Som de foregående eksemplene viser, er det lite som tyder på at Internett som sådan kan reguleres og sensureres. Det må i så fall gjøres på hver enkelt maskin, hos hver enkelt bruker. Og med snart en milliard brukere, er det en i praksis umulig oppgave. Verdenssamfunnets behov for effektiv og uhindret informasjonstransport er ganske enkelt mye sterkere enn politiske, militære, sikkerhetsmessige og fundamentalistiske behov for å sensurere, filtrere og kontrollere. Og når en teknologi viser seg å fungere, som for eksempel genetisk manipulasjon eller atomkraft, er det omtrent umulig å trylle den vekk igjen. Slik kan det i hvert fall se ut. Men hvem vet?
Den sterkeste garantien for ytringsfrihet på nettet er nok teknologenes, programmerernes og ”hackernes” antiautoritære ideologi. Denne er fortsatt sterkt til stede, og antallet programmerere blir ikke færre med årene. Da musikkfilsystemet Napster ble stanset av underholdningsindustrien, sto mange klar med mer avanserte systemer for å overta. Å laste ned ulovlig kopiert musikk, filmer eller bilder er fremdeles temmelig enkelt, med bruk av systemer som Gnutella, som tok over der Napster slapp.[21]
Et av de mest interessante utslagene av denne liberal-idealistisk hacker-ideologien er et relativt nytt prosjekt, Freenet, som ikke først og fremst retter seg mot folks behov for gratis musikk, men som har ytringsfrihet som sitt viktigste motiv.
Freenet (www.freenetproject.org) ble startet som et open-source-prosjekt i 1998 av den irske informatikkstudenten Ian Clarke, som ville lage et system som skulle være 100% motstandsdyktig mot sensur. Den store svakheten til WWW og liknende Internett-systemer er at de er lokaliserbare: en dokumentadresse tilsvarer en bestemt fysisk plassering på en maskin, som dermed kan spores og stoppes. Clarke så for seg et system hvor dokumenter kunne publiseres og leses fritt, uten at de kunne spores til en bestemt fysisk og geografisk lokaliserbar nettadresse.
Freenet er ikke et alternativ til Internett, men et nettverk av dokumenttjenere som kjører på Internett-maskiner. De som kjører Freenet-tjenere, gjør det på frivillig basis, og de kan ikke få vite hvilke dokumenter som er lagret på deres maskin. Dokumentene og deres plassering er beskyttet med sterk kryptering. Dersom noen prøvde å finne ut lokaliseringen til et dokument, skulle det kopieres videre til flere andre Freenet-tjenere. Slik motarbeider Freenet automatisk og aktivt ethvert forsøk på kontroll. Jo flere forsøk på sensur, desto mer redundans. Det er en direkte linje fra Shannons informasjonsteori til informatikkstudenten Clarkes praksis.
Systemer som Freenet og PGP blir ofte angrepet for at de gir kriminelle og terrorister muligheter som de ellers ikke ville hatt. Clarke argumenterer for at systemet ikke så lett kan misbrukes av de som måtte ønske å holde informasjon hemmelig, siden det i bunn og grunn er en publiseringsmekanisme. Terrorister vil kunne offentliggjøre informasjon på lik linje med alle andre, men det er jo ikke nettopp det samme som å kommunisere med hverandre i det skjulte. Den virkelige fordelen med systemet er at skriving og lesing foregår anonymt, uten fare for overvåkning eller represalier.
Om det blir bruk for Freenet gjenstår å se. Systemet er operativt, og blir i følge Clarke lastet ned av ca tre tusen mennesker pr dag. Alternative løsninger finnes også, for eksempel websider som fungerer som “mellomstasjoner” for surfere, slik at ingen skal se hvem som surfer, eller hvor de surfer. Siden websurfing normalt etterlater spor både hos brukeren og på webstedet, er disse systemene en effektiv måte å unngå å legge igjen spor. Det finnes også systemer for å sende og motta epost helt anonymt. Disse systemene kalles “anonyme remailere,” og tillater en bruker å videresende epost, slik at de som mottar den bare vet at den har gått gjennom remaileren, men ikke hvor den kom fra før det. Vanligvis vil en epost-melding inneholde informasjon om hvor på nettet den kommer fra, og det er derfor ikke umulig, med tilstrekkelig tid og krefter, å finne ut hvem som står bak en kryptisk adresse av typen dj_mic30@hotmail.com. Med en anonym remailer skal det svært mye til å finne ut denne informasjonen.
Det er vanlig å skille mellom pseudo-anonyme remailere, og virkelig anonyme remailere. Verdens mest kjente pseudo-anonyme remailer, anon.penet.fi, ble drevet av finnen Johan Helsingius fra 1993 til 1996, da finsk politi, på oppdrag fra Scientologi-kirken, tvang ham til å oppgi identiteten til en person som hadde brukt remaileren til å publisere kirkens hemmelige skrifter. Denne pseudo-remaileren var altså avhengig av at eieren holder på hemmelighetene. En virkelig remailer vil ikke gi eieren mulighet til å finne ut hvem som sender meldinger, og ved å bruke flere slike remailere i en kjede, vil avsendere gjøre det praktisk umulig for myndigheter eller motstandere å spore dem. Det finnes mange legitime behov for anonyme remailere, for eksempel såkalt “whistle-blowing” fra personer som anonymt ønsker å gjøre oppmerksom på ulovligheter foretatt av deres organisasjon, og det er viktig å huske på at det gode gamle postvesenet i utgangspunktet ivaretar anonymiteten langt bedre enn epost og vanlig Internett-bruk.
[21] Se www.gnutella.com. Napsters store juridiske svakhet var at systemet benyttet en sentral database, hvor informasjon om brukernes musikkfiler (heriblant opphavsrettsbeskyttet materiale) lå. Dermed var Napster-administratorene redaksjonelt ansvarlige for å gi mulighet til ulovlig distribusjon. Gnutella kommer seg unna dette programmet ved å ikke ha noen slik sentral database; brukerne søker distribuert i hverandres filkataloger (med såkalte peer-to-peer-klientprogramvare), og er dermed selv ansvarlige for formidlingen.