi) om etter sitt eget behov. Om forbrukeren kommer til å gripe anledningen også i fremtiden, og forblir en aktiv, kreativ bruker, gjenstår å se.
[22] http://www.fotoknudsen.no/product.asp?dept%5Fid=8&pf%5Fid=110972[]
23 I dag koster de 4-5 gigabytene som en DVD plate inneholder ca 40-50 kroner, og en 120 Gb harddisk vil typisk ha plass til 25-30 filmer. Innen fem år er disse tallene sannsynligvis 4-5 kroner pr film, 1200 gigabyte og 250-300 filmer, altså en pen samling lagret for en rimelig penge.[]
24 Se Hannemyr 2002.[]
25 http://www.efn.no/frifinnjon-pressemelding01-2002.html
[26] Her er DeCSS-koden: #define m(i)(x[i]^s[i+84])<<unsigned char x[5],y,s[2048];main(n){for(read(0,x,5);read(0,s,n=2048);write(1,s,n))if(s[y=s[13]%8+20]/16%4==1){int i=m(1)17^256+m(0)8,k=m(2)0,j=m(4)17^m(3)9^k*2-k%8^8,a=0,c=26;for(s[y]-=16;--c;j*=2)a=a*2^i&1,i=i/2^j&1<<24;for(j=127;++j<n;c=c>y)c+=y=i^i/8^i>>4^i>>12,i=i>>8^y<<17,a^=a>>14,y=a^a*8^a<<6,a=a>>8^y<<9,k=s[j],k="7Wo~'G_\216"[k&7]+2^"cr3sfw6v;*k+>/n."[k>>4]*2^k*257/8,s[j]=k^(k&k*2&34)*6^c+~y;}}
(hentet fra http://www-2.cs.cmu.edu/~dst/DeCSS/Gallery/hannum-efdtt-source.txt)